Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

=== Øst-Europa: Små riker med skepsis mot vest (1204–1450) ===
[[Fil:Istanbul 2009 Comnenus Mosaics.JPG|miniatyr|Konstantinopel var både det kulturelle og religiøse sentrum for Øst-Europa, og perioden mellom det ble erobret av korsfarere i 1204 og av [[Det osmanske rike]] i 1453 var en periode med sterk skepsis mot den katolske kirke. {{Byline|Bjørn Christian Tørrissen |type = Foto}}]]	
I Øst-Europa var utviklingen forskjellig fra den i vest. I tillegg til at de opplevde mye av det som skjedde i vest (pest, svekkede rettigheter, uår), hadde Øst-Europa i størst grad vært utsatt for angrep i Middelalderen. Det var angrep fra [[hunerne]] på 400-tallet, bulgarene på 700-tallet, [[madjarer|madjarene]] på 900-tallet og [[mongolene]] på 1200-tallet. Mens den katolske kirke fortsatt var sterk, hadde [[Konstantinopel]], den ortodokse kirkes hovedsete, vært utsatt for flere angrep og til dels også erobret under [[det fjerde korstog]]. Dette korstoget fikk mange ortodokse til å anse katolikkene som forrædere mot kristendommen. Det var særlig [[Serbia]] og [[Bulgaria]] som dominerte i øst og begge hadde tidligere gode relasjoner til den katolske kirke, men i renessansen  brøt de forbindelsen. Også russiske religiøse var skeptiske til katolikkene. I styreform var det en klar forskjell: Vest-Europa hadde akseptert [[primogenitur]], det vil si ideen om at den førstefødte hadde arveretten alene. I Øst-Europa var primogenitur ikke etablert, og landområder ble delt mellom flere sønner i arveoppgjør. Dermed ble områder som ble samlet under en konge senere delt av hans sønner.<ref>Side 281-82, Greer, Lewis</ref>

Tyske adelige, ofte med støtte av handelsmenn, invaderte «hedenske» områder i hva vi i dag kjenner som [[Baltikum]], og flere tyskere kom etter. Mye av det nordlige Øst-Europa ble dominert direkte eller indirekte av tyskere. Byer ble handelssentre som eksporterte varer til [[Hansaforbundet]], gjerne tømmer, korn og lin. I sørøst ble mange byer brukt på samme måte av de italienske handelsbyene. Konflikt mellom [[Kongedømmet Polen (1025–1385)|Polen]], [[Den tyske orden]] på den ene siden og [[Ungarns historie|Ungarn]] og Venezia på den annen, om områdene i Adriaterhavet forekom også.<ref>Side 282, Greer, Lewis</ref>

I Böhmen var tenkeren og kirkereformator [[Jan Hus]] og hans tilhengere, en forening av religiøse opprørere som støttet Wyclifs teori om at religiøsitet kunne fungere utenfor kirken og en nasjonal bevegelse som kjempet mot tysk dominans i området. Hus ble erklært kjetter av den katolske kirke, og brent på bål i 1415. Det til tross for at han var lovet fritt leide, og etter at han nektet å trekke tilbake sin tro. Henrettelsen av Hus medførte et opprør blant tsjekkere som varte frem til 1434. Husittene vant, og fikk lov til å praktisere sin variant av katolisismen mot at de underla seg både Det tysk-romerske rike og den katolske kirke.<ref>Side 282-83; 356-57, Greer, Lewis</ref>

Russland på sin side hadde et eget styringssystem. I lang tid var de underlagt «tartarene», en fellesbetegnelse på de sentralasiatiske steppefolkene. I nord, der det var mye skog og vanskeligere rideforhold, var styret indirekte, og lokale ledere, bojarene, ryddet seg plass og fikk store gods. Her brukte de regelrett slavevirksomhet og [[livegenskap]] (bøndenes arbeidskraft eies, ikke personene selv) for å etablere makten sin. De sterkeste ble fyrster blant stormennene, men stormennenes lojalitet var så vag at fyrstedømmene i stor grad var kaotiske og uforutsigbare. For å få mer direkte makt, begynte fyrster å anse det å styre over et område som det samme som å eie det. Fyrsteriker var derfor ikke større enn det man selv kunne eie og kontrollere.<ref>Side 80-81, Finn Fuglestad: ''Fra Svartedauden til Wienerkongressen - Den vesterlandske kulturkretsens historie 1347-1815 i et globaltsammenliknende perspektiv'', Cappelen Akademisk Forlag, Oslo, 1999</ref>