Redigerer Ragnar Skancke (avsnitt)

=== Landssviksoppgjøret og dom ===

{{Utdypende|Det norske landssvikoppgjøret}}
Etter at de tyske okkupantene hadde kapitulert ble Skancke stilt for retten. Den [[21. mai]] [[1946]] ble han enstemmig dømt til døden for [[landssvik]].<ref name="RO"/> Etter at [[Norges Høyesterett|Høyesterett]] den [[27. mars]] [[1947]] opprettholdt dødsdommen, forsøkte Skancke å få saken gjenopptatt. Det ble fremlagt mange nye bevis, og nye vitneforklaringer ble opptatt. Under dette arbeidet ble en avskrift av [[kapitulasjonsavtalen 1940|kapitulasjonsavtalen fra 1940]] for første gang dokumentert i det norske landssvikoppgjøret, og [[Johan Nygaardsvold]], [[Halvdan Koht]] og [[Birger Ljungberg]] hevdet samstemmig at de ikke husket noen slik avtale.{{Trenger referanse}} Skanckes påminnelse om kapitulasjonsavtalen kan ha forsterket regjeringens beslutning om å opprettholde dødsdommen hans.<ref>[[Frode Fanebust]]: ''Krigshistorien TM'' (s. 173), Pax forlag, Oslo 2009, ISBN 978-82-530-3240-5</ref>

Mens dette pågikk, endret klimaet i rettsoppgjøret seg betraktelig, og det ble reist sterke benådningskrav, blant annet i opprop undertegnet av mange prester og lærere. Men alle søknader om benådning ble avslått. Regjeringen stod fast på dødsdommen. I Skanckes tilfelle hevdet regjeringen at en benådning ville føre til at ''alle'' dødsdømte måtte benådes.<ref>[[Lars-Erik  Vaale]]: ''Dommen til døden'', Pax forlag, Oslo 2004, ISBN 978-82-5302-6251</ref>

Skancke ble, som den siste i det norske rettsoppgjøret, henrettet på [[Akershus festning]] 28. august 1948, 57 år gammel.

Ved henrettelsen av Skancke ble justisminister [[O.C. Gundersen]] oppfordret om å komme ned på festningen og skyte selv. Konfrontert med den sønderknuste og angrende Skancke led [[eksekusjonspelotong]]en kvaler. Gundersen måtte stå opp og dra ned til [[rettersted]]et for å tale eksekusjonspelotongen til rette, så dommen kunne fullbyrdes.<ref>[[Hans Fredrik Dahl]]: ''Krigen som aldri tar slutt'' (s. 230), forlaget Aschehoug, Oslo 2017, ISBN 978-82-03-29679-6</ref> Det ble siden hevdet at så få i pelotongen siktet for å drepe, at Skancke kun ble skadeskutt og skrek av smerte. Det som sikkert vites, er at Skancke fikk nådeskudd gjennom [[tinning]]en, slik det ble gjort hvis den som var skutt, fortsatt viste livstegn.<ref>Frode Fanebust: ''Krigshistorien TM'' (s. 172)</ref>