Redigerer Storfyrstedømmet Finland (avsnitt)

== Forfatning og forvaltning ==
[[Fil:Suuriruhtinaskunnanvaakuna.png|thumb|Storfyrstedømmets offisielle våpenskjold kombinerte det russiske rikets tohodede ørn med det svenske løvesymbolet.]]
{{Utdypende|Den svenske forfatningen av 1772}}
Som resultat av hendelsene i Borgå forble de gamle svenske lovene rettsgyldige i storfyrstedømmet. Først og fremst dreide det seg om [[Den svenske forfatningen av 1772|den gustavianske forfatningen fra 1772]] med noen tillegg fra 1789.

=== Tsaren og finnene ===
Den russiske tsaren var i egenskap av storfyrste av Finland statsoverhode i det autonome storfyrstedømmet. Da den ellers [[autokrati]]sk innstilte [[Nikolaj I av Russland|Nikolaj I]] besteg tronen i 1825, anerkjente han tross alt Finlands særstatus og gav den samme tron-eden som sin forgjenger, noe som ble en tradisjon for alle etterkommerne. Ved hoffet i St. Petersburg fantes ''Kommittén för de finska ärendena'' som forberedte bestemmelser som gjaldt Finland. Komiteen, som besto av finske statsborgere, ble oppløst i 1826 og oppgavene overtatt av statssekretæren, fra 1834 ministersekretæren for finske anliggender. Også disse var finske statsborgere.

Komiteen for finske anliggender ble gjenopplivet i [[Aleksander II av Russland|Aleksander II]]s regjeringstid (1855–1881) da det også skjedde andre store forandringer i den finske forvaltningen.<ref>Klinge, s. 32 og 198; Virrankoski I, s. 414</ref> Generalguvernøren som representerte det russiske riket, var vanligvis en russer. Enkelte bodde i [[Helsingfors]] og oppfattet embetet i Finland som sin hovedoppgave, som [[Nikolaj Adlerberg]] med tjenestetid 1866 til 1881, mens andre spilte en sentral rolle i imperiet og oppfattet generalguvernørstillingen som en bigeskjeft, som fyrst [[Aleksandr Sergejevitsj Mensjikov|Mensjikov]].

Arvtakeren Nikolaj I bestemte seg fra første stund for å innvilge finnene betydelig innflytelse over egen utvikling. Da revolusjonære opptrinn grep om seg i både [[Polen]] og [[Sverige]] i 1830, fryktet mange en tilsvarende opprørsstemning i Finland. Tsaren valgte klokelig å vinne finnenes lojalitet ved samarbeid snarere enn maktbruk, og finnene vant ytterligere innrømmelser da de forble lojale i hele revolusjonsåret. Den nye generalguvernøren, prins [[Aleksandr Sergejevitsj Mensjikov]], valgte en forsiktig samarbeidsstrategi overfor finnene i perioden 1831 til 1855.<ref>Jutikkala, side 301.</ref>

Det fantes krefter i Russland som ønsket en hardhendt russifisering av Finland, eksempelvis innenriksminister Perovskij. Finnene leste og skrev på svensk, og i en periode uten noen finsknasjonal oppvåkning, var det trolig bare det russiske autokratiet som hindret slike ekstreme russiske strømninger fra å vinne fotfeste.<ref>Jutikkala, side 302.</ref> Finske offiserer gjorde villig karriere i tsarens Russland og deltok i militæraksjoner i Polen og Tyrkia, og russisk ble studert i finske skoler og læresteder. En russer finansierte endog utgivelsen av en finsk ordbok, og tsar Nikolaj I priset seg over finnenes lojalitet. Finnenes frihet førte uvegerlig til oppblomstring av finsk nasjonalfølelse, og bare få tiår etter finskekrigen føyet Runebergs ''Fänrik Ståls sägner'' seg inn i et gryende, finsk uavhengighetsbevegelse.<ref>Jutikkala, side 303-304.</ref>

