Redigerer Romersk religion (avsnitt)

=== Religion og filosofi ===
Sammen med den øvrige greske kulturimport oppnådde den [[gresk filosofi|greske filosofi]] stor popularitet i Roma og fikk stor betydning for utviklingen av den romerske religion. I [[antikken]] skjelnet man ikke i samme grad mellom religion, filosofi og vitenskap som vi gjør i våre dager.<ref>Bilde, Per: ''Det religiøse liv i hellenistisk-romersk tid'', side 145; S. Petersen (1994)</ref> [[Kristendom]]men ble eksempelvis av kristne kalt for den høyeste religion, og [[Josefus]], som selv var jøde, beskrev uten videre de ulike retninger innenfor [[jødedom]]men som filosofiske skoler.<ref>Josephus: ''Den Jødiske krig'' (2,119-166)</ref>

Grunntanken i den greske naturfilosofi var å oppnå viten om naturen for på den måten å få svar på de grunnleggende spørsmål om livet og en innsikt i [[kosmos]]. Slik kom filosofien hurtig til krysse inn i hva som tidligere hadde vært religionens område. I mange tilfeller smeltet religion og filosofi sammen, eksempelvis i de religiøse systemene [[gnostisisme]] og [[astrologi]] som begge bygget på filosofiske og vitenskapelige erkjennelser (vitenskap skal her forstås i dens antikke kontekst).<ref>Bilde,Per : ''Det religiøse liv i hellenistisk-romersk tid'', side 144; i S. Petersen (1994)</ref>

I andre tilfeller førte filosofiens inntog i kosmologien til [[religionskritikk]] og [[ateisme]].<ref>Tortzen (2005). Side 56</ref> Denne [[Rasjonalisme|rasjonelle]] filosofi, som blant annet ble utviklet av [[Epikur]], fikk også innflytelse i Roma. Religionskritikken utviklet seg hos Epikur til et oppgjør med den tradisjonelle mytologiske verdensforståelse. Således hevdet han eksempelvis at gudene – om de nå fantes – var underlagt de samme lovene som menneskene og derfor ikke kunne gripe inn i menneskenes tilværelse. Motsatt til Epikur argumenterte en annen betydningsfull skole i Roma, [[stoikerne]], for den tanke at det er gitt et guddommelige [[forsyn]] som kan dirigere tingenes gang, en oppfattelse som ble grunnlaget for deres [[teologi]]. Den filosofiske religionskritikk i Roma dog mest til uttrykk gjennom en utbredt kritikk av de mer folkelige religiøse praksis og overtro (''superstitio'').<ref>Bilde, Per: ''Det religiøse liv i hellenistisk-romersk tid'', side 151; i S. Petersen (1994)</ref>

Gresk filosofi ble tidlig meget populært i den romerske overklasse, og den fikk i 100-tallet f.Kr. stor betydning for den romerske statskult. De medlemmer av patrisierstanden som tradisjonelt bekledde de [[romerske presteembeter]] hadde mistet troen på de tradisjonelle ritualer og således mistet presteembetene mye av deres prestisje og innhold og ble mest benyttet i politiske sammenhenger.<ref>Liebeschuetz (1979) side 38; Scullard (1982) side 205</ref> Under de borgerkrigene som førte til [[Augustus]]’ maktovertagelse skjedde det et ytterligere tap av religiøse tradisjoner, og den romerske religionens rolle i offentlige sammenhenger ble i stigende grad redusert til et politisk redskap. I keisertiden som fulgte ble statskulten mer og mer et anliggende for keiserhuset.<ref>Liebeschuetz (1979) side 167ff; Fishwick (1987–92) sidene 436-480</ref>