Redigerer Siegfried Wolfgang Fehmer (avsnitt)

==== Andre verdenskrig: Tjenesten i Norge ====
Deretter tjenestegjorde han i [[Wiesbaden]] under [[Heinrich Fehlis]]. 16. april ble Fehmer sendt på kurs ved grensepolitiskolen i Pretsch an der Elbe. Han var blant de bare 23 som bestod eksamen, og fikk beskjed om at han nå ble stasjonert i [[Oslo]]. Dit ankom han 29. april 1940, en av 200 politifolk som 14 [[Junkers Flugzeug und Motorenwerke|Junkerfly]] fraktet til [[Fornebu]], der Fehlis møtte dem. Første innkvartering var på [[Blindern studenthjem]], der Fehlis ga en kort orientering. Ordet Gestapo hadde en dårlig klang i Norge og skulle derfor ikke brukes. Sipo skulle heller ikke legge seg borti norsk politiarbeid, bare hindre ansglag mot ''Wehrmacht''. Fehmer fikk tildelt ett av de rekvirerte kontorene i [[Victoria Terrasse]]. Der arbeidet han for Gestapo fram til [[kapitulasjon]]en i mai 1945.<ref>Steinar Brauteset: ''Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende'' (s. 22-25)</ref> 

Heydrich fikk permisjon for å delta som jagerflyver under felttoget i Norge i 1940 og var en tid stasjonert på [[Kjevik]] ved [[Kristiansand]]. Her fikk han høre at to [[diplomat|diplomater]] fra USAs ambassade i Oslo skulle mellomlande på Kjevik, underveis fra [[Bergen]] der de hadde hentet [[kurér]]post som var kommet med skip. I offisersmessen fikk Heydrich drukket diplomatene fulle, og sendte dem i bil til Kristiansand. På veien ble de stanset av fem bevæpnede menn som sikret seg posten og etterlot diplomatene bakbundet. Heydrich ville åpne den beslaglagte posten, men dette var Fehmer med på å forhindre. Han så ingen grunn til å provosere det nøytrale USA.<ref>Steinar Brauteset: ''Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende'' (s. 28)</ref>

Fehmer kom til Norge med den første tyske polititroppen. Han dro til [[Kornsjø]] og tok imot norske soldater som vendte hjem fra [[internering]] i [[Sverige]]. Han mottok også henvendelser fra nordmenn som tilbød å gå tyskernes ærend; disse ble stort sett avvist, mens andre [[angiveri|anga]] landsmenn, i blant som rene [[hevn]]oppgjør nordmenn imellom. Heller ikke disse ville Fehmer engasjere seg i. Om norske menn sa han at de heller burde «lære seg å pusse skoene og knytte en pen [[slips]]knute».<ref>Steinar Brauteset: ''Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende'' (s. 30)</ref> 

Snart var han kjent som [[motstandsbevegelse]]ns farligste fiende. Med sitt tilsynelatende vennlige vesen var han flink til å få folk til å slappe av og forsnakke seg. Da kom hans mørke side frem. Fehmer har vært karakterisert som på grensen til [[schizofreni|schizofren]]. I [[Oslo]] så man ham spasere i full [[uniform]] på [[Karl Johans gate|Karl Johan]] med sin [[schäfer]] Spock. Han var i besittelse av stor personlig sjarm og hadde flere elskerinner i Norge.<ref>[[Thomas Nordseth-Tiller]] og [[Arnfinn Moland]]: ''Max Manus - film og virkelighet'' (s. 66-67), forlaget Orion, 2008, ISBN 978-82-458-08779-7</ref> 

I slutten av januar 1941 avla [[Himmler]] besøk i Norge, etterfulgt av et krav fra Berlin om innføring av «skjerpet forhør», dvs. bruk av fysisk [[tortur]]. Med Fehmers utgangspunkt - at nazismen måtte til for å frelse [[menneskeheten]] fant han instruksen berettiget, men utarbeidet et regelverk for å hindre misbruk. Det måtte i hvert tilfelle være «absolutt fastslått» at den avhørte faktisk hadde utført illegalt arbeid av «en viss betydning», og at han faktisk satt inne med opplysninger av viktighet for tyske interesser. Opplysninger fra «en ellers pålitelig informant» var ikke tilstrekkelig for å bruke vold under avhør, og i første omgang var man pålagt å prøve «annen forhørsteknikk». Samtykke fra overordnet skulle innhentes, og Fehmer fikk laget søknadsskjemaer om lov til å anvende vold. Disse ble det gradvis færre av, siden forhør ofte foregikk om natten, og da var det ofte vanskelig å få tak i en overordnet.<ref>Steinar Brauteset: ''Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende'' (s. 40)</ref>

Fehmers arbeid bestod også i å lytte til de norske radiosendingene fra London, og han protesterte mot aksjonen der radioene ble konfiskert fra alle andre enn NS-medlemmer. Inndragningen virket jo som en innrømmelse av at London-sendingene hadde rett i det de sa, og uansett ville nyheter spres i [[illegal avis|illegale aviser]]. Men han fikk ikke medhold i dette.<ref>Steinar Brauteset: ''Gestapo-offiseren Fehmer – Milorgs farligste fiende'' (s. 46)</ref> 

Fehmer benyttet ofte [[tortur]] for å tvinge ut informasjon av nordmenn arrestert for deltakelse i eller mistanke om motstandsaktivitet. Hans forhør av ofrene skiftet mellom tilsynelatende vennlighet og ren [[sadisme]]. Februar 1945 ble han forfremmet til leder for Gestapos osloavdeling (''Abteilung IV SiPo/Sicherheitsdienst'') med politigraden ''Kriminalrat'' og SS-graden ''Hauptsturmführer''. Som sjef for avdeling IV var han ansvarlig for [[forhør]] av en rekke viktige motstandsmenn og -kvinner. Han ble senere dømt for 20 tilfeller av tortur. I enkelte tilfeller var han personlig med på torturen.

[[Sjur Lindebrække]]s søster [[Tikken Manus]], gift med krigshelten [[Max Manus]], beskrev Fehmer slik etter sitt møte med ham i Oslo våren 1941: «Der var det altså en mann som var så blid og hjelpsom. Han var usedvanlig kjekk, med høye kinnben, lyst hår og de vidunderligste blå øyne. Han var jo tysk [[offiser]]...men jeg husker at jeg tenkte at om vi hadde møttes under andre omstendigheter, var det absolutt en mann jeg kunne ha falt for. Senere fikk jeg da vite hvem han var...»<Ref>T. Nordseth-Tiller og A. Moland: ''Max Manus - film og virkelighet'' (s. 65)</ref>