Først med [[Revolusjonene i 1848|revolusjonene i Europa i 1848]] ble tsaren mer mistenksom innstilt overfor politiske utbrudd av finsk nasjonalisme og bruken av finsk språk. Mens svensk språk ble tolerert, utviklet anti-finske krefter i både de russiske og finske regjeringene en holdning som ledet til forbud mot ikke-autoriserte, finske skrift i [[1850]]. Både svensk-språklige og russiske ledere anså – trolig feilaktig – at de finske nasjonalistene var sympatisk innstilt overfor den europeiske revolusjonsbevegelsen. I virkeligheten var de gryende liberale kreftene blant studenter og yngre ledere lite opptatt av språkspørsmål.<ref>Jutikkala, side 305, 322-323.</ref> Trolig var forbudet fra russisk side hovedsakelig anti-vestlig motivert, og ikke språkpolitisk motivert som noe anti-finsk tiltak. Etter bare fire år ble da også forbudet ''de facto'' lagt til side, mens Nikolaj I fortsatt regjerte.

=== Generalguvernøren ===
{{Utdypende|Generalguvernører i Finland}}
Tsaren utnevnte fra begynnelsen i hovedsak russiske generaler som generalguvernører, etter at et forsøk med en finsk viste seg lite vellykket. Men etter hvert kom det finske statsstyret inn i et mer regulert spor med direkte rapportering til tsaren selv, utenom den russiske regjeringen.

I andre halvdel av 1800-tallet ble det innsatt også ikke-russiske generalguvernører, med makt vesentlig over utpekingen av embetsmenn og senatorer. Formelt ledet generalguvernøren senatets møter og kunne protestere mot vedtakene der, men siden guvernøren sjelden forstod svensk holdt han seg vanligvis unna møtene,<ref>Jutikkala, side 293.</ref> kanskje med unntak av [[Fabian Steinheil]].

=== Senatet ===
{{Utdypende|Det keiserlige senatet for Finland}}
Allerede i november 1808 besluttet tsaren seg for at det skulle opprettes et eget øverste organ for Finland som svarte til [[Sveriges riksråd]]. Navnet på rådet var opprinnelig ''Regeringskonseljen'', fra 1816 ''Kejserliga senaten för Finland''. Forretningsordenen ble utarbeidet av et utvalg ledet av biskop [[Jacob Tengström]] og innholdet ble sterkt preget av juristen [[Matthias Calonius]]. Stendene som var samlet i Borgå føyde til det vesentlige punktet at medlemmene av senatet måtte komme fra Finland.<ref>Virrankoski I, s. 409</ref>

[[Fil:Valtioneuvoston linna 2.jpg|thumb|Senatshuset (i dag [[Statsrådsborgen]]) på [[Senatstorget]] i Helsingfors var fra 1822 sete for Finlands Senat.]]
Senatet besto av to departementer, ''ekonomidepartement'' og '' justitiedepartementet''. Sistnevnte fungerte som Finlands høyeste domstol mens ekonomidepartementet var det øverste forvaltningsorganet for Finlands regjering. Regjeringsmakten ble formelt utøvet i ''konselj'' («statsråd») der generalguvernøren i egenskap av tsarens stedfortreder fattet beslutningen i de saker som ble lagt fram. Som regel deltok ikke generalguvernøren i forhandlingene, møtene ble til å begynne med ledet av den høyest rangerte av medlemmene i det aktuelle departementet fram til man i 1822 begynte å utpeke en ''vice ordföranden'' fra hver av departementene. I praksis var lederen av ekonomidepartementet Finlands regjeringssjef. Senatet observerte monarkens rettigheter i Finland og medlemmene ble valgt direkte av tsaren. Medlemmene av senatet satt i tre år. Forretningsordenen dikterte at halvparten av medlemmene være adelige og halvparten ikke-adelige.<ref>Klinge, s. 32</ref>

Senatet holdt til å begynne med sine møter i [[Åbo]] som dermed ble den første hovedstaden i det autonome storfyrstedømmet. Allerede i 1812 besluttet tsar Aleksander I at [[Helsingfors]] skulle bli hovedstad. Åbo symboliserte den gamle tilknytningen til Sverige og tsaren ville grunnlegge en ny hovedstad som et tegn på forbindelsen med Russland. Helsingfors utpekte seg ikke bare på grunn av den viktige festningen [[Sveaborg]], men også fordi byen brant nesten helt ned til grunnen i 1808 og uansett måtte reises på nytt.<ref>Klinge, s. 43 f.</ref> Etter omfattende ny byggeaktivitet under ledelse av arkitekten [[Carl Ludvig Engel]] kunne senatet i 1822 ta plass i det nye Senatshuset i Helsingfors.

