Redigerer Silius Italicus (avsnitt)

=== Pensjonering og selvmord ===
Etter at hans prokonsulskap i Asia var avsluttet synes det som Silius gikk ut av politikken til fordel for et mer bedagelig liv; til tross for hans rikdom og posisjon i staten, synes det som om han ikke benyttet seg av sin makt og stort sett forsøkte å unngå å komme på kant med noen.<ref>Pliny 3.7.4</ref> Således overlevde han det [[flaviske dynasti]] uten noen ulykke.

Plinius avbilder ham som i tilbaketrukne, lærde samtaler i sine villaer, han skrev, samlet ivrig på bøker og skulpturer,<ref>Martialis bemerker i 6.64 at Silius leste hans epigrammer.</ref> og angivelig leste fra sine egne verker. Silius skrev [[poesi]] så tidlig som år [[88]].<ref>Martialis 4.14.</ref> Det er bestemt antatt at ''Punica'' ble skrevet i løpet av hans tilbaketrukne tid.<ref>Albrecht, s. 960 n.4</ref> Martialis indikerer<ref>Martialis 7.63.</ref> at en del av ''Punica'' hadde blitt utgitt ved [[92]] og Silius ikke lenger presiderte i domstolene. Bok 14 har blitt datert forsøksvis til etter [[96]] basert på dikterens behandling av tyrannen [[Domitian]] (keiser fra [[81]] til [[96]]).<ref>MacDermott, W. & Orentzel, A.: «Silius and Domitian» i: ''American Journal of Public Health'' 1977, ss.24-34</ref> Hans dikt inneholder flere avsnitt som angår flavierne, og Domitian er lovprist som en kriger og som en sanger viss lyre er søtere enn selv den til [[Orfeus]].<ref>Punica 3.607-29 og 14.686-88.</ref> Diktet nevner hovedsakelig Domitian, men senere synes det å diskutere keiser [[Nerva]], skjønt Domitian kan ha vært den som ble ment ved en senere referanse.<ref>MacDermott, W. & Orentzel, A.: «Silius and Domitian» i: ''American Journal of Public Health'' 1977, ss.30-31</ref> Dikterens holdning til Domitian tenderer til å være rosende og vennlig, og benytter seg av det fulle spektrum av det samme panegyriske språket og billedbruken tilsvarende [[Vergil]].<ref>MacDermott, W. & Orentzel, A.: «Silius and Domitian» i: ''American Journal of Public Health'' 1977, ss.29-34</ref>

Silius var betraktet som meget lærd av sine samtidige. Til tross for hans berømmelse, filosofen [[Epiktet|Epiktetos]] uttalte med fortvilelse at han hadde det største omdømmet som en filosof blant romerne grunnet et tilfelle av irrasjonell sinne mot sine egne venner,<ref>Epict. Diss. 3.8.7</ref>
og [[Lucius Annaeus Cornutus|Cornutus]], [[Stoikerne|stoikeren]], [[Retorikk|retorikeren]] og grammatiker, dedikerte til Silius en kommentar om [[Vergil]].<ref>Char. Gramm. 1.125.16-18.</ref>

Silius hadde to sønner, en av dem, Severus, døde ung. Den andre, Decianus, ble også konsul som sin far.<ref>Martial 8.66</ref>
Da han ble eldre flyttet han for godt til sine villaer i [[Campania]], og var ikke en gang til stede ved seremonien da [[Trajan]] tiltrådte.<ref>Pliny 3.5.7.</ref>
Silius idealiserte og bortimot dyrket to store romere fra fortiden, [[Cicero]] og Vergil. Han kjøpte Ciceros eiendom ved [[Tusculum]]<ref>Martial 11.48.</ref>
og graven til Vergil i [[Napoli]], som han fikk restaurert.<ref>Martial 11.50.</ref>
Plinius nedtegnet at Silius særlig hadde respekt for Vergil, feiret Vergils fødselsdag mer omfattende enn sin egen og behandlet poetens grav som en helligdom.<ref>Pliny 3.7.8-9.</ref>
Hans tosidige interesse i å skrive episk poesi og diskutere filosofiske spørsmål har blitt sammenlignet med den intellektuelle rekkevidden til hans helter, henholdsvis Vergil og Cicero.<ref>Martial 11.48.</ref>

Silius var en av tallrike romere i det tidlige [[Romerriket]] som hadde sine meningers mot, og som utførte den perfekte praksis av stoikernes teori om selvmord. ''Punica'' 11.186-88 inneholder en lovprisning til selvmordet. Da han ble rammet av uhelbredelig [[kreft]] etter at han var blitt 75 år, sultet han seg selv til døde en gang rundt [[103]] e.Kr. Han skal ha holdt et smilende ansikt til det siste. Plinius bemerket at Silius var den siste gjenlevende personen som hadde vært konsul under [[Nero]].<ref>Pliny 3.7.10.</ref>