Redigerer Spartas historie (avsnitt)

==5. århundre f.Kr.==
På begynnelsen av det 5. århundre var Sparta på høyden av sin makt, selv om hennes prestisje må ha lidt under de resultatløse forsøkene på å påføre Athen et oligarkisk regime etter fallet til peisistratidenes tyranni i 510 f.Kr. Men etter perserkrigene kunne ikke det spartanske overherredømmet lenger forbli ubestridt. Sparta hadde sendt en hær i 490 f.Kr. under kommandoen til [[Datis]] og [[Artafernes]] for å hjelpe [[Athens historie|Athen]] i å slå tilbake styrkene som ble sendt mot dem av [[Dareios den store|Dareios]]. Men de ankom etter at [[slaget ved Marathon]] hadde blitt utkjempet og konflikten var avgjort.
[[Fil:Léonidas aux Thermopyles (Jacques-Louis David).PNG|thumb|left|300px|Leonidas ved [[Thermopylene]] av [[Jacques-Louis David]] ([[1814]])]]
I det andre felttoget som ble utført ti år senere av [[Xerxes I av Persia|Xerxes]] personlig, tok Sparta mer aktivt del i konflikten og tok kommandoen over en sammensatt gresk styrke til sjøs og til lands. Men til tross for det heroiske forsvaret i [[slaget ved Thermopylene|Termopylene]] til den spartanske kong [[Leonidas I]], falt æren i stor grad i den avgjørende seieren i [[slaget ved Salamis]] til athenerne, og deres patriotisme, offer og energi var i stor grad i kontrast til spartanernes nøling og den egoistiske politikken de fremmet for bare å forsvare Peloponnes.

Innen [[slaget ved Plataiai]] ([[479 f.Kr.]]) som ble vunnet av den spartanske generalen [[Pausanias (general)|Pausanias]] og hovedsakelig avgjort av standhaftigheten til spartanske styrker, fikk staten delvis tilbake prestisjen, men bare med tanke på operasjoner på land. Seieren i [[slaget ved Mykale]] som ble vunnet samme år, ble sikret av den forente greske marinen, og erobringen av Sestos som fulgte, skyldtes athenerne, peloponneserne hadde returnert hjem før beleiringen var begynt.

Sparta følte at det var nødvendig å gjøre et forsøk på å ta tilbake sin posisjon, og Pausanias, seierherren fra Plataea, ble sendt ut som admiral for den greske flåten. Men selv om han hadde suksess, fremmedgjorde hans overbærende og despotiske oppførsel og mistanken om at han la intriger med den persiske kongen, sympatiene til de som var under hans kommando. Han ble kalt tilbake av eforene, og hans etterfølger [[Dorcis]] var en svak mann som tillot overføringen av hegemoniet fra Sparta til Athen uten å gjøre motstand. Ved å trekke Sparta og hennes peloponnesiske allierte fra flåten, ble byttene og æren i perserkrigene overlatt til Athen som selv om hun såvidt var den ledende staten i en konføderasjon av frie allierte, snart begynte å gjøre seg til herskerinne i et imperium.

Sparta gjorde ingenting for å forhindre dette. Hennes interesser og Athens interesser krasjet ikke direkte, for Athen inkluderte bare øyene i [[Egeerhavet]] og byene på nord og østkystene i sitt imperium. Disse lå utenfor Spartas politiske horisont, Athen blandet seg ikke i Peloponnes. Videre var Spartas oppmerksomhet på dette tidspunktet med problemer nærmere hjemmet. Pausanias' komplott involverte ikke bare den persiske kongen, men de lakoniske helotene. Opprøret til [[Tegea]] (rundt 473-471 f.Kr.) som ble enda mer alvorlig av deltagelsen til Argos, jordskjelvet som i 464 rystet Sparta og opprøret til de messenianske helotene som fulgte umiddelbart var alle alvorlige problemer. Men der var en voksende fremmedgjøring fra Athen som i lengden endte med et åpent brudd. Den fornærmende avvisningen av en stor styrke med athenske tropper som hadde kommet under [[Kimon]] for å hjelpe spartanerne i beleiringen av den messenianske festningen [[Ithmos]], konsumeringen av det [[Attika (landskap)|attiske]] demokratiet under [[Efialtes]] og [[Perikles]] og alliansen mellom Athen og Argos som på denne tiden også ble demokratisk som sammen med andre årsaker førte til splittelse mellom athenerne og [[det peloponnesiske forbund]].

