Redigerer Sosialistisk Venstreparti (avsnitt)

==Historie==
SVs forhistorie startet for en stor del i [[Arbeiderpartiet]]. Arbeiderpartiets historie inneholder en rekke ideologiske splittelser, blant annet i kjølvannet av [[den russiske revolusjon]]. Internasjonale spørsmål, slik som forholdet til [[Sovjetunionen]], og verdispørsmål, slik som partiets rolle i forhold til det individuelle partimedlem, var sentrale konfliktsaker. Etter andre verdenskrig ble [[Norge]] medlem av [[NATO]] og inngikk i den [[USA]]-allierte [[vestblokken]], som stod i motsetning til den [[Sovjetunionen|Sovjet]]-allierte [[østblokken]]. NATO-medlemskapet aksentuerte de utenrikspolitiske konfliktene i Arbeiderpartiet. Denne opposisjonen kom særlig til uttrykk i kretsen rundt ukeavisen [[Orientering (avis)|Orientering]]. Denne grupperingen lanserte det de kalte «det tredje standpunkt»: Et ønske om mest mulig uavhengighet fra både USA og Sovjetunionen. I 1961 ble de som var medlemmer av Arbeiderpartiet i Orienterings-kretsen ekskludert fra partiet. Eksklusjonen ga startskuddet til etableringen av [[Sosialistisk Folkeparti]] (SF).<ref>http://sv.no/Partiet/SVs-historie</ref><ref name="Urwin"/><ref>http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/svs-historie-2577857.html</ref><ref>{{Kilde www |url=http://www.nsd.uib.no/polsys/index.cfm?urlname=parti&lan=&MenuItem=N1_3&ChildItem=&State=collapse&UttakNr=96 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-01-31 |arkiv-dato=2011-08-14 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20110814193709/http://www.nsd.uib.no/polsys/index.cfm?urlname=parti&lan=&UttakNr=96&MenuItem=N1_3&ChildItem=&State=collapse |url-status=død }}</ref>

SF etablerte seg som en radikal utenrikspolitisk opposisjon til [[Vietnamkrigen]], USA og NATO, og ble også samlingspunkt for politisk opposisjon til venstre for Arbeiderpartiet. Partiets to stortingsrepresentanter etter stortingsvalget i [[1961]], med [[Finn Gustavsen]] i spissen, valgte å stemme sammen med de borgerlige partiene i [[Kings Bay-saken]], og felte dermed [[Einar Gerhardsen]] som statsminister. I andre spørsmål sto partiet for en radikal, sosialistisk politikk.<ref>http://sv.no/Partiet/SVs-historie</ref><ref name="Urwin"/><ref>http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/svs-historie-2577857.html</ref><ref>{{Kilde www |url=http://www.nsd.uib.no/polsys/index.cfm?urlname=parti&lan=&MenuItem=N1_3&ChildItem=&State=collapse&UttakNr=96 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-01-31 |arkiv-dato=2011-08-14 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20110814193709/http://www.nsd.uib.no/polsys/index.cfm?urlname=parti&lan=&UttakNr=96&MenuItem=N1_3&ChildItem=&State=collapse |url-status=død }}</ref>

[[Fil:Torild Skard.jpeg|thumb|[[Torild Skard]] var en av de 16 stortingsrepresentantene som ble valgt inn for daværende [[Sosialistisk Valgforbund]] i 1973, og ble Norges første kvinnelige [[lagtingspresident]]]]
[[EF-striden]] fra 1970-72 skapte turbulens i det norske politiske systemet. Dette ga som resultat at [[Sosialistisk Valgforbund]], bestående av SF, NKP, [[Demokratiske Sosialister|Demokratiske Sosialister (AIK)]] og flere uavhengige sosialister ved stortingsvalget i 1973 gjorde et godt valg, og fikk 16 mandater. Sosialistisk Valgforbund ble etablert som eget politisk parti under navnet Sosialistisk Venstreparti på samlingskongressen i Trondheim i mars 1975. Det nye partiet besto av [[Sosialistisk Folkeparti]] (SF), [[Demokratiske Sosialister]] (AIK) (deler av Arbeiderpartiets nei-side), [[Norges Kommunistiske Parti]] ([[NKP]]) og uavhengige sosialister. På sitt landsmøte i oktober samme år vedtok ([[NKP]]) at partiet ikke kunne oppløses eller trappe ned sin virksomhet og trakk seg ut av samarbeidet. NKPs formann [[Reidar T. Larsen]] og hans støttespillere forlot da landsmøtet og sluttet seg til det nye partiet SV. AIKs leder [[Berit Ås]] ble ved partidannelsen valgt til SVs første partileder. Avisen Orientering gikk inn i [[Ny Tid]] fra samme tid, og begge avisene var heleid av henholdsvis SF og SV, fram til Ny Tid ble solgt til forlaget Damm i 2006. SVs medlemsavis i dag heter [[Venstre Om]].<ref>http://sv.no/Partiet/SVs-historie</ref><ref name="Urwin"/><ref>http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/svs-historie-2577857.html</ref><ref>{{Kilde www |url=http://www.nsd.uib.no/polsys/index.cfm?urlname=parti&lan=&MenuItem=N1_3&ChildItem=&State=collapse&UttakNr=96 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-01-31 |arkiv-dato=2011-08-14 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20110814193709/http://www.nsd.uib.no/polsys/index.cfm?urlname=parti&lan=&UttakNr=96&MenuItem=N1_3&ChildItem=&State=collapse |url-status=død }}</ref>
[[Fil:Berit Ås.jpg|thumb|left|[[Berit Ås]], SVs første partileder]]

