Redigerer Slaget ved Marathon (avsnitt)

== Datis' og Artafernes' ekspedisjon før Marathon ==
[[Fil:Map Greco-Persian Wars-en.svg|right|thumb|400px|Kart over [[perserkrigene]]. Datis' og Artafernes' ekspedisjon er den brune linjen, gult er persiske vasaller, grå er nøytrale stater og oransje er fiender av grekerne.]]
Etter et år med forberedelser samlet ekspedisjonsstyrken seg først ved [[Kilikia]] våren 490 f.Kr. Hæren bordet de persiske transportskipene, eskortert av flåten, og seilte til [[Samos]] og derfra til [[Naxos (øy)|Naxos]]. Etter et resultatløst felttog der (naxianerne flyktet til fjellene på øya og perserne ble herrer i en forlatt by), seilte flåten først gjennom [[Kykladene]] og nådde [[Karystos]] på den sørlige kysten av [[Evvia|Euboea]] som raskt overgav seg. Derfra seilte de opp den euboiske kanalen til Eretria hvor deres mål ble klart for grekerne.

Eretianerne sendte en beskjed til Aten med bønn om hjelp. Atenerne aksepterte, men innså at de trengte mer hjelp. De sendte kuréren [[Feidippides|Pheidippides]] til spartanerne og antagelig budbringere til andre byer. Spartanerne bestemte seg for å hjelpe ifølge Herodot, men siden de var overtroiske sa de at de ikke kunne gå til krig før [[Karneia]] endte ved fullmånen 9. september. Noen moderne historikere hevder at spartanerne tok avgårde så sent på grunn av en [[helotene|helotrevolusjon]] og hevder at dette var tidspunktet for revolusjonen som nevnes av Platon.

De eneste som sluttet seg til athenerne i slaget var [[plataiai]]ene. Den lille [[boiotia|boeotiske]] byen Plataiai hadde alliert seg med Athen i det [[6. århundre f.Kr.]] mot [[Theben (Hellas)|Theben]] og bestemte seg for å ære athenernes hjelp med å komme athenerne til unnsetning i deres vanskelige tid, akkurat slik athenerne hadde kommet dem til unnsetning tidligere. Deres styrker var ifølge Cornelius Nepos, 1000 hoplitter og var ledet av [[Arimnestos]]. Den athensk–plataiaiske alliansen skulle fortsette til den  greske uavhengigheten gikk tapt ovenfor romerne i det [[2. århundre f.Kr.]]

Der er uenighet blant moderne historikere om hvilken kurs den persiske flåten tok etter Karystos. Noen hevder at Artafernes slo følge med den persiske hæren og la Eretria under beleiring, mens resten av hæren krysset med Datis og gikk i land i [[Marathon]]bukta. Andre hevder at hendelsene skjedde etter hverandre: Først ble Eretria beleiret og falt, og senere gikk hele hæren i land på Schinias strand. Ifølge Herodot valgte Hippias dette stedet fordi det var det beste stedet for det persiske kavaleriet. Moderne historikere er enige i at dette ikke stemmer siden stedet blir beskrevet av et [[skolium]] som:
<blockquote>''knudrete, upassende for hester, full av gjørme, sumper og innsjøer''
skolium til Platon Menexenus 240c</blockquote>

Stedet ble antagelig valgt siden Hippias hadde mange sympatisører der, siden det var en av Athens relativt fattige regioner. 

Herodot rapporterte at der var et råd på ti [[strategos|strategoi]] der fem stemte for å konfrontere fienden, mens fem stemte imot. [[Kallimakhos (Athen)|Kallimakhos]] var [[polemarkos|polemark]] det året, en av de ni [[arkont]]ene eller lederne av Athen. Frem til noen få år tidligere, lå makten i Athen hos de ni arkontene som på den tiden ble valgt. Der var en konstitusjonell endring få år tidligere og arkontene ble valgt ved loddtrekning, dette gjorde polemarkens lederskap til symbolsk makt. På grunn av stillstanden, ble det bestemt av de valgte stammegeneralene å be om hans mening. Etter en svært dramatisk appell av [[Miltiades den yngre]], gav han sin stemme til fordel for konfrontasjon. Dermed marsjerte en athensk hær av hoplitter under polemarken mot nord og øst fra Athen for å møte fienden nær landgangsstedet.

Hæren slo leir nær helligdommen til [[Herakles]] hvor de blokkerte veien til Athen i en lett forsvart stilling. Stillingen tillot også intervensjon i Athen dersom en revolusjon fant sted. Plataiaiene sluttet seg til dem der. Hæren bestod av menn fra aristokratiet, de øvre og midtre klassene, siden hver enkelt soldater hadde ansvaret for å skaffe utrustningen og ikke staten (selv ikke i Sparta), slik at menn bevæpnet seg for kamp med det de hadde råd til. Før [[Efialtes]]' konstitusjonelle reformer i [[457 f.Kr.]], lå det meste av makten hos disse sosiale klassene siden mange stillinger med politisk makt i regimet var reservert for de som hadde betydelig eiendom. Hadde de athenske hoplittene tapt denne konflikten, kunne de overlevende forvente å miste politisk makt og sosial status i Athen. Derfor er det forståelig at de var svært motiverte til å vinne slaget eller dø i forsøket.