I den [[peloponneserkrigen|første peloponneserkrigen]] gjorde Sparta lite annet enn å hjelpe til med å påføre athenerne et nederlag i [[slaget ved Tanagra (457 f.Kr.)|slaget ved Tanagra]] i [[457 f.Kr.]] Etter dette slaget inngikk de en våpenstillstand som gav athenerne en mulighet til å ta hevn over boeotierne i [[slaget ved Oenofyta]], annektere [[Boeotia]], [[Fokis]] og [[Lokris]] og underkue [[Egina]]. Krigen sluttet i [[449 f.Kr.]] med en fem år lang våpenstillstand, men etter at Athen mistet sitt imperium på fastlandet gjennom [[slaget ved Koronea]] og opprøret til Megara ble en tretti år lang fredstid inngått, antagelig i løpet av vinteren 446-445 f.Kr. Gjennom denne fredsavtalen måtte Athen oppgi [[Troizina]], [[Achaia]] og de to megariske havnene [[Nisaea]] og [[Pegae]], men ellers ble status quo opprettholdt.

En ny konflikt, den store [[peloponneserkrigen]], brøt ut i [[431 f.Kr.]] Denne kan i en viss grad bli regnet som en konflikt mellom [[Jonia|jonere]] og [[dorerne|dorere]]. Kan kan med større sannhet kalles en kamp mellom de demokratiske og oligarkiske styreprinsippene, men i bunnen av dens årsak lå hverken rase eller forfatning, men økonomi.

Det maritime overherredømmet til Athen ble brukt til økonomiske formål, og viktige medlemmer i det peloponnesiske forbundet viss rikdom stort sett skyldtes handel, hovedsakelig [[Korint]], [[Megara]], [[Sikyon]] og [[Epidauros]] ble sakte, men sikkert knust. Det materielle Sparta må ha vært nesten upåvirket, men hun ble tvunget til å handle av presset fra hennes allierte og av nødvendighetene som ble pålagt henne som leder av forbundet. Men hun utførte ikke krigen særlig energisk. Hennes operasjoner var begrenset til en årlig utflukt til [[Attika (landskap)|Attika]], og da en styrke med spartanere ble tatt i [[425 f.Kr.]] av athenerne ved [[Pylos]], var hun klar, til og med ivrig etter, å avslutte krigen under fornuftige betingelser. [[Nikiasfreden]] som i 421 f.Kr avsluttet første fase av krigen hadde betingelser som var mer til fordel for Sparta enn Athen og skyldtes nesten alene energien og innsikten til et spartansk individ, [[Brasidas]], og det katastrofale forsøket til Athen på å ta tilbake sitt tapte landimperium.

Den endelige suksessen til Sparta og erobringen av Athen i [[405 f.Kr.]] skyldtes [[Alkibiades]]' forræderi. Han fikk staten til å sende [[Gyllipos]] for å gjennomføre forsvaret av [[Siracusa]], befeste [[Dekelea]] i det nordlige Attika og å adoptere en energisk politikk med å støtte athenske allierte i opprør. Manglende midler ville ha blitt fatale for den spartanske marine krigføringen, men Persia intervenerte og stilte store midler til rådighet. Spartanernes lykke kulminerte i at de hadde en admiral som var grenseløst energisk og som hadde en betydelig militær evne, [[Lysander]], som mye av Spartas suksess tillegges.