Redigerer Romersk mytologi (avsnitt)

== Religion og myte ==
[[Fil:Arte romana, triade capitolina, 160-180 dc (guidonia montecelio, museo civico archeologico) 01.jpg|thumb|Den kapitolinske triade.]]
[[File:Kapitol Köln rechts1.jpg|thumb|Modell av tempelet for den kapitolinske triade i Köln.]]

* ''Se hovedartikkel, [[Romersk religion]]''

Guddommelige fortellinger spilte en viktigere rolle i systemet til de greske religiøse trosforestillinger enn blant romerne hvor ritualene og kultene var det primære. Selv om romersk religion ikke var basert på [[hellige bøker]] og [[eksegese]], var prestelig litteratur blant de eldste skriftlige former for [[Latinsk litteratur|latinsk prosa]].<ref>Hadas, Moses (1952): [https://books.google.no/books?id=QnvOnY6ydngC&pg=PA15&dq=%22commentarii+pontificum%22&lr=&as_drrb_is=b&as_minm_is=0&as_miny_is=1932&as_maxm_is=0&as_maxy_is=2010&num=100&as_brr=3&cd=9&redir_esc=y#v=onepage&q=%22commentarii%20pontificum%22&f=false ''A History of Latin Literature''], Columbia University Press, s. 15.</ref> Bøkene (''libri'') og kommentarene (''commentarii'') til [[Pontifikalkollegiet]] og av [[augur]]erne (de som tolket varsler) inneholdt religiøse prosedyrer, rettningslinjer, bønner, og bestemmelser i henhold til religiøs lov.<ref>Brink, C.O. (1982): [https://books.google.no/books?id=loI8AAAAIAAJ&pg=PA64&dq=%22commentarii+pontificum%22&lr=&as_drrb_is=b&as_minm_is=0&as_miny_is=1932&as_maxm_is=0&as_maxy_is=2010&num=100&as_brr=3&cd=7&redir_esc=y#v=onepage&q=%22commentarii%20pontificum%22&f=false ''Horace on Poetry. Epistles Book II: The Letters to Augustus and Florus''], Cambridge University Press, s. 64</ref> Selv om minst en del av dette arkiverte materialet var tilgjengelig for konsultasjon av det romerske senatet, var det ofte occultum genus litterarum,<ref>Cicero: ''De domo sua'', 138.</ref> en mystisk form for litteratur som per definisjon kun prester hadde tilgang til.<ref>Linderski, Jerzy (1985): «The libri reconditi» i: ''Harvard Studies in Classical Philology'' '''89''', s. 207–234.</ref> Profetier vedrørende verdenshistorien og Romas skjebne dukket tilfeldig opp ved kritiske tidspunkt i historien, oppdaget plutselig i de uklare [[De sibyllinske bøkene|sibyllinske bøkene]], som i henhold til legenden ble anskaffet av Romas sjuende og siste konge, [[Lucius Tarquinius Superbus]], på slutten av 500-tallet f.Kr. fra [[den kumeiske sibylle]]. En del aspekter av arkaisk romersk religion ble bevart på 100-tallet f.Kr. i de teologiske verker av [[Marcus Terentius Varro|Varro]], men det meste av hans forfatterskap har gått tapt, og innholdet kjennes fra sitater hos senere forfattere.

Som ledere av de eldste pantheon var den såkalte arkaiske triaden (eldre enn den kapitolinske) med [[Jupiter (gud)|Jupiter]], [[Mars (gud)|Mars]], og [[Quirinus]], og hvis [[flamen]]er var av den høyeste orden, og dertil kom [[Janus (mytologi)|Janus]] og [[Vesta (gudinne)|Vesta]]. I henhold til tradisjonen var [[Numa Pompilius]], den sabinske andre kongen av Roma, den som opprettet og grunnla den romerske religion. En tradisjon mente at hans elskerinne og rådgiver var Egeria, den romerske gudinnen eller nymfen for kilder og spådommer. Den etruskisk-inspirerte [[Den kapitolinske triaden|kapitolinske triade]] med Jupiter, [[Juno]] og [[Minerva]] ble senere sentral i den offisielle religionen. Den erstattet den arkaiske triaden, og var et uvanlig eksempel innen indoeuropeiske religioner på en guddommelig treenighet bestående av en gud og to gudinner. Kulten med Diana ble etablert på [[Aventinerhøyden]], men den mest kjente romerske manifestasjonen av denne gudinne i moderne tid kan være ''Diana Nemorensis'', grunnet den oppmerksomhet som ble vist hennes kult av antropologen [[James George Frazer]] i hans verk ''The Golden Bough''.

Gudene representerte tydelig de praktiske behov i det daglige liv, og de var absolutt opptatt av ritualene og ofringene ble gjort korrekt og riktig. Tidlige romerske guddommer omfattet også en gruppe av særskilte guder som var spesialiserte for å utføre bestemte oppgaver. Fragmenter av gamle ritualer som fulgte slike aktiviteter som å pløye eller så korn avslørte at hver stadium av disse praktiske handligene ble en adskilt guddom påkalt, og gudens navn for hver aktivitet var jevnlig avledet fra verbet for operasjonen. Beskyttende guder var særskilt viktige i antikkens Roma.