I forbindelse med senatet ble det opprettet et ''[[prokurator]]embete'' med Calonius som den første innehaver. Sentrale oppgaver for prokuratoren var å kontrollere at senatet opererte i overensstemmelse med lovene, og han ble også det øverste kontrollorgan for rettspleien. Embetet eksisterer fortsatt, nå under betegnelsen [[Justitiekanslern (Finland)|''justitiekansler'']].<ref>Klinge, s. 33</ref>

=== Riksdag og parlament ===
==== Stenderforsamlingen som en svensk arv ====
[[Fil:Valtiopäivät 1863.jpg|thumb|[[Aleksander II av Russland|Aleksander II]] åpner Riksdagen i Helsingfors 1863.<br /><small>Maleri av R. W. Ekman.</small>]]
Den svenske [[stenderforsamling]]en, ''Ståndsriksdagen'', var betegnelsen på de regelmessig innkalte representantene for de fire stendene;  adelen, presteskapet, borgerne og de selveiende bøndene. Fram til Sverige og Finland skilte lag møtte delegatene fra de finske områdene på samme vilkår som fra de andre kjerneområdene i det svenske riket. I storfyrstedømmet fortsatte denne ordningen uendret med den forskjell at de finske områdene fikk sin egen riksdag.

Etter den gustavianske forfatningen måtte Riksdagen godkjenne nye eller endrede lover, men hadde ingen rett til å ta initiativet selv. Derimot hadde kongen rett til å regulere forvaltningmessige og økonomiske forhold uten innblanding fra stendene. Forfatningen var uklar når det gjaldt omfanget av kongens forføyningsrett og dette benyttet både svenskekongen og tsaren seg flittig av for å unngå å involvere stenderforsamlingen.<ref>Virrankoski I, s. 323</ref>

Innkalling av stendene skjedde på monarkens initiativ. Etter riksdagen i Borgå 1809, som samtiden benevnte som ''Lantdag'', unngikk både tsar [[Aleksander I av Russland|Aleksander I]] og etterfølgeren [[Nikolaj I av Russland|Nikolaj I]] i hele deres regjeringsperioder å kalle inn Riksdagen. Først [[Aleksander II av Russland|Aleksander II]] så det som nødvendig for å få gjennomført sine mange økonomiske reformer, og sammenkalte stenderforsamlingen i 1863. Dette utløste en begeistringsbølge i Finland og gjorde tsaren svært populær i landet.<ref>Klinge, s. 286</ref>

[[Fil:House_of_the_Estates,_Helsinki,_Finland_-_20061130.jpg|thumb|''Ständerhuset'' i Helsingfors ble reist i 1891 og var til parlamentsreformen i 1906 møtestedet for de ikke-adelige stendene.]]
Tsar Aleksander II opprettet to utvalg som fikk i oppgave å utarbeide en ny finsk grunnlov basert på den gustavianske forfatningen og reorganisere forvaltningen. En virkeliggjøring av prosjektet ville blant annet gitt stendene en lovlig initiativrett og gjort Senatet selvstendig. Den stort anlagte reformen ble imidlertid hindret av en økende innenrikspolitisk spenning i Russland, spesielt som følge av den [[Polen|polske]] [[januaroppstanden]] i 1863 og attentatforsøket på tsaren i 1866. Bare ordningen med at Riksdagen skulle innkalles hvert femte år ble gjennomført.<ref>Klinge, s. 224 f.</ref> Først i 1882 gav [[Aleksander III av Russland|Aleksander III]] Riksdagen initiativrett og innførte at Riksdagen skulle møtes hvert tredje år.<ref>Klinge, s. 225</ref>