Gjennom 1970- og 80-tallet markerte partiet seg innen kvinnesak, fred, motstand mot atomvåpen og miljø. Partiets oppslutning ved stortingsvalgene svingte, med valget i 1989 som neste høydepunkt, etter 1973. I 1985 ble «Del godene» for første gang brukt som slagord i valgkampen. Det var jappetid og for SV var det viktig å bekjempe arbeidsledighet og økonomiske forskjeller. Fram mot folkeavstemningen om [[EU]] i 1994 sto SV sentralt i motstanden mot norsk medlemskap i EU.<ref>http://sv.no/Partiet/SVs-historie</ref><ref name="Aardal og Valen"/><ref>http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/svs-historie-2577857.html</ref>

Mot slutten av 90-tallet tok SV i bruk slagordet «Barn og unge først». SV gjorde svært gode valg i 2001 og 2003 (12,5 og 13 %), og partileder Kristin Halvorsens popularitet økte. Valget i 2005 ble historisk, ved at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet dannet en [[rødgrønn]] flertallsregjering, til tross at SV gikk kraftig tilbake i valget.<ref>http://sv.no/Partiet/SVs-historie</ref><ref>http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/svs-historie-2577857.html</ref>

===Forholdet til østblokken===
Sosialistisk Venstrepartis forløper, [[Sosialistisk Folkeparti]] (SF), ble dannet på grunn av [[Arbeiderpartiet]]s utenrikspolitikk som innebar at Norge ble en del av [[Vestblokken]]. SF arbeidet å fremme vennskap med [[Østblokken]] og mange medlemmer var involvert i organisasjoner som [[Sambandet Norge-Folkedemokratiene]]. [[Overvåkingspolitiet]] oppfattet SF som en ''de facto'' videreføring av [[Norges Kommunistiske Parti]], og Overvåkingspolitiet hadde mistanke om at SF ble brukt som et redskap for [[Sovjetunionen]]. Frem til 1964 ble det derfor opprettet politisak på alle SFs kandidater, dvs. registrering i Overvåkingspolitiets register over politiske ekstremister, og det ble fortsatt opprettet slike observasjonssaker frem til 1970-tallet.<ref>[[Lund-rapporten]], kap. 8.4.7 om Sosialistisk Venstreparti, samt andre kapitler</ref>

Ved stiftelsen av SV i 1975 het det i programmet at «arbeidarrørsla må bryta med klassesamarbeidet og setja strevet for å utvikla og kjempe fram [[revolusjon]]ære reformer». Partiet erklærte at det ville kjempe for [[marxisme]]n. I et studiehefte gitt ut av partiet heter det: «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land».<ref>{{kilde www |url=http://www.nytid.no/arkiv/artikler/20071207/sv_og_regimene_i_ost/ |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2010-09-02 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20101113141000/http://www.nytid.no/arkiv/artikler/20071207/sv_og_regimene_i_ost/ |arkivdato=2010-11-13 }}</ref> Under arbeidet med stiftelsen av SV arbeidet NKP og flere partiløse for å erklære SV som et revolusjonært klassekampparti og avvise [[parlamentarisme]]n som utgangspunkt for å skape et sosialistisk samfunn. I partiets utenrikspolitiske program formulert i 1977 het det at partiet arbeidet for «full avvæpning av militærmakta i Norge» og «norsk utmelding av NATO». Overvåkningspolitiet foretok tildels registreringer av hvem som hadde tillitsverv i SV på 1970-tallet.<ref>Lund-rapporten, kap. 8.4.7 om Sosialistisk Venstreparti</ref>