Således var Janus og Vesta beskyttere av døren og arnen (ildstedet), [[larer]]ne beskyttet markene og huset, [[Pales]] voktet beitemarkene, Saturn såingen av kornet, [[Ceres (gudinne)|Ceres]] passet på kornets vekst, [[Pomona]] passet på fruktene, og [[Consus]] og [[Ops]] beskyttet innhøstingen. Selv den majestetiske [[Jupiter (gud)|Jupiter]], gudenes hersker, ble æret for hans støtte til å skaffe regn til landbruket. I hans mer omfattende vesen ble han betraktet, via hans våpen tordenbolten som kastet lyn, som lederen av menneskelig aktivitet og ved hans utstrakte herredømme var han beskytteren av romerne i deres militære aktiviteter og krigføring også utenfor grensene av deres eget samfunn. Framstående i de eldste tider var gudene [[Mars (gud)|Mars]] og [[Quirinus]], som ofte ble identifisert med hverandre. Mars var krigsguden, og ble æret med månedene Mars og Oktober, mens Quirinus er antatt av moderne forskere å ha vært en beskytter av bevæpnete samfunnet i fredstid.

Forskeren [[Georg Wissowa]] mente på 1800-tallet<ref>Wissowa, Georg (1892): [https://books.google.com/books?id=FYlbAAAAMAAJ&printsec=frontcover&dq=%22De+dis+Romanorum+indigetibus+et+novensidibus%22&lr=&as_drrb_is=q&as_minm_is=0&as_miny_is=&as_maxm_is=0&as_maxy_is=&as_brr=0&cd=4#v=onepage&q=&f=false ''De dis Romanorum indigetibus et novensidibus disputatio'']</ref> at romerne skilte mellom to klasser av guder, ''di indigetes'' og ''di novensides'' (eller ''novensiles''): de førstnevnte var de opprinnelige gudene til den romerske staten. Deres navn og vesen var indikert av titlene til de eldste prestene og ved de faste fetivalene i kalenderen, som med 30 slike guder ble æret med særskilte festivaler. De sistnevnte var senere guddommer som fikk sine kulter introdusert til byen i historisk tid, ofte på en kjent dato og som svar på en særskilt krise eller behov, som med [[Kybele]]. Andre forskere, som eksempelvis Arnaldo Momigliano, har argumentert at en slik skjelning mellom eldre og yngre guder ikke kan bli opprettholdt.<ref>Momigliano, Arnaldo (1994): «From Bachofen to Cumont» i: ''A.D. Momigliano: Studies on Modern Scholarship'', University of California Press, s. 319</ref><ref>Altheim, Franz (1938): ''A History of Roman Religion'', overs. Av Harold Mattingly, London, s. 110–112</ref><ref>Beard, Mary; North, J.A.; Price, S.R.F. (1998): ''Religions of Rome: A History'', Cambridge University Press, bind 1, s. 158, note 7.</ref>

I løpet av krigen med [[Hannibal]] begynte skillet mellom «innlandske og egne guder» og «utenlandske guder» blekne, og romerne omfavnet ulike guder fra forskjellige kulturer som et tegn på styrke og universell guddommelig godvilje.<ref>Fowler, William Warde ([1922] 2002): ''The Religious Experience of the Roman People'', London, s. 157 og 319</ref><ref>Wacher, J.S. (2002): ''The Roman World'', Routledge, s. 751.</ref> «Det fremmede», i betydningen det ikke-romerske, hadde imidlertid vært tilstede i romersk religion og mytologi siden de eldste tider. Ifølge romerne selv gikk religionen deres tilbake til lenge før Roma by og romerne selv eksisterte. Før [[Romulus]] grunnla Roma ankom trojanske [[Aineias]], sønn av Venus, til den italienske halvøy. I denne forstand var de eldste romerske guder de samme som de trojanske/greske som fikk nye kultsteder og helligdommer der Aineias og hans folk slo seg ned.<ref>Undheim, Sissel (2010): «Innledende essay» i: ''Romersk religion'', Verdens hellige skrifter, ISBN 878-82-525-7254-4, s. XXVIII</ref> En viktig del av Romas opphavsmyte er foreningen med [[sabinere]], om enn via konflikt som kvinnerov, voldtekt og krig. To av Romas konger var [[sabinere]], og Romas siste konge, [[Tarquinius Superbus]], var [[Etruskere|etrusker]]. Den etruskiske forbindelsen har vært en gåte for moderne forskere å forklare. Hvorfor fikk han en etruskisk slekt? Kan denne myten forklares ved at det var en historisk periode, som ikke er nedtegnet, hvor Roma faktisk var underlagt etruskisk herredømme?<ref>Beard, Mary (2016): ''SPQR. A History of Ancient Rome'', Profile Books, s. 110</ref>