Riksdagens sammensetning var bestemt i Riksdagsordningen av 1617. De fire stendene møttes og foretok sine beslutninger atskilt. For at et vedtak skulle være beslutningsdyktig måtte tre stender gi sin tilslutning. Adelen var representert av overhodene for Finlands adelige familier. Monarken kunne ved å adle familier få innflytelse på sammensetningen av adelstanden. Til prestestanden hørte biskopene og representanter som var valgt av de evangeliske sogneprestene, fra 1869 også representanter fra skolevesen og universitet. Byborgerne valgte sine representanter ut fra en stemmerett som var bestemt av inntekt og formue. Fjerdestanden, dvs bøndene, fikk stemmerett i den grad de hadde landeiendommer. Ordningen innebar at rundt 30 prosent av befolkningen var representert i Riksdagen rundt 1890.<ref>Virrankoski I, s. 186 f.; Virrankoski II, s. 506 f.</ref>

Allerede da riksdagsinstitusjonen ble gjenopplivet i 1860-årene ble det stenderbaserte representasjonsystemet oppfattet som foreldet og en reform diskutert.<ref>Virrankoski II, s. 506</ref> Et konkret forslag under Riksdagen i 1885 om å utvide antall stemmeberettigede falt på grunn av motstand fra adelen og konservative borgere som fryktet at representanter for det finskspråklige flertallet skulle få tallmessig overtak.<ref>Klinge, s. 300–302</ref> Slik ble stemmerettsspørsmålet flere ganger utsatt helt til århundreskiftets framvoksende arbeiderbevegelse stilte krav om en alminnelig stemmerett for alle.

==== Revolusjonær uro fører til parlamentsreform ====
[[Fil:Demonstration Pietarsaari 1905.jpg|thumb|Året 1905 var preget av demonstrasjoner og uro. Her fra en demonstrasjon foran rådhuset i [[Jakobstad]] høsten 1905.]]
De første [[arbeidersamfunn|arbeiderforeningene]] ble stiftet i 1870 og 1880-årene, først organiserte [[typograf]]er og jernbanearbeidere seg, senere også [[håndverker]]e og [[industriarbeider]]e. Utover i 1890-årene samarbeidet disse stadig tettere og i 1899 ble ''Finlands arbetarparti'' stiftet. De skiftet til dagens navn, ''[[Finlands Socialdemokratiska Parti]]'' (SDP; ''Suomen Sosialidemokraattinen Puolue''), allerede på partikongressen i [[Forssa]] 1903. Partiets sentrale krav var alminnelig stemmerett, og da Riksdagen  i april 1905 tok opp stemmerettsspørsmålet til fornyet behandling, samlet det seg omtrent 3&nbsp;000 demonstranter, hovedsakelig arbeidere, på [[Senatstorget]]. Reformen ble avvist også denne gangen.<ref>Virrankoski II, s. 596</ref>

I kjølvannet av den russiske [[1905-revolusjonen]] besluttet arbeiderne 29. oktober 1905 å gå ut i [[Streik|storstreik]]. Den fikk snart tilslutning fra enkelte studentkretser og på grunn av den ulmende konstitusjonelle krisen var også konservative grupper velvillig innstilt, så streiken fikk nesten full oppslutning. Takket være ledende liberale politikere, som  [[Leo Mechelin]], utferdiget tsar Nikolaj II til slutt et manifest som blant annet lovet en ny riksdagsordning og alminnelig stemmerett.<ref>Virrankoski II, s. 596 f.</ref>

På slutten av 1905 ble den siste firestenderforsamlingen innvalgt, og den tok avskjed 29. mai 1906. Finlands nye parlament besto av ett kammer med 200 medlemmer som var valgt ved alminnelig stemmerett. Alle finske borgere som var fylt 24 år kunne stemme, og finske kvinner hadde som de første kvinner i Europa fått stemmerett. Mandatfordelingen i parlamentet ble bestemt av [[D'Hondts metode]] for [[forholdstallsvalg]]. Til forskjell fra den gamle riksdagen satt det nye parlamentet sammen hele tiden og ble valgt hvert tredje år.<ref>Virrankoski II, s. 597 f.</ref>

