Redigerer Tacitus (avsnitt)

=== Politisk liv, ekteskap og forfatterskap ===
Som en ung mann studerte Tacitus [[retorikk]] i [[Roma]] som forberedelse for en karrière innen lov og politikk; som Plinius kan han ha studert under [[Marcus Fabius Quintilianus]].<ref> Det faktum at han studerte retorikk og lov er kjent fra ''Dialogus'', kapittel 2; se også Martin (1981), s. 26; Syme (1958), s. 114–115</ref> I 77 eller året etter giftet han seg med Julia Agricola, datter av den kjente general Agricola.<ref> Agricola, [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Tac.+Ag.+9 9]</ref> Lite er kjent om hans hjemlige liv, bortsett fra han likte å oppholde seg utendørs og gå på jakt.<ref> Plinius, Letters 1.6, 9.10; Benario (1975), s. 15, 17; Syme (1958), s. 541–542</ref> Han begynte sin karrière (antagelig som ''latus clavus'')<ref> Syme (1958), s. 63; Martin (1981), s. 26–27</ref> under [[Vespasian]]<ref> Tacitus: [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Tac.+Hist.+1.1&redirect=true The History 1,1]</ref> (styrte 69-79), men gikk inn i det politiske liv som [[kvestor]] (embetsmann) i 81 eller 82 under [[Titus]].<ref>Han uttrykte sin gjeld til Titus i ''Historier'' (1.1); ettersom Titus hadde et kortvarig styre er det kun disse årene som er mulige.</ref> Han steg gradvis og jevnlig i gradene gjennom ''cursus honorum'', ble [[pretor]] i 88 og en [[Quindecimviri sacris faciundis|quindecimvir]], et medlem av prestekollegium som hadde ansvaret for [[de sibyllinske bøkene]] og de sekulære leker (''ludi saeculares'').<ref> I ''Annaler'' ([http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Tac.+Ann.+11.11 11,11]) nevner Tacitus at som pretor assisterte han de sekulære lekene som ble arrangert av Domitian, og som kan bli nøyaktig datert til 88. Se Syme (1958), s. 65; Martin (1981), s. 27; Benario i «Introduction to Tacitus», ''Germania'', s. 1.</ref> Han fikk godt omdømme som advokat og som taler, hans dyktighet som offentlig taler ble et ironisk kontrapunkt til hans ''cognomen'' Tacitus («taus/stille»).<ref> Pustet, Regina (2003): [https://books.google.no/books?id=-LWcB_FcaIQC&pg=PA157&lpg=PA157&dq=Tacitus+(%22silent%22)&source=bl&ots=Y5YJoGbws_&sig=VNFCmDf_kkBh3pqJrj13e-ud6JY&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwi4pd-17ofRAhWM1ywKHfdoCvgQ6AEIHzAB#v=onepage&q=Tacitus%20(%22silent%22)&f=false ''Copulas: Universals in the Categorization of the Lexicon''], OUP Oxford, s. 157</ref><ref> Zaremby, Justin (2008): [http://digitalcommons.law.yale.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1340&context=yjlh «Silent Dissent? Tacitus Against the Lawyers»] (PDF) i: ''Yale Journal of Law & the Humanities'' '''20''' (2), artikkel 5</ref>

Han tjenestegjorde i provinsene fra rundt 89 til rundt 93, enten i kommando av en legion eller i sivil posisjon.<ref> Agricola ([45,5]) indikerer at Tacitus og hans hustru var fraværende på den tiden da Julius Agricola døde i 93. For hans arbeid på denne tiden, se Syme (1958), s. 68; Benario (1975), s. 13; Dudley (1968), s. 15–16; Martin (1981), s. 28; Mellor (1993), s. 8</ref> Han overlevde og beholdt sin eiendom under [[Domitian]]s terrorstyre (81–96), men erfaringen etterlot ham nedkjørt og kanskje beskjemmet av sin egen medskyld, noe som fikk ham til hate tyranniet, slik det kommer fram i hans verker.<ref> For virkningene på Tacitus fra denne erfaringen, se Dudley (1968), s. 14; Mellor (1993), s. 8–9</ref> Hans biografi over Agricola, kapitlene 44–45, er illustrative i så måte:

{{sitat| Agricola ble spart for de senere årene under hvor Domitian, det etterlot intet mellomrom eller tid til å trekke pusten, men som det var, med et uavbrutt slag sugde det livsblodet fra samveldet ... Det var ikke lenge før våre hender trakk [[Helvidius Priscus|Helvidius]] i fengsel, før vi stirret inn i de døende framtoningene til Manricus og [[Arulenus Rusticus|Rusticus]], før vi tråkket i det uskyldige blodet til [[Herennius Senecio|Senecio]]. Selv Nero vendte blikket bort, og unngikk å se på de grusomheter han selv hadde beordret; med Domitian var den fremste delen av våre lidelser å se og bli sett, å vite at vår stønn ble nedtegnet...}}

