Redigerer Sirius (avsnitt)

=== Rød kontrovers ===
Rundt 150&nbsp;e.Kr. beskrev den greske astronomen [[Klaudios Ptolemaios]] Sirius som rødaktig, sammen med de fem andre stjernene [[Betelgeuse]], [[Antares]], [[Aldebaran]], [[Arcturus]] og [[Pollux]] som alle er tydelig oransje eller rødaktige.{{Sfn|Holberg|2007|s=157}} Dette avviket ble først nevnt av [[Amatørastronomi|amatørastronomen]] Thomas Barker, meteorologen for [[Lyndon (Rutland)|Lyndon Hall]] i [[Rutland]], som forberedte og holdt en tale under et møte i [[Royal Society]] i London i 1760.{{Sfn|Ceragioli|1995|s=187–226}} Det faktum at andre stjerner endret seg i lysstyrke ga tilslutning til idéen om at noen kunne endre farge også. [[John Herschel]] bemerket dette i 1839, muligens påvirket av å ha sett [[Eta Carinae]] to år tidligere.{{Sfn|Holberg|2007|s=158}}

[[Thomas Jefferson Jackson See]] gjenopptok diskusjonen om røde Sirius med publiseringen av flere artikler i 1892, og med en oppsummering i 1926.{{Sfn|Holberg|2007|s=161}} Han siterte ikke bare Ptolemaios, men også poeten [[Aratos]], taleren [[Marcus Tullius Cicero|Cicero]] og general [[Germanicus]] når det gjaldt farge på stjernen. Han erkjente imidlertid at ingen av de tre siste forfatterne var astronomer, de siste to hadde bare oversatt Aratos' dikt ''Phaenomena''.{{Sfn|Holberg|2007|s=162}} [[Seneca den yngre|Seneca]] hadde også beskrevet Sirius som dypere rød i fargen enn [[Mars (planet)|Mars]].{{Sfn|Whittet|1999|s=355–359}} Det var imidlertid ikke alle av oldtidens observatører som så Sirius som rød; Poeten [[Marcus Manilius]] beskrev den som «havblå», og det samme gjorde [[Avienus]].{{Sfn|Holberg|2007|s=163}} Den er standardstjernen for fargen hvit i det gamle [[Kina]], og flere nedtegnelser fra det andre århundre f.Kr. og frem til det syvende århundre e.Kr. beskriver alle Sirius som hvit i fargetonen.{{Sfn|Jiang|1992}}{{Sfn|Jiang|1993|s=223–228}}

I 1985 publiserte de tyske astronomene Wolfhard Schlosser og Werner Bergmann en redegjørelse for det [[Lombardia|lombardiske]] manuskriptet fra det 8. århundre, som inneholder ''De cursu stellarum ratio'' av [[Gregorius av Tours]]. Den [[latin]]ske teksten lærte lesere hvordan de kunne fastsette tidspunktene for aftenbønner etter stjernenes posisjoner, og Sirius blir beskrevet i teksten som ''rubeola'' – «rødaktig». Forfatterne foreslo at dette var ytterligere bevis for at Sirius&nbsp;B hadde vært en rød kjempe på den tiden.{{Sfn|Schlosser|Bergmann|1985|s=45–46}} De eldre lærde svarte imidlertid at Gregorius sannsynligvis hadde henvist til Arcturus i stedet.{{Sfn|McCluskey|1987|s=87}}{{Sfn|van Gent|1987|s=87–89}}

Sannsynligheten for at [[stjerneutvikling]]en til enten Sirius&nbsp;A eller Sirius&nbsp;B kunne forårsake dette avviket har blitt avvist av astronomer på grunnlag av tidsskalaen på tusener av år er for kort tid og at det ikke finnes noen tegn til tåke i systemet, noe som ville vært forventet hvis en slik endring hadde funnet sted.{{Sfn|Whittet|1999|s=355–359}} En vekselvirkning med en tredje stjerne, som til dags dato er uoppdaget, har også blitt foreslått som en mulighet for et rødt utseende.{{Sfn|Kuchner|Brown|2000|s=827–832}} Alternative forklaringer er enten at beskrivelsen som rød er en poetisk metafor for dårlig hell, eller at den dramatiske [[scintillasjon]]en til stjernen da den ble observert stigende etterlot observatøren med et inntrykk av at den var rød. For det blotte øye kan den ofte synes å blafre med rød, hvit og blå fargetoner når den er nær horisonten.{{Sfn|Whittet|1999|s=355–359}}