Redigerer Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya (avsnitt)

== Dagliglivet i leiren ==
De internerte bodde på små værelser, uten gitter for vinduene og dørene skal ikke ha blitt låst.<ref>Pedersen, side 103</ref> Men ordensreglene hadde strenge bestemmelser som regulerte adferden mellom de internerte. Maten var preget av vareknappheten etter krigen, men de internerte fikk den samme maten som de ansatte. Til tross for at de ikke formelt sett var fengslede, fikk de ikke motta pakker utenfra og brev ble sensurert og kom ofte ikke fram, til tross for at det manglet lovhjemmel for dette.<ref>Dagbladet 26. desember 2013</ref> Helsetilbudet ble blant annet ivaretatt av en  lege og en sykepleier, som begge sonet sin landssvikdom gjennom tjenesten.

Den tidligere NS-lovgivningen ga anledning til å sette «løsaktige» kvinner i arbeid, og selv om all NS-lovgivning var opphevet, ble de internerte satt i ubetalt arbeid, til tross for at det manglet lovhjemmel for dette. Det var mangel på arbeidskraft etter krigen, slik at det var ikke så vanskelig å finne lønnet arbeid for de internerte, men inntektene gikk til leiren.<ref name=pedersen106>Pedersen, side 106, med henvisning til Statsregnskapet for Hovedøya 1945/46</ref> De fleste ble satt til hagearbeid eller sying, men også noen ble eskortert av politiet til arbeid utenfor leiren, som gårdsarbeid eller vasking i tyske forlegninger.

Utdrag fra ordensreglene:<ref>Gjengitt som faksimile i Pedersen, side 107</ref>
* Vekking kl 06.30
* Frokost og vasking og rydding av rom innen kl 09.00
* Middag mellom kl 13.00 og kl 14.00
* Klokkesignal for legging kl 20.45
* Lyset slukkes kl 21.00

Både ordensreglementet og leirens utforming viste at de internerte ble ansett som straffanger. Leiren var omkranset av høye piggtrådgjerder, lyskastere om kvelden og bevæpnede vakter. Vaktene skulle benytte skytevåpen om de fant det nødvendig, men det skjedde ikke.

Derimot utviklet det seg et godt forhold mellom noen av vaktene og de internerte, og noen av dem snek seg inn leiren for å besøke jentene. Dette satte leirledelsen i forlegenhet, og de unge vaktsoldatene ble etter hvert skiftet ut med 12 eldre, mer erfarne og pensjonerte politifolk.<ref>Gjestland og Gundersen, side 14</ref>

Det forekom rømninger fra leiren, men de fleste strandet i byen dersom de ikke hadde kontakter der som kunne hjelpe dem. Flere av disse endte med å melde seg for politiet. Men tilsammen ni internerte klarte å stikke av for godt.