[[Fil:Gaius Cornelius Tacitus mirror.jpg|thumb|En fiktiv framstilling av Tacitus.]]
Fra hans sete i [[Det romerske senatet|senatet]] ble han [[Romersk konsul|''suffectus'' konsul]] i 97 i keisertiden til [[Nerva]], som [[Novus Homo|den første i hans familie]] til å oppnå en slik posisjon. I løpet av sin tjenestetid nådde han høyden av berømmelse som taler da han holdt gravtalen for den berømte veteransoldaten [[Lucius Verginius Rufus]].<ref> Plinius, ''Letters'', [http://www.vroma.org/~hwalker/Pliny/Pliny02-01-L.html 2.1] (på [http://www.vroma.org/~hwalker/Pliny/Pliny02-01-E.html engelsk]); Benario i hans «Introduction to Tacitus», ''Germania'', s. 1-2.</ref>

I det påfølgende året skrev og utga han sine verker ''Livet til Agricola'' og ''Germania'', noe som bebudet de litterære aktivitetene som kom til oppta ham resten av livet.<ref> I ''Agricola'' ([http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Tac.+Ag.+3 3]) uttalte han om hva som antagelig var hans første betydelige prosjekt, ''Historier''. Se Dudley (1968), s. 16</ref> Etterpå trakk han seg tilbake fra offentlig liv, men kom tilbake i [[Trajan]]s keisertid (98-117). I år 100 reiste han sammen med sin venn Plinius den yngre tiltale mot Marius Priscus (prokonsul av provinsen Africa) for korrupsjon. Priscus ble funnet skyldig og sendt i eksil; Plinius skrev noen dager senere at Tacitus hadde snakket «med all den majestet som karakteriserte hans vanlige oratoriske stil.»<ref> Plinius: ''Letters'' [http://thelatinlibrary.com/pliny.ep2.html 2,11]</ref>

Et langvarig fravær fra både politikken og jusen fulgte mens han skrev ''Historier'' og ''Annaler''. I 112 eller i 113 holdt han den høyeste posisjonen som guvernør for [[Romersk Asia|den romerske provinsen Asia]] i den vestlige delen av [[Anatolia]]. Dette ble nedtegnet på en inskripsjon som ble gjenfunnet i byen [[Milas|Mylasa]]. Et avsnitt i ''Annaler'' fastsetter 116 som ''[[terminus post quem]]'' for denne posisjonen, og hans død kan således ha vært så sent som 125 eller selv 130. Det synes som han overlevde både Plinius (død ca. 113) og keiser Trajan (død 117).<ref> Grant i hans «Introduction to Tacitus», ''Annals'', s. xvii; Benario i hans «Introduction to Tacitus», ''Germania'', s. 2. ''Annals'', 2.61, sier at Romerriket «nå strekker seg til [[Rødehavet]]». Om han med ''mare rubrum'' mente [[Persiabukten]], må avsnittet ha vært skrevet etter Trajans østlige erobringer i 116, men før Hadrian oppga de nye territoriene i 117. Men dette kan kun indikere datoen for utgivelsen av de første bøkene av ''Annals''; Tacitus kunne ha levd videre godt inn i Hadrians styre, og det er ingen grunn til å anta at han ikke gjorde det. Se Dudley (1968), s. 17; Mellor (1993), s. 9; Mendell (1957), s. 7; Syme (1958), s. 473; imot denne tradisjonelle tolkningen, se eksempelvis Goodyear (1981), s. 387-393.</ref> Det har forblitt ukjent om Tacitus hadde noen barn. ''[[Historia Augusta]]'' forteller at keiser [[Marcus Claudius Tacitus]] (styrte 275-276) hevdet at han var en etterkommer og sørget for bevarelse av hans verker, men denne fortellingen kan være svindel, som så mye av ''Historia Augusta''.<ref> Augustan History, [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Historia_Augusta/Tacitus*.html Tacitus X]. Den akademiske meningen om denne fortellingen er at den er enten «et forvirret og verdiløst rykte» (Mendell (1957), s. 4) eller «ren fiksjon» (Syme (1958), s. 796). [[Sidonius Apollinaris]] fortalte (''Letters'', 4.14; sitert hos Syme (1958), s. 796) at Polemius, en gallo-romersk aristokrat fra 400-tallet, nedstammet fra Tacitus — men denne påstanden, sier Syme (ibid.), er av liten verdi.</ref>