Redigerer Samisk historie i etterkrigstiden (avsnitt)

=== Nye skoleordninger ===
I etterkrigstiden ble det etablert mange samiske skoler i de Nordiske landene, samt også i Sovjetunionen. Nomadeskolen i Sverige ble omdøpt til sameskoler, og en rekke andre skoler i det videre skoleløpet ble etablert. En samisk skole ble etablert i Kiruna i 1986 og andre kom til i Karesuando, Lannavaara, Gälivare, Jokkmokk og Tärneby. I Norge ble Samisk utdanningsråd etabler i Kautokeino i 1975 og en lignende institusjon ble også etablert i Finland. I tillegg ble det etablert samiske barnehager og dagsentre. Etter hvert ble det gitt store finansieringer fra myndighetene i de nordiske landene for samisk utdannelse og opplæring.{{sfn|Kent|2018|p=140–150}}

I Finland fastsatte den samiske planleggingskomiteen i 1973 at det skulle undervises i samisk språk alle steder hvor samer bodde. Det ble også tilbudt undervisning i samisk til alle som var interessert, samt støtte til utgivelse av samisk litteratur og undervisningsmateriell. Utviklingen førte til at samisk, i alle dets variasjoner, ble undervist i samiske områder i 1990.{{sfn|Kent|2018|p=140–150}}

==== Skole, språk og selvrespekt ====
[[File:Sami school in Vaisaluokta, Lappland, Sweden (10975028495).jpg|mini|Den samisk skole i Vaisaluokta en gang mellom 1950 og 1959.]]

[[File:Gällivare gamla kyrka Gudstjänst för nomadskolans elever.jpg|mini|Gällivare gamla kyrka. Gudstjänst för nomadskolans elever. {{byline|Folke Johansson}}]]

Samordningsnemnda for skoleverket skulle modernisere og tilpasse strukturen innenfor skoleslagene til hverandre. Nemnda skulle også komme med en anbefaling om undervisningstilbudet til samene. De mente at internatene fortsatt var nødvendige på grunn av store avstander og spredt bosetning.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=327–329}} Andre grunner for å gjenreise skoleinternatene var å unngå skolefravær, trygge skolegangen, forbedre helsestell og sosialisering med faste rutiner og arbeidstrening, samt ordnet kosthold. Myndighetene bevilget penger for å bygge statlige internater frem til 1960.{{sfn|Hætta|2021|p=24–26}} Det ble foreslått egne klasser de første årene for samiske barn, slik at de kunne lære seg godt nok norsk til å kunne være i felles klasser i det videre utdannelsesløpet. Nemnda argumentert for at det måtte tas i bruk samiskspråklige skolebøker.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=327–329}}

Bestemmelsen om at samisk bare skulle brukes som hjelpespråk i skolen, ble opphevet i ny skolelov av 1959. Dermed var samisk på nytt blitt et offisielt skolespråk. Imidlertid var det flere problemer med endringen, spesielt at en ikke hadde nok mange samiskspråklige lærere og heller ikke lærebøker på samisk. Resultatet ble at mange samiske barn fortsatt måtte delta i undervisning der de ikke forstod hva læreren sa. Mange opplevde sterk mistrivsel i skolen, skam og utenforskap. Dog var det mange lærere og enda flere samiske foreldre som var skeptisk til et skoleløp med norsk som fremmedspråk. Et annet problem var få skolebøker på samisk. Situasjonen forbedret seg gradvis utover i 1970-årene, og i løpet av 1980-årene fikk flertallet av samisktalende barn begynneropplæring på sitt morsmål.{{sfn|Hætta|2021|p=188–189}}

Internatskoler var vanlig i Norge og Finland. For mange var internatskolene en vanskelig tid, men det ga også muligheter ved at barn og ungdom fra forskjellige steder møttes og stiftet langvarige relasjoner.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=360–361}}{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=361–364}} Skoletimetallet ble økt etter krigen, noe som ga lengre tid for elevene på internat. Målet var ikke lengre fornorskning, men at barna skulle få snakke sitt morsmål. Selv om ikke hele betjeningen på et internat snakket samisk, ble barna etter krigen aldri tvunget til snakke norsk. I fritiden drev elevene med aktiviteter som fotball, langrenn, skihopp, lassokasting eller joiking. Internatbygningene hadde på slutten av 1950-årene firemannsrom, store oppholdsrom, organisert leksehjelp og variert kost.{{sfn|Hætta|2021|p=37–38}} Internatene ga både språklig og kulturelt fellesskap, samt mulighet til utdannelse og for noen videre universitetsstudier. Mange samer utdannet seg til å bli lærere, noe som i neste omgang ga mulighet til å undervise i samisk og påvirke innholdet i skolen. Slik ble internatskolene institusjoner som over tid skapte en samisk, politisk motvekt mot fornorskning, forsvenskning og forfinskning.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=360–361}}{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=361–364}}

Utover i 1970-årene ble de fleste internatskolene i Finnmark avviklet. Årsaken var veiutbygging og skoleskyss slik at barna kom hjem hver dag.{{sfn|Hætta|2021|p=91–92}} I 1999 ble de to siste internatene lagt ned, disse lå i Kautokeino og Karasjok.{{sfn|Lund|2003|p=23–27}}