Den nye riksdagsordningen gav det finske parlamentet den formen det i det alt vesentlige har beholdt fram til i dag. Maktforholdet mellom monarken og riksdagen ble derimot uendret: lover kunne ikke ratifiseres uten at tsaren godkjente dem og senatet satt uavhengig av om det hadde parlamentets tillit eller ikke. Heller ikke tsarens muligheter til å utferdige forordninger ble det rokket ved;<ref>Klinge, s. 425</ref> i disse spørsmålene sto forfatningen fra 1772 og 1789 fortsatt ved lag.

=== Administrativ inndeling ===
[[Fil:Eduskunta1907.jpg|thumb|Det første møtet i enkammerparlamentet, 22. mai 1907 i bygningen til det frivillige skyttervesenet]]
[[Finlands len|De finske lenene]] ble videreført og tilpasset det russiske [[Gubernija|guvernementsystemet]]. En guvernør ansvarlig overfor generalguvernøren ledet lensforvaltningen. Noen len kom til og andre fikk nytt navn i en reform i 1831, ellers ble de uforandret lenge etter uavhengigheten – mange helt til 1997. Etter 1831 var Storfyrstedømmet Finlands len som følger:

* [[Tavastehus län]], hovedstad [[Tavastehus]]
* [[Kuopio län]], hovedstad [[Kuopio]]
* [[Sankt Michels län|S:t Michels län]], hovedstad [[Sankt Michel|S:t Michel]]
* [[Uleåborgs län]], hovedstad [[Uleåborg]]
* [[Åbo og Björneborgs län]], hovedstad [[Åbo]]
* [[Nylands län]], hovedstad [[Helsingfors]]
* [[Vasa län]], hovedstad [[Vasa]]
* [[Viborgs län]], hovedstad [[Viborg (Finland)|Viborg]]

==== Kommunalforvaltning ====
Også kommunalforvaltningen var en arv fra svensketiden og ble videreført nesten uendret i storfyrstedømmet. I landkommunene var ''[[Kommunestyre|kommunfullmäktigen]]'' det øverste organ, men det trådte sjelden sammen. De fleste beslutningene ble derimot tatt av ''kyrkoråden'' som fungerte som en form for kommunestyre; den politiske kommunalforvaltningen ble ikke skilt fra kirkeforvaltningen. Ved siden av å ivareta lokalsamfunnets [[infrastruktur]] var spesielt fattigvesenet en kommunal oppgave. Rettspleien ble ivaretatt lokalt av bønder som utgjorde lekmannsjuryer.

Kommunal- og kirkeforvaltning skilte lag i 1865 og politiske [[Finlands kommuner|kommuner]] ble innført som verdslige selvstyreorganer. Forvaltningens grunnstruktur forble ellers i det alt vesentlige uforandret. Byforvaltningen ble ivaretatt av borgervalgte [[magistrat]]er som også fungerte som domstoler. Fra 1873 ble det i byer med mer enn 2000 innbygger innført valgte byråd,  og magistratembetet ble omdannet til et statlig lokalforvaltningsembete underlagt [[Regionforvaltningsverk|''regionförvaltningsverken'']],<ref>Virrankoski I, s. 417 f.; Virrankoski II, s. 514 f.</ref> dvs. litt som [[fylkesmann]]sembetet i Norge.

Felles for land- og bykommuner var at eiendomsløse innbyggere ikke hadde innflytelse på beslutningsprosessene. Stemmeretten avhang av størrelsen på skatten og var dessuten gradert. Denne selektive stemmeretten sto ved lag til Finlands uavhengighet, og ble heller ikke da vesentlig reformert, da den ved begynnelsen av 1900-tallet var en hovedkilde til den politiske spenningen.