I tiden etter [[den kalde krigen]] har det versert flere debatter om norsk venstresides forhold til de autoritære og totalitære kommunistiske regimene i øst. Mens det ser ut til å være nær konsensus om at [[AKP (ml)]] ga ukritisk støtte til venstreekstreme diktaturer, er det fortsatt uenighet om hvordan SVs arbeid under den kalde krigen skal vurderes. I en studie gjort av [[Kåre Dahl Martinsen]] og [[Pål Veiden]] om SVs forhold til østblokken, publisert i ''Arbeiderhistorie'' (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek 2007), pekes det på hvordan [[Berit Ås]], SVs første leder, beskrev Sovjetunionen som «en fredspioner» i 1977.<ref>{{kilde www |url=http://www.nytid.no/arkiv/artikler/20071207/sv_og_regimene_i_ost |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2010-09-02 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20101113141000/http://www.nytid.no/arkiv/artikler/20071207/sv_og_regimene_i_ost/ |arkivdato=2010-11-13 }}</ref> Historikeren [[Einar Kr. Steffenak]] har hevdet at [[AKP (ml)]]s støtte til venstreekstreme diktaturer og den påfølgende kritikk av denne, har skygget for det faktum at også SV har støttet eller latt være å kritisere sosialistiske diktaturer.<ref>{{kilde www
| url=https://www.dagbladet.no/kultur/den-store-stillheten/66173549
| tittel=Den store stillheten
| dato=2006-01-15
| forfatter=Einar Kr. Steffenak
| besøksdato=2021-08-29
| språk=nb-NO
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20201205151257/https://www.dagbladet.no/kultur/den-store-stillheten/66173549
| arkivdato=2020-12-05
| url-status=live
}}</ref> SVs forhenværende nestleder, [[Bård Vegar Solhjell]], er enig i denne kritikken, samtidig som han har anført at debatten etter hans syn bør ta et generelt oppgjør med både høyre- og venstresidens forsømmelser under den kalde krigen.<ref>{{kilde www
| url=https://www.dagbladet.no/kultur/laerdommer-av-sviket/63729806
| tittel=Lærdommer av sviket
| dato=2011-01-25
| forfatter=Bård Vegard Solhjell
| besøksdato=2021-08-29
| språk=nb-NO
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20201129165540/https://www.dagbladet.no/kultur/laerdommer-av-sviket/63729806
| arkivdato=2020-11-29
| url-status=live
}}</ref>

===Jugoslavia-krigen===

I [[1999]] var partiet nær ved å splittes i forbindelse med partiledelsens og Stortingsgruppas støtte til [[NATO]]s krig mot [[Jugoslavia]] ([[Kosovokrigen]]), og blant andre den tidligere stortingsrepresentanten [[Reidar T. Larsen]] forlot partiet i forbindelse med denne saken. Debatten i SV hadde sine paralleller i flere andre europeiske venstrepartier. Samtidig markerte standpunktet partiet endte opp med på Jugoslaviakrigen et skifte i partiets utenrikspolitikk, gjennom en støtte til NATO som partiet ble dannet for å bekjempe, og til norsk offisiell utenrikspolitikk.

===Deltagelse i Regjeringen Jens Stoltenberg II===
I forkant av stortingsvalget i 2005 inngikk partiet en avtale om regjeringssamarbeid med [[Arbeiderpartiet]], under ledelse av [[Jens Stoltenberg]]. Valget ble en skuffelse for SV, som endte opp med en oppslutning på 8,8&nbsp;%, tilbake fra 12,5&nbsp;% ved forrige stortingsvalg. Likevel fikk Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet til sammen et knapt flertall og kunne danne regjering ([[Jens Stoltenbergs andre regjering]]). I regjering har bl.a. deltagelsen i krigen i Afghanistan vært en vanskelig sak for partiet, som har møtt partiintern kritikk.

Ved [[Stortingsvalget 2009|stortingsvalget i 2009]] fikk partiet 6,2&nbsp;% av stemmene og 11 mandater på Stortinget, en ytterligere tilbakegang fra 2005 og mer enn en halvering siden 2001. Til tross for tilbakegangen fikk regjeringspartiene til sammen et knapt flertall og kunne fortsette i regjering.

Ved [[kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011]] gjorde SV sitt dårligste valg noensinne med et resultat på 4,1 og 4,3 %, og Kristin Halvorsen varslet samme dag at hun ville trekke seg som partileder ved det kommende landsmøtet. [[Audun Lysbakken]], [[Bård Vegar Solhjell]] og [[Heikki Holmås]] lanserte sine kandidaturer til å bli ny partileder, men Solhjell trakk seg raskt. 5. mars 2012 måtte Lysbakken forlate regjeringen etter den såkalte Lysbakken-saken, hvor han hadde bevilget penger til en organisasjon hvor han satt i styret i strid med habilitetsreglene. Lysbakken ble imidlertid valgt som partileder på landsmøtet noen uker senere, og leder partiet fra sin plass på Stortinget. I forbindelse med lederkandidaturet uttalte han samtidig at han ikke lenger var revolusjonær og marxist.

Ved Stortingsvalget 2013 oppnådde SV 4,1&nbsp;%, og var nær ved å falle under sperregrensa for utjevningsmandater. Tilbakegang for regjeringspartnerne Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjorde at de rødgrønne ikke klarte å fornye stortingsflertallet, og SV fortsetter derfor i opposisjon etter det dårligste stortingsresultatet i partiets historie.