Skolen førte til at mange samiske ungdommer tok akademisk utdannelse. Mange trodde at skolegang og overgang til moderne livsstil ville utrydde de samiske språkene og kulturen. I virkeligheten ble det ikke slik. Samiske studenter og intellektuelle kjempet for samiske rettigheter i 1960- og 1970-årene på samme måte som den den radikale studentbevegelsen drev sine kamper.{{sfn|Huss&Lindgren|2022|p=218–219}}

==== Samiske skoleinternater på Kolahalvøya ====
Kolasamene bestod tradisjonelt av flere grupper med egne språk, nemlig ter-, akkala- skolt- og kildingsamer. Kolasamne var i en telling fra 2010 oppgitt til 1599 personer og språkene deres er sterkt truet, med for eksempel tersamisk som bare to personer behersket. Siden 1930-årene har kolasamene gjennomgått store endringer som avvikling av nomadisk livsstil, kollektivisering, hendelser i forbindelse med [[den store terroren]], andre verdenskrig, nye nasjonalgrenser og folkeforflytninger. Samtidig med alle disse hendelsene ble det introdusert internatskoler etter sojvetisk modell for samiske barn.{{sfn|Andersen|2022|p=232–234}}

Etter andre verdenskrig bestemte sovjetmyndighetene at et helt nytt skolesystem skulle bygges opp fra grunnen av. I 1956 ble det bestemt at et omfattende system med internatskoler skulle bygges opp for alle landets innbyggere. Slik mente en at at det skulle være mulig å lage en ny type mennesker for å bygge opp et progressivt kommunistisk samfunn. Skolen skulle sørge for at de samiske barna skulle få omstrukturert deres personligheter. Videre ble det forutsatt at skoleordningen også ville påvirke foreldre og familie, slik at minoritet på sikt ville bli fullstendig assimilert. På skolene skulle elvene få en følelse av å tilhøre staten og innpodes kommunistisk ideologi. Rent praktisk ble det lagt vekt på fritidssysler orientert om ideologi og praktiske ferdigheter innenfor håndverksyrker, bilkjøring og arbeid i landbruket. Med opplæring innenfor slike moderne yrker ble det forventet at samene ville forlate sine tradisjonelle, «primitive pastoralistiske» næringer som reindrift og fiske. Med denne vendingen i opplæringen ble det slutt på at samiske barn fikk snakke samisk i skolen. Elevene ble straffet for å tale samisk og foreldrene ble instruert om at ikke bruke språket overfor barna.{{sfn|Andersen|2022|p=237–240}}

Samer som vokste opp og var elever i 1950- og 1960-årene har fortalt om de traumatiske opplevelsene med å starte på internatskole. Spesielt da det ble innført en ordning der elevenes hår ble barbert og kroppsvask i russiske bad. Det var også strenge regler og militær stil. De skulle marsjere mellom klasserommene, til badet, til spisesalen og rundt i landsbyene. Samiske barn fikk heller ikke lov til å bruke tradisjonelle klær. Det var også begrensede muligheter for å reise hjem til foreldrene, og tillatelse ble bare gitt etter skriftlig søknad. For denne etterkrigsgenerasjonen ble mulighetene til språkoverføring sterkt redusert, dessuten mistet de interessen for tradisjonelle samiske aktiviteter.{{sfn|Andersen|2022|p=237–240}}

[[Fil:Sámi presentation in the cultural Centre in Lovozero, Kola Peninsula, Russia.jpg|mini|Fra en presnentasjon av samisk kultur i Lovozero i 2015.  ]]

Fra 1969 til Sovjetunionens oppløsning i 1989 ble det gradvis slutt på at samisk språk ikke skulle tillates i skolen. Nye ordninger i skolen var introduksjon av først niårig og senere tiårig obligatorisk skolegang. En annen stor endring var at barnehjem for foreldreløse barn ble oppløst og barna overført til internatskolene. Årsaken var at barnehjemmene var i dårlig forfatning og at myndighetene ville spare ressurser på å avvikle disse helt. Begge kategorier barn, altså foreldreløse og barn av minoriteter, var sett på som ressurssvake som trengte statens hjelp for å få en utdannelse. I tillegg ble også barn fra familier med lav inntekt og barn med foreldre med arbeid som gjorde at de ikke kunne sende barna på vanlig skole inkludert. Det siste ville si barna til foreldre som var jegere, gjetere, spesialiserer som arbeidet utenlandsk, arbeidere i skogindustrien, jernbanearbeidere og flere andre kategorier. Mange samiske barn i disse nye internatskolene ble forvirret av det sammensatte miljøet, og trodde at foreldrene enten hadde forlatt dem på skoleinternatene eller var fratatt foreldrerettene. Det oppstod konflikter og missforståelser med foreldrene. De samiske barna ble stigmatisert både av klassekamerater, lærere og samfunnet de kom fra. Det fortelles også om fysisk og psykisk mishandling.{{sfn|Andersen|2022|p=240–242}} 

Senere utover på slutten av 1970-årene ble samisk språk introdusert som obligatorisk fag, dessuten ble samisk kultur og næringer innført. Opplegget på internatskolene ble forbedret og barna fikk lov til å reise hjem i helger og ferier. Selv om barna dermed fikk større trivsel, var det ikke nok til å holde vedlike de samiske språket.{{sfn|Andersen|2022|p=240–242}}