Redigerer Slaget om Aachen (avsnitt)

=== Amerikanske styrker ===
Oppgaven med å erobre Aachen falt på general [[Charles H. Corlett]]s 30. infanteridivisjon fra 19. korps og [[J. Lawton Collins|Joseph Collins']] 1. infanteridivisjon fra 7. korps.<ref name="Rule200360" /> General Leland Hobbs' 30. infanteridivisjon ville få støtte fra 1. pansrede divisjon, som skulle utnytte 30. divisjonens gjennombrudd av Siegfriedlinjen mens flankene ble beskyttet av 29. infanteridivisjon.<ref>''Hitler's Army'' s.&nbsp;321</ref> Mot sør ble 1. infanteridivisjon støttet av 9. infanteridivisjon og 23. pansrede divisjon.<ref>Whitlock (2008), s.&nbsp;37–38</ref> Disse divisjonene hadde brukt den korte pausen i kampene i de to siste ukene av september til å hvile og få nye forsyninger av materiell og forsterkninger.<ref>Whiting (1976), s.&nbsp;76–77</ref> Således var over 70&nbsp;% av soldatene i 1. infanteridivisjon forsterkninger den 1. oktober, og de to siste ukene av september ble brukt til å trene disse mennene i kamp i landsbyer og våpentrening.<ref>Ambrose (1997), s.&nbsp;145</ref> Planen for den kommende offensiven gikk ut på at begge divisjoner skulle unngå gatekamper i Aachen. I stedet skulle de to divisjonene omringe byen og la en mindre styrke erobre den, mens størsteparten av amerikanernes styrke skulle fortsette å rykke østover.<ref name="Ambrose 1997, s.&nbsp;146" />

Selv om de amerikanske styrkene kunne erstatte sine tap i løpet av få uker, fikk de ikke tilstrekkelig taktisk trening, og av den grunn manglet de lavere rangerte offiserene ofte taktisk trening og lederskap.<ref>Ambrose (1998), s.&nbsp;260</ref> Noen stridsvognssoldater ble sendt til Europa uten noe erfaring med å kjøre en stridsvogn, og noen stridsvognkommandører måtte lære å lade og skyte sine stridsvognkanoner i feltet før en innsats.<ref>Ambrose (1998), s.&nbsp;262</ref> Det amerikanske forsterkningssystemet som fokuserte på kvantitet fremfor kvalitet, resulterte i at mesteparten av forsterkningene som ankom fronten ikke hadde tilstrekkelig kamptrening.<ref>Ambrose (1998), s.&nbsp;262–263</ref> Det var ikke uvanlig at halvparten av en enhets forsterkninger ble drept eller såret i de første dagene av kampene.<ref>Ambrose (1998), s.&nbsp;264</ref>

Disse styrkene ble støttet av 9. luftstyrke, som hadde identifisert 75&nbsp;% av bunkerne som lå langs fronten og planla å gjennomføre et innledende bombardement med 360 bombefly og 72 jagerfly. Ytterligere fly ville bli satt inn i en annen bølge, som omfattet bruk av [[napalm]].<ref>Whiting (1976), s.&nbsp;82</ref> Det tyske Luftwaffe var ikke til stede under slaget, og de tyske forsvarerne på bakken hadde ikke tilstrekkelig mange anti-luftskytsbatterier til å kunne beskytte seg mot innledende bombardement fra luften.<ref name="HitlersArmy323">''Hitler's Army'', s.&nbsp;323</ref>