Redigerer Restaureringen av Nidarosdomen (avsnitt)

===Ødeleggelser og gjenoppbygning===
Kirken sto knapt ferdig før første kjente brann i kirken i [[1328]] førte til store ødeleggelser. Taket brant og styrtet ned og ødela steinhvelvene, så også [[treverk]]et innvendig ble antent. Korveggen mot [[oktogon]]en ble knust da tårnet falt ned, og ble gjenoppbygget i sengotisk stil. Alt tyder på at skadene var fullt utbedret før kirken igjen ble ødelagt av brann i [[1432]]. Denne gangen ble bl.a. gavlen i nordre tverrskip ødelagt, og det romanske vinduet byttet ut med et [[bue (arkitektur)|spissbuet]] gotisk [[vindu]]. En antar at kirken fortsatt ble fullt gjenoppbygget etter denne brannen, og etter neste brann, trolig allerede i [[1451]].

Verre gikk det da kirken ble ødelagt i en stor [[bybrann]] i [[1531]]. Yttermurene var noenlunde hele, men innvendige arkader i skip og langkor var for det meste ødelagt, og gavlen i søndre tverrskip var rast ut. Vestskipet ble nå så skadet at gjenoppbygning ble oppgitt, og reparasjon av søndre tverrskip ble utsatt. Ikke bare var skadene særdeles omfattende, men erkebiskop [[Olav Engelbrektsson]]s konflikt med den [[protestantisme|protestantiske]] [[konge]]n gjorde at erkebiskopen måtte prioritere sin nye [[festning]] på [[Steinvikholmen]] framfor gjenoppbygning av Nidarosdomen.

Da [[reformasjonen]] ble innført i [[1537]], forsvant kirkens faste inntekter, og midler til videre reparasjoner måtte bevilges av kongen, noe som ytterligere svekket arbeidet. Gjenoppbygningen tok denne gangen ikke sikte på full gjenreisning, men konsentrerte seg om å sette brannruinene i stand som menighetskirke; menigheten ble etablert i 1578. Langkoret var like ødelagt som vestskipet, men oktogonen – kirkens viktigste del – var noenlunde bevart, så koret måtte gjenoppbygges for å binde sammen oktogonen med midttårnet og tverrskipene. Restene av arkaderekkene ble revet, og steinene herfra ble brukt som fyllmasse til nye massive, hvitkalkede innermurer i koret. Samme framgangsmåte ble benyttet da tårnets [[portal (arkitektur)|portaler]] mot vest og sør (mot de ikke reparerte ruinene) ble murt igjen. Korhvelvet ble erstattet av et flatt tretak. Tårnet var for skadet til en full gjenoppbygning, men fikk i stedet en nesten 70 meter høy bratt tårnhjelm av tre, etterhvert med [[kobber]]tekke. Søndre tverrskip ble også etterhvert satt under tak og reparert, først med en tregavl, så med en mer permanent teglsteinsgavl i [[1666]].

Tårnet blåste ned i en kraftig storm i [[1689]]. Branner i [[Bybrannen i Trondheim 1708|1708]] og [[1719]] ødela på ny innredningen i kirken, men murene overlevde uten for store skader. Oktogonen fikk moderne [[barokken|barokkhette]], kledd i kobber fra det gamle, nedblåste tårnet. Tårnet fikk en temmelig flat tårnhjelm, som antagelig var ment provisorisk, men som skulle overleve fram til restaureringen begynte. Med installering av [[Wagnerorgelet i Nidarosdomen|Wagnerorgelet]] i [[1741]] og ny [[altertavle]] i [[1744]] fikk kirken et praktfullt barokkinteriør.

Som sognekirke forble kirkens økonomi anstrengt gjennom hele [[18. århundre|1700-tallet]], og kirken måtte skaffe seg ekstrainntekter ved at fornemme borgere fikk sette inn lukkede stoler i korveggene, såkalte pulpiturer. Likeledes ble en del kapeller murt igjen og leid ut som gravkammer for velstående borgere. Kirken ble utvidet med gravkjellere og etterhvert ble også ruinen av vestskipet tatt i bruk som gravplass – mer enn 600 lik fikk således plass i Nidarosdomen og måtte fjernes under restaureringen.

Brannen i 1719 var den siste i kirkens historie, og derfor har en del av interiøret (bl.a. [[pipeorgel|orgelet]] og altertavlen) overlevd fram til i dag, selv om det meste – pulpiturene inkludert – ble revet ut og skrotet under den senere restaureringen.