Redigerer Sayyid Qutb (avsnitt)

== «En ny ''jahiliyya''» ==
[[Fil:Sayid Qutb sketch.png|thumb|Skisse av Sayyid Qutb]]
Qutb og Brorskapet støttet [[Gamal Abdel Nasser|Nasser]] i statskuppet mot kongen i [[1952]]. Mange ventet at Qutb skulle bli utnevnt til utdannelsesminister, men det skjedde ikke. Det var for mange politiske saker som Brorskapet og Nasser var uenige om, og de begynte snart å stå direkte imot hverandre. Nasser slo ned på Brorskapet i [[1954]]. Mange medlemmer, blant annet Qutbs bror, flyktet til andre arabiske land. Qutb selv nektet å forlate [[Egypt]], og var blant de som ble arrestert og sendt i [[fengsel]].

Tilstandene i fengselet var barske, og [[tortur]] var vanlig. I [[1957]] ble 20 fanger fra Brorskapet drept i et opprør i fengselet. Vaktene så hendelsen foregå, men prøvde ikke å hindre drapene. Man tror at disse erfaringene gjorde Qutb enda mer radikal. Det var etter disse hendelsene at Qutb skrev hovedverket sitt, ''I skyggen av Koranen'', en kommentar i 30 bind over hele Koranen som ble skrevet og smuglet ut fra fengselet.

Kommentaren la det teologiske grunnlaget for Qutbs politiske manifest. [[Koranen]] bruker et spesielt ord, ''[[jahiliyya]]'', for å skildre [[arabisk kultur]] slik den var før den islamske tiden. Ordet er vanligvis tolket som «[[barbar]]isme». Qutb ga ordet en ny betydning &ndash; herredømmet av mann over mann. Kjernen til jahiliyya i tolkningen hans var at et ''jahili''-[[samfunn]] ikke så på Gud som den eneste maktinnehaveren over menneskene. I stedet ga et slikt samfunn vanlige mennesker [[suverenitet]]. Hele den moderne levemåten var bestemt til å gjøre hvert menneske til maktinnehaver over seg selv og andre mennesker. Hele verden var derfor «en ny jahiliyya».

Qutb sa at den nye jahiliyyaen hadde skapt en stor krise for menneskene. Menneskene ble skapt for å bli Guds [[regent|viseregenter]] på [[jord]]en. Men i de nåværende samfunnene hadde de i stedet blitt verre enn udyr. Det moderne livet hadde gått vekk fra menneskenaturen, og kunne ikke forenes med den lenger. Qutb mente at grunnen til dette var at menneskene hadde sluttet å følge veien som Gud hadde valgt ut for dem. Fordi menneskene ikke hadde vært trofaste mot Gud, hadde de skilt kirken fra staten. Dette skillet hadde skapt en fæl, smittende [[schizofreni]] som nå fenget hele verden. Menneskene lengtet etter Gud og et liv ordnet etter Gud, men i de moderne samfunnene var et slikt liv sett på som en motsetning til [[vitenskap]] og fremskritt. Denne striden ledet menneskene og samfunnet til galskap, og til å miste det som gjorde menneskene høyere enn [[dyr]].

Qutb mente at islam lot menneskene forene disse to sidene av seg selv, fordi islam forente alt og alle under ''[[hakimiyya]]'', Guds herredom. Menneskene hadde gjort størst fremskritt i islams tidligste dager, da muslimer levde bare for Gud. Men skillet, som opprinnelig var [[kristendom]]mens feil, hadde også infisert islam. Qutb sa at å skille det hellige fra det verdslige, eller å godta andre kilder enn Koranen for [[Lov (jus)|lov]]er, [[etikk]] eller [[moral]], var å nekte at bare Gud var herre. Å gjøre det, sa han, var det verste lovbruddet i islam, ''[[shirk]]'', å avslå Gud. Siden alle muslimske land, og alle muslimer, godtok og var glad i ''shirk'' og ''jahiliyya'', kunne de ikke kalle seg muslimer lenger. Islam, sa Qutb, var utdødd.

At islam var utdødd, var helt katastrofalt, sa Qutb, fordi islam var så makeløs at det bare var de som var praktiserende som kunne skjønne den. En som ikke fulgte Koranens vei var dømt til å misforstå hva islam betød. Qutb sa at hvert menneske som var glad i Koranen, og ville underkaste seg Gud og ta Guds veier, bar en spesiell plikt på grunn av denne tilstanden. Koranen ba menneskene om ikke å tåle ''jahiliyya'' eller ''shirk'', og å arbeide for Guds skyld. Alle som ville bli muslimer var derfor bundet, som en religiøs plikt, til å motstå det moderne samfunnet, og kjempe for å gjenopplive en ekte islam bare basert på Koranen.