Redigerer Skottland i høymiddelalderen (avsnitt)

=== Gæliske konger fra Domnall II til Alexander I ===
[[Fil:Pictish Beast.svg|thumb|Piktisk beist, helleristning av fantasilignende dyrefigur som opptrer oftest som symbol på steiner etterlatt av pikterne. Symbolets mening er fortsatt ikke klargjort.]]Kong [[Domnall II av Skottland|Domnall II]] var den første høvding som ble kalt for ''rí Alban'', det vil si konge av Alba (altså Skottland), da han døde i festningen [[Dunnottar Castle|Dunnottar]] i år 900. Alle hans forgjengere ble kalt for enten konge av pikterne eller konge av Fortriu. En slik tilsynelatende endring i de gæliske krøniker har stundom blitt sett på som fødselen til nasjonen Skottland, men det er intet ekstraordinært ved hans regime som bekrefter en slikt [[paradigme]]skifte. Domnall hadde kallenavnet ''dásachtach'' som rett og slett betydde den sinnssyke, eller i tidlige irske lover, en mann som ikke var i kontroll over sine funksjoner og dermed uten lovmessig skyld. Faktisk blir det lange regimet ([[900]]–[[943|942/3]]) under hans etterfølger, Causantín ([[Constantine II av Skottland]]), oftere sett på som nøkkelen til dannelsen av høymiddelalderens kongedømme Alba. Til tross for noen tilbakeslag var det i løpet av denne perioden at skottene klarte å stå imot presset fra nordmennenes utvidelser av landområdene i nord over de vestlige og nordlige øyene og området Caithness.

Perioden mellom ''Máel Coluim Is'' ([[Malcolm I av Skottlands]]) og ''Máel Coluim IIs'' ([[Malcolm II av Skottlands]]) tiltredelse var preget av gode forbindelser med [[Wessex]]-herskerne i England, og til tross for opprivende interne dynastiske stridigheter også en viss framgangsrik utvidelse av kongedømmets områder. I [[945]] overtok kong Máel Coluim I området Strathclyde som en del av en avtale med kong [[Edmund I av England]], en hendelse som delvis ble avledet ved Máel Coluims tap av kontroll i området Moray. En gang under ''kong Idulbs'' ([[Indulf av Skottland]]s regjeringstid [[954]]–[[962]]) erobret skottene festningen som ble kalt «oppidum Eden», det vil si det senere [[Edinburgh]]. Skotsk kontroll over området [[Lothian]] ble styrket med Máel Coluim IIs seier over northumbrianerne i [[slaget ved Carham]] i [[1018]]. Skottene hadde sannsynligvis en del autoritet i Strathclyde i den siste delen av 900-tallet, men kongedømmet hadde også sine egne herskere, og det er ikke klart om skottene var sterke nok til tvinge igjennom total myndighet.

Regimet under kong ''Donnchad I'' ([[Duncan I av Skottland]]) fra [[1034]] ble fulgt av mislykkede militære eventyr, og han ble beseiret og drept av [[mormaer av Moray]], det vil si kongedømmet av Moray, ved ''Mac Bethad mac Findláich'' ([[Macbeth av Skottland]]) i [[1040]]. Mac Bethad regjerte i sytten år og var så fredsommelig at han var i stand til å foreta en [[pilegrim]]sreise til [[Roma]]. Likevel ble han styrtet av Máel Coluim ([[Malcolm III av Skottland]]), en slektning av Donnchad som atten måneder senere beseiret Mac Bethads etterfølger Lulach som kong Máel Coluim III. I den påfølgende middelalderske [[propaganda]]en ble Donnchads korte regime beskrevet i positive vendinger, mens Mac Bethads lange styre ble tilsvarende negativt framstilt. [[William Shakespeare]] fulgte denne forvrengte historieskildringen i beskrivelsen av begge menn i sitt berømte teaterstykke ''[[Macbeth (skuespill)|Macbeth]]''.

Det var Máel Coluim III og ikke hans far Donnchad som gjorde mest for å danne det suksessrike dynastiet som regjerte Skottland i de påfølgende to århundrene. En del av suksessen var det store antallet barn han hadde, kanskje så mange som et dusin, gjennom ekteskap med den norske adelskvinnen [[Ingebjørg Finnsdatter]], og deretter med den anglo-ungarske prinsessen Margaret, som senere ble helgenerklært som [[Margareta av Skottland|den hellige Margaret av Skottland]]. Til tross for at han hadde en kongelig angelsaksisk kone, benyttet Máel Coluim mye tid på å bedrive plyndring og slavetokt i England, og ytterligere utnytte de tunge tidene for folk flest i kjølvannet av den normanniske erobringen av England, spesielt de normanniske massakrene vinteren [[1069]]&ndash;[[1070]]. Kronikøren ''Máel Brigte'' ([[Marianus Scotus]]) skrev at «gælerne og franskmennene herjet engelskmennene, og engelskmennene ble spredt og døde av sult, og ble tvunget til å spise menneskelig kjøtt.»

:* Se egen artikkel, [[Massakrene i Nord-England]].

Máel Coluims herjinger og forsøk på å smi krav til sine etterfølgere i de nordlige engelske områdene tvang fram en reaksjon fra de normanniske herskerne i England overfor det skotske kongedømmet. Máel Coluim hadde giftet seg med Margaret, søster til den angelsaksiske pretendenten til den engelske tronen, [[Edgar Ætheling]], og hadde med dette ekteskapet gitt de fleste av sine barn kongelige angelsaksiske navn. I [[1080]] sendte kong [[Vilhelm Erobreren]] sin sønn ut med en hærstyrke for å erobre Skottland. Máel Coluim bøyde unna, underkastet seg Vilhelms autoritet og overga sin eldste sønn Donnchad som gissel. Kong Máel Coluim døde selv på et plyndringstokt i [[1093]].

Máel Coluims naturlige etterfølger var hans bror ''Domnall Bán'' ([[Donald III av Skottland]]) ettersom Máel Coluims sønner var for unge. Normannerne i sør sendte Máel Coluims eldste sønn Donnchad nordover for å kreve kongetronen. I den påfølgende konflikten klarte Donnchad ([[Duncan II av Skottland]]) å overta tronen, men ifølge ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' ble hans engelske og franske følgesmenn massakrert, og Donnchad II selv drept i [[slaget ved Monthechin]] året etter ([[1094]]) av Domnalls allierte [[Máel Petair av Mearns]]. I [[1097]] sendte normannerkongen i England derimot enda en sønn av Máel Coluim, [[Edgar av Skottland|Edgar]], for å overta kongedømmet. Ved at Domnall Bán døde, ble kongedømmet sikret Edgar, og de påfølgende årene ble relativt fredsommelige. Regimet under både Edgar og hans etterfølger [[Alexander I av Skottland|Alexander]] er dunkelt i forhold til deres etterfølgeres. Den første er nok mest kjent for at han sendte en [[kamel]] (eller muligens en [[elefant]]) til sin kollega [[Muircheartach Ua Briain]], [[Overkonge (Irland)|overkonge av Irland]]. Da Edgar døde, overtok Máel Coluims fjerde sønn Alexander kongedømmet, mens hans yngste bror David ble prins av [[Cumbria]] og hersker av [[Lothian]].