Redigerer Snøugle (avsnitt)

== Utbredelse ==
Fordi snøugla beveger seg over store områder har det vært vanskelig å tallfeste bestanden, men den regnes som sjelden. De største [[populasjon]]ene befinner seg trolig i [[Sibir]] og [[Alaska]]. I 2013 esitmerte Partners in Flight Science Committee totalbestanden til omkring {{nowrap|200 000}} individer.<ref name="Partners in Flight Science Committee (2013)"/> Noen år senere hevdet [[BirdLife International]] at totalbestanden trolig lå omkring 100,000–500,000<ref name="BirdLife International (2017)"/>. Nå tror imidlertid forskerne at arten er vesentlig mer sparsomt distribuert, og at delbestandene trolig klumper seg rundt næringsressursene. Et nytt estimat anslår at totalbestanden teller omkring {{nowrap|14 000}} par eller cirka {{nowrap|28 000}} individer, noe som er betydelig mindre enn tidligere antatt. Det har ført til at arten nylig har blitt skalert opp til sårbar på IUCNs rødliste.<ref name="BirdLife International (2021)"/><ref name="BirdLife International (2018)"/><ref name="Holt ''et al.'' (2018)"/>

Bestandene varierer trolig i takt med den viktigste byttedyrbestanden, [[lemen]]. Dette gjelder spesielt i Norden, der man kan oppleve en «invasjon» av russiske snøugler i gode lemenår. I et godt lemenår kan hekkebestanden i [[Skandinavia]] ligge omkring {{nowrap|40–55 par/100 km²}}, men kanskje kun {{nowrap|15 par/100 km²}} i det neste.<ref name="Holt ''et al.'' (2016)"/> Siste hekking i [[Sør-Norge]] fant trolig sted i 1979, mens den fortsatt hekker spredt i [[Nord-Norge]], spesielt i [[Finnmark]] (der den også kan hekke langs kysten).

Det antas at det hekker opp mot {{nowrap|1 000 par}} i [[Russland]], i [[Nord-Amerika]] noen flere. På [[Shetland]] hekker ikke arten lenger, mens den hekker svært sjelden på [[Island]]. Ingen ting er kjent om den nordasiatiske populasjonen.
Den er knyttet til åpne, treløse områder i fjellet og på tundraen, gjerne i nærheten av næringsrike våtmarksområder i mosaikk med moreneavsetninger. Fennoskandia har en felles bestand med Russland, og satellitt-telemetridata har vist at uglene vandrer til og fra Russland gjennom året og mellom år (Jacobsen et al. 2014). Kolahalvøya har også vist seg å være et viktig overvintringsområde for snøuglene (Øien et al. 2018). Snøugla er en nomadisk art som ikke hekker årlig i Norge. Siden 1974 har det i all hovedsak vært dokumenterte hekkinger bare i Nord-Norge. Arten er avhengig av svært gode smågnagerbestander, spesielt lemen, for å gå til hekking. Forekomst i Norge betinger derfor bestandstopper for smågnagere. DNA-studier tyder på at alle snøugler i Arktis utgjør en felles bestand med fri utveksling av gen-materiale (Marthinsen et al. 2008).