Redigerer Resept (avsnitt)

==Historie==
[[Fil:Extr.39.jpg|thumb|Reseptkonvolutter fra [[Svaneapoteket i Bergen]] {{byline|Nina Aldin Thune i privat eie}}]]
[[Fil:Håndskrevet resept (1940).jpg|thumb|Resept fra 1940 til reichskommisar [[Josef Terboven]] på syrenøytraliserende mikstur og et smertestillende middel. Tilhører [[Norsk Farmasihistorisk Museum]]. {{byline| Anne- Lise Reinsfeldt. [[Norsk Folkemuseum]]. NFA.00309}}]]
Ordet resept har vært i bruk helt fra de første apotekene ble etablert i kongeriket Danmark-Norge (ca. 1550 i København og i Bergen 1595). I den eldste apoteklovgivningen fra 1619 heter det at «apothekerne ikke skal gjøre eller lade nogen Recept uden Medici abbrobati den haver skrevet eller samtykket ---»

Medisiner forskrevet på resept av leger måtte tilberedes på et apotek. Apotekene hadde laboratorier med tablettmaskiner og annet utstyr for produksjon til lager. Resepter istandgjort fra råvarer og halvfabrikata til den enkelte pasient (magistrelt), ble tilberedt i den delen av apoteket som ble kalt [[reseptur]].
En apoteker måtte ha bevilling fra kongen fra de første apotek ble opprettet og avlegge ed.<ref group=note>Kongelig forordning 10. januar 1916 og [http://farmasihistorie.com/w/index.php?title=Christian_V%27s_forordning_1672 Christian V's forordning 1672] {{Wayback|url=http://farmasihistorie.com/w/index.php?title=Christian_V%27s_forordning_1672 |date=20140812062131 }} « Ingen maa nogensteds i begge voris Riger  Fyrstendomme oc Lande holde nogen Apotecke  uden de haffve der paa Voris Allernaadigste Bestallingsbreff oc aflagt til Os deris Eed», videreført i senere lovverk. NOU 1997: 6:62: «I apotekloven § 7 heter det: «For å drive apotek kreves bevilling meddelt av Kongen. Myndigheten er videre delegert til Statens helsetilsyn.
Apotekbevilling gis personer med cand. pharm.-eksamen og som ellers oppfyller formelle krav fastsatt i apotekloven.» I den nye apotekloven fra 2001 heter det: « For å eie og drive apotek kreves offentlig godkjenning i form av konsesjon til eierskap til apoteket etter kap. 2 (apotekkonsesjon) og konsesjon til drift av apoteket etter kap. 3 (driftskonsesjon).» [http://www.lovdata.no/all/hl-20000602-039.html#1-4 Apotekloven] Påbudet om edsavleggelse ble først opphevet ved lov 22. mai 1875 §4 se  Sverre, Nic. Aagaard; ''Et studium av farmasiens historie'' Oslo 1982 side 103</ref> 
Preparatene var beskrevet i apotekenes «lovbok», farmakopeen.<ref group=note>«Apoteckerne skulle altid haffve fal i deris Apoteck gode ferske u-forfalskede oc ey forliggene Simplicia oc Materialia, Item præparata oc composita aff alle slags som i it velbestilt Apoteck bør at være oc særdelis i dispensatorio Haffniensi er specificeret ingen gamle forliggene  udøctige eller forfalskede»[http://farmasihistorie.com/w/index.php?title=Christian_V%27s_forordning_1672 Christian V's forordning 1672] {{Wayback|url=http://farmasihistorie.com/w/index.php?title=Christian_V%27s_forordning_1672 |date=20140812062131 }}</ref> En standardisering av legemidler på resept kom i ganske god gjenge etter at farmakopeene kom i bruk. Den første landsdekkende dansk-norske farmakope er fra 1772, den andre fra 1805. De nordiske [[farmakope]]ene brukte i stor utstrekning de tyske som forbilde.<ref>Sverre, Nic. Aagaard; ''Et studium av farmasiens historie'' side 171</ref>
Farmakopeen og reseptene ble skrevet på [[latin]]. Kravet til de som skulle opptas som lærlinger på apotek, var at de kunne latin.<ref group=note>«Een hver Apotecker skal altid haffve dygtige oc forfarne Svenne en eller fleere effter Fornødenhed  oc skulle de førend de annammis i Apotecket  fremvise deris rigtige Testimonia til Decanum Facultatis Medicæ eller Stads Physicum oc loffve dennem med Haand oc Mund  at deris Recepeter som aff Medicis approbatis præscriberis flitteligen oc troligen vilde præparere; Læredrengene skulle Apoteckerne tage aff Voris egne eller andre fremmede  som forstaar Latin, oc ald den stund de ere icke dygtige /maa dennem ingen Recepter eller Medicamenter som magt paa ligger alleene betrois at præparere.» [http://farmasihistorie.com/w/index.php?title=Christian_V%27s_forordning_1672 Christian V's forordning 1672] {{Wayback|url=http://farmasihistorie.com/w/index.php?title=Christian_V%27s_forordning_1672 |date=20140812062131 }}</ref>

Foran hvert medikament på resepter sto verbet recipe oftest forkortet til rp, som betyr ta! Så står det hva apotekeren skal ta, for eksempel “Empl. Vesicatus”. For å slippe unna den kompliserte latinske grammatikken, var det vanlig med forkortelser.
Det kan være vanskelig å tolke gamle resepter. Legens håndskrift er ofte utydelig og de eldste har delvis gotisk håndskrift. Navn på legemidler skulle skrives på latin med latinske bokstaver, men preparatene kan være ukjente for oss. Det kan være brukt [[alkymist]]iske tegn og angivelser av mengder kan være andre enn de vi bruker nå. 
Enkelte forkortelser på resepter har vært brukt helt opp til vår tid:

* Rp. (recipe) betyr ta! 
* c (cum eller cape) betyr med eller ta! 
* s (signa) betyr signer! 
* ssn (signa suo nomine) betyr signer det med sitt navn,
* mdad (misce da ad ) bland det, gi det inntil … ganger. 
* reit betyr gjenta, reit ter betyr gjenta tre ganger og resepten gjelder fire ganger.
* Cito betyr hurtig og at resepten må ekspederes straks!
* Trekant foran ordet simplex er det alkymistiske tegnet for vann. 
* Dobbeltkorset øverst og foran hvert medikament er av meget gammel opprinnelse og brukes fremdeles. Det skriver seg kanskje helt fra egyptisk medisin, og tilsvarer symbolet for [[Horus’ øye]] som skal ha en beskyttende kraft. En annen tolkning fra kristen tid er at det betyr In nomine Dei (i Guds navn) eller Deo juvante (med Guds hjelp).<ref>Gundersen, Georg, Johannesen, Bjørn; ''Apotekerlatin — Fagterminologi for helsepersonell'' side 107</ref>