Redigerer Romersk-britonsk kultur (avsnitt)

== Den post-romerske perioden ==
[[Fil:Britonia6hcentury.png|thumb|right|Det britonske bosetningene og utvandringen på 500-tallet.]]

I de tidlige stadiene på lavlandet og i byene kan det ha vært en form for organisering eller «råd», og biskopen i London synes å ha spilt en viss rolle, men landet var delt politisk da tidligere soldater, leiesoldater, adel, myndighetspersoner forsøkte å slå seg opp og etablere autoritet. Da det romerske pengesystemet opphørte, smuldret også det som var romersk administrasjon opp. Bander plyndret de områdene som ikke kunne forsvare seg. Hva man kan se fra de arkeologisk materiale er en mangle på romerske hverdagsobjekter fra denne epoken, men det kan bety at handelen med utlandet smuldret opp. Den romerske overklassen og romerifiserte britonere hadde gjort seg avhengig av importerte luksusvarer, og varige materiell kultur som [[keramikk]], [[glass]] og [[metall]] var det første som ble rammet av sammenbruddet i samfunnet. Den tradisjonelle kunnskapen og industrien for selv å produsere disse varene manglet. Antagelig ble disse erstattet av mindre varige objekter av tre, lær og tekstiler, som krevde mindre teknisk kunnskap å produsere, men som ikke lar seg lett lese i det arkeologiske materialet.<ref>Myres, J.N.L. (1986): ''The English Settlements'', Oxford: Clarendon Press, s. 22</ref> I løpet mindre enn en generasjon falt Britannia tilbake til de system som fra før den romerske invasjonen. Kristendommen smuldret opp og ble erstattet av hedensk praksis. Gamle bygdeborger, slik som Cadbury Hill i Somerset, ble igjen okkupert.<ref> [http://www.historyfiles.co.uk/KingListsBritain/BritainCadbury.htm «Cadbury Castle (Camelot?)»], ''Celtic Kingdoms of the British Isles''</ref>

Med unntak av Gildas’ moralsk tekst, skrevet et hundre år etter hendelsene, er det mangel på skriftlig dokumentasjon, men det har blitt funnet få spor i de arkeologiske materialer som støtter en betydelig konflikt som Gildas har beskrevet, hvor befolkningen ble jaget mellom havet og barbarer, druknet eller drept. Det var åpenbart en befolkningsnedgang som siden ble utjevnet ved en germansk innvandring.<ref>Sorrill, Benjamin (mars 2012): [http://www.academia.edu/11481620/AD_450_Cultural_Identity_in_Sub-Roman_Britain ''AD 450: Cultural Identity in Sub-Roman Britain. A Midlands Discussion''], University of Leicester</ref> Den gjenværende befolkningen, uten en sentralisert administrasjon nødvendig til å bygge veier og basilika, og handel for å skaffe eksotiske varer, er de spor etterlatt i landskapet få. Det store flertallet av strukturene må ha vært av tre og tømmer, torv, og halmtak, som ikke har etterlatt seg spor. 

[[File:Upper mainland courtyard of Tintagel Castle, 2007.jpg|thumb|Levningene av forsvarverket i Tintagel.]]
Et unntak finnes i [[Tintagel]] i nordlige [[Cornwall]]. En befestning på halvøya tilstøtende til landsbyen ved samme navn var bosatt i den romersk-britonske tiden. Dagens [[festning]] er fra overbygg av [[normannerne]] i [[middelalderen]]. En rekke gjenstander er funnet fra den post-romerske tiden, men ingen struktur fra romersk tid er blitt påvist. Før den normanniske festningen var det mindre massive steinbygg, men i hallene var det fortsatt benyttet importert høykvalitetskeramikk, og luksusvarer som [[krydder]] og [[vin]]. Utgravninger har påvist et mangfold av [[Østromerriket|østromerske]] (bysantinske) varer, det største funnet utenfor verden rundt [[Middelhavet]] fra denne epoken. I Cornwall var det fortsatt en viss kontakt med den antikke verden for en tid.<ref>Pollard, Justin (2005): ''Seven Ages of Britain'', Hodder, s. 111-112</ref><ref> [http://www.english-heritage.org.uk/visit/places/tintagel-castle/history-and-legend/history/ «History of Tintagel Castle»], ''English Heritage''</ref>

For resten av landet kan utviklingen ført til at det oppsto to fraksjoner, en romersk-britonsk fraksjon (som fortsatt betraktet seg selv som «romere») og en «uavhengig» fraksjon. En leder som er kjent ble kalt for Vortigern (skjønt navnet kan ha vært en tittel), omtalt av Gildas. Invasjoner fra [[piktere]] i nord og skotere (''scotti'') fra Irland tvang befolkningen til søke hjelp fra [[Germanere|germanske stammer]]. Disse germanerne, bestående av stammer som [[anglere]], [[saksere]], [[frisere]] og andre, i ettertid kalt for [[angelsaksere]], begynte å bosette seg. En del britonere utvandret til [[Bretagne]], hvilket det nå franske området fortsatt minnes i stedsnavnet, og en del utvandret kanskje videre til [[Gallaecia]] i hva som nå er nordlige [[Spania]]. Det er uansett klart at angelsakserne hadde tatt kontroll over østlige England i løpet av [[400-tallet]], og ved midten [[500-tallet]] ekspanderte de inn i Midtland, og ved 600-tallet videre sørvest og nord i England. De områdene som ikke ble erobret eller direkte berørt, deler av sørlige Britannia og Wales, beholdt en del av deres romersk-britonske kultur, hovedsakelig kristendommen.