Redigerer Rosenborg Ishockeyklubb (avsnitt)

===1975–1991: Under tak===
18. desember 1975 vedtok Trondheim bystyre kunstisplanene, og i mai 1976 ble spaden satt i jorda på Leangen. Paradoksalt nok ble påfølgende vinter en av de mest stabile klubben hadde hatt på naturis, og etter seier i 3. divisjon Trøndelag skulle Rosenborg for første gang spille kvalifisering til 2. divisjon. Opprykket røk med ett poengs margin, men klubben hadde bevist at det var mulig å spille jevnt med de beste lagene i 3. divisjon på Østlandet. Senhøsten 1977 sto Leangen Ishall ferdig, og 15. november samme år ble ishallen offisielt åpnet av ordfører Axel Buch.

Opprykket til 2. divisjon ble sikret i sesongen 1978/79, Rosenborgs andre sesong i egen storstue, etter kvalifiseringsspill mot Holmen og Lillehammer. Den kanadiske spillende treneren James (Jim) Webster hadde stor innflytelse på det taktiske spillet i Rosenborg i denne perioden, og en annen kanadier, Lynn Joergensen, kom til klubben foran debutsesongen i landsomfattende ishockey. Over 2&nbsp;000 tilskuere samlet seg i Leangen Ishall foran den første hjemmekampen i 2. divisjon høsten 1979, et signal om at det lokale publikum var sultefôret på ishockey. Rosenborg avsluttet sesongen med en høyst respektabel fjerdeplass på tabellen.

I 1981/82 møtte Rosenborg for første gang en lokal rival i 2. divisjon, nemlig Strindheim. Det første møtet mellom klubbene trakk 2&nbsp;350 tilskuere – publikumsrekord på dette tidspunktet. De følgende sesongene kjempet Rosenborg, Strindheim og Astor om hegemoniet i Trondheim, samtidig som stadig flere kom til erkjennelsen om at sammenslåing måtte til dersom man skulle greie å etablere et topplag i byen. Rosenborg var imidlertid i en gunstig økonomisk situasjon på grunn av fotballaget, og ønsket ikke å løsrive seg fra moderklubben. Da Astor og Strindheim inviterte til å puste liv i [[Trondheim Ishockeyklubb|TIK]] svarte derfor Rosenborg med å tilby spillerne fra de andre to klubbene å melde seg inn i RBK i stedet, noe som ble avslått, og de to førstnevnte klubbene slo seg sammen til TIK. Allerede i 1986/87-sesongen rykket den nye klubben opp i 1. divisjon, og fra nå av var det ingen tvil om at Rosenborg måtte finne seg i å spille andrefiolin i byens ishockeymiljø. I 1988/89 endte Rosenborg som nummer ni av ti lag, og rykket ned i 3. divisjon. Returen til 2. divisjon ble sikret ved at klubben vant alle sine kamper påfølgende sesong. Da 1. divisjon ble til eliteserien i sesongen 1990/91 sanket Rosenborg nok poeng til å få plass i den nye 1. divisjon. Lasse Beckman fortsatte som trener, men uten særlig hell. Det ble nedrykk til 2. divisjon høsten 1991, men etter nyttår klarte laget på nytt å kvalifisere seg til 1. divisjon fra høsten 1992.

De vidt forskjellige økonomiske situasjonene til fotball- og ishockeyavdelingen i RBK hadde på dette tidspunktet begynt å tære på samarbeidet innad i idrettslaget. Stadig flere sentrale personer i fotballadministrasjon og -styre mente at fotballdelen av Rosenborg drev ren veldedighet, og at det var på tide å skille de to avdelingene av klubben. Man jobbet med flere alternative løsninger for organisasjonsform, men på årsmøtet 27. november 1991 ble det endelig vedtatt at fotball- og ishockeyavdelingen skulle skille lag. Den nå selvstendige Rosenborg Ishockeyklubb fikk et engangsvederlag fra RBK og preferanser på inntektsgivende arbeid i forbindelse med arrangementer på Lerkendal.