Redigerer Rettslig standard (avsnitt)

=== «God forretningsskikk» ===
Hva som er i strid med «god forretningsskikk» (nå lovfestet blant annet i [[avtaleloven]] § 36) har også endret seg vesentlig de siste hundre år, og endringen går i retning av å stille større krav til lojalitet og rimelighet partene imellom.<ref name="Jon Gisle 2010" />

[[Markedsføringsloven]] inneholder flere rettslige standarder. Markedsføringsloven § 25 stiller opp et kriterium om at handlinger mellom næringsdrivende ikke må «stride mot god forretningsskikk». Hva som er god forretningsskikk beror på hvordan forretningsstanden bedømmer forholdet og hva forretningslivet anser som god skikk til enhver tid. Markedsføringsloven § 2 har en bestemmelser om markedsføring som «er i strid med likeverdet mellom kjønnene» og markedsføring som «utnytter det ene kjønns kropp eller gir inntrykk av en støtende eller nedsettende vurdering av kvinne eller mann». Det er ikke lett å se ut fra orden at forbudet mot kjønnsdiskriminerende reklame er en rettslig standard, men forarbeidene gjør det klart at det ikke er opp til [[domstol]]ene eller forbrukermyndighetene å avgjøre hva som er «i strid med likeverdet» eller hva som er «støtende» eller «nedsettende», men at dette avhenger av hva som til enhver tid anses kjønnsdiskriminerende i ''samfunnet''.<ref name="Erik Magnus Boe 2010"/> Andre eksempler på god skikk-regler finnes i [[regnskapsloven]] § 4-1 annet og tredje ledd («god regnskapsskikk»), [[verdipapirhandelloven]] § 3-7 (2) («god forretningsskikk») og [[inkassoloven]] § 8 («god inkassoskikk»).<ref name="Erik Magnus Boe 2010"/>

[[Dekningsloven]] § 5-9 bruker uttrykket «på en utilbørlig måte». «Utilbørlig» gir ikke uttrykk for en rettslig standard, men et [[Skjønn (vurdering)|subsumsjonsskjønn]],<ref>Erik Boe: Innføring i juss. Juridisk tenkning og rettskildelære (2. utg. 1996, ISBN 82-518-3453-8) [https://www.nb.no/nbsok/nb/19556686bc56567112f97025b1f2cd36?index=8#229 side 226], 3. utg. (2010) side 278. I 2. utg. bruker Boe begrepet «lovskjønn» i stedet for subsumsjonsskjønn.</ref> hvor det i utgangspunktet ikke vil være nødvendig å ta stilling til hva næringslivet oppfatter som akseptabel adferd i forbindelse med en [[konkurs]]. Men det fremgår av [[Lovforarbeider|forarbeidene]] at denne bestemmelsen skal tolkes som en rettslig standard: «Dette siste vilkåret bringer inn en rettslig standard som gjør at regelen bare vil ramme de disposisjoner som etter en nærmere vurdering i det enkelte tilfelle er klart kritikkverdige».<ref>[[Odelstingsproposisjon|Ot prp]] nr 50 (1980–81) A) Lov om gjeldsforhandling og konkurs. B) Lov om fordringshavernes dekningsrett C) Lov om ikrafttreden av ny gjeldsforhandling og konkurslovgivning m.m. [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1980-81&paid=4&wid=c&psid=DIVL101&pgid=c_0184 side 170].</ref> Lovutvalget som forberedte loven sier videre at «… utilbørlighetskriteriet gjør det også mulig – og nødvendig – for domstolene å trekke opp stadig nye grenser for hva som ikke er tillatt i kredittforhold, alt ettersom forretningsmetodene og synet på forretningsmoralen utvikler seg».<ref>[[NOU]] 1972: 20 Gjeldsforhandling og konkurs [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1980-81&paid=4&wid=c&psid=DIVL101&pgid=c_0609 side 297].</ref>

Siden skikken må være ''god'', gir loven rettsvenderen anledning til å føre kontroll med skikken og rettsvenderen vil kunne sette til side normer som ikke anses å være «gode».<ref>Nils Nygaard: Rettsgrunnlag og standpunkt (2. utg, 2004, ISBN 82-15-00632-9) side 191 (kap. 7,II,4). Nygaard viser til «[https://rettspraksis.no/wiki/HR-1998-41_-_Rt-1998-1315 iskremdommen]» ([[Norsk Retstidende|Rt.]] 1998 s. 1315.) hvor [[Høyesterett]] sier at retten selv må gjøre seg opp en mening om hva som er god forretningsskikk.</ref> Også der en lov viser til praksis uten å stille opp et godhetskrav/kvalitetskrav må loven forstås slik at det bare er den gode praksis domstolene skal anvende.<ref>[[Jens Edvin A. Skoghøy]]: ''Rett og rettsanvendelse'' (2. utg. 2023, ISBN 978-82-15-06847-3) side 240 (kapittel 10 Sedvaner (etablert praksis), pkt. 10.2 Praksis mellom borgere (privates praksis): «Selv i tilfeller hvor loven autoriserer praksis som rettskilde, kan domstolene ikke være forpliktet til å akseptere en urimelig eller uhensiktsmessig praksis som rettsnormerende. I tilfeller hvor loven viser til god forretnings-, bransje- eller yrkespraksis, følger domstolenes sensurhjemmel av at det bare er god praksis som er forpliktende. Men også i tilfeller hvor en lov viser til praksis uten å inneholde et slikt kvalitetskrav, må praksis sammenholdes med [[reelle hensyn]]. … Når en lovbestemmelse kan bli omfortolket på grunnlag av reelle hensyn, må klart nok også en praksis som er autorisert ved lov, undergis en kvalitetsvurdering.»</ref>