Redigerer Ragna Nielsen (avsnitt)

=== Politisk engasjement ===
Nielsen var medstifter av [[Norsk Kvinnesaksforening]] i 1884, og ledet foreningen i to omganger (1886–1888 og 1889–1895). Hennes hovedinteresse var [[stemmerett]], og hun var også aktivt med i [[Kvindestemmeretsforeningen]] som styremedlem (1903–1913). Hun markerte seg fra 1880-årene som tilhenger av kvalifisert stemmerett for kvinner, slik det var for menn frem til 1898, der man måtte ha for eksempel en viss inntekt eller eiendom for å kunne stemme. I hennes samtid fikk menn alminnelig stemmerett først i 1898, mens kvinner fikk kvalifisert stemmerett ved kommunevalg i 1901, kvalifisert stemmerett ved stortingsvalg i 1907 og alminnelig stemmerett i 1913. Nielsens skepsis mot alminnelig stemmerett var derfor i den perioden hun var aktiv i stemmerettskampen et relativt vanlig synspunkt, som ikke bare var knyttet til kjønn, men også klasse og utdanning. Nielsen delte i stor grad [[Hagbart Berner]]s moderate linje i stemmerettsspørsmålet, der målet var en gradvis innføring av stemmerett, i første omgang for velutdannede og formuende kvinner.

Det første kvinnesaksmøtet i Norge fant sted i [[Bergen]] i 1898. De tilreisende fikk dårlig vær da de seilte forbi [[Jæren]], og ble [[sjøsyke]] i en slik grad at [[Fredrikke Marie Qvam]] måtte holde sengen da hun kom til Bergen. Men hennes mann [[Ole Anton Qvam]] var med og leste opp sin kones innlegg til fordel for kvinners stemmerett – mens Ragna Nielsen tvert om uttalte at kvinner flest var for sløve og uinteresserte til å være modne for stemmerett, ikke minst i «den fattige klasse»: «''Hvis alle kvinder nåede stemmerett om to hundrede år, var det så fort som det kunde ventes.''» Nielsens uttalelser vakte oppstyr, og [[Amalie Hansen]] som var leder for Bergen kvinnesaksforening, protesterte i likhet med [[Gina Krog]]. Begge tok [[arbeiderklasse]]n i forsvar, for «fin statsmannskunst» var ikke det som skulle til.<ref>[[Kari Hop Skiftesvik]]: «Det var et betydelig mer våkent åndsliv blant Bergens kvinner enn blant mennene», ''[[Bergens Tidende]]'' 10. februar 2021</ref>

Politisk støttet Nielsen [[Venstre]], partiet hennes bror [[Viggo Ullmann]] ledet i 1890-årene. I 1906 ble hun, som en av de seks første kvinnene noensinne, valgt inn i bystyret i [[Kristiania]], på en liste for [[Kvindestemmeretsforeningen]]. I 1910 etterfulgte hun [[Bjørnstjerne Bjørnson]] som leder for [[Riksmålsforbundet]].

Nielsen var en regelmessig bidragsyter til tidsskriftet ''[[Nylænde]]''. Hun utgav bøkene ''Norske Kvinder i det 19de Aarhundrede'' (1904) og ''Fra de smaa følelsers tid. Billeder af en norsk bygd'' (1907).

Som leder for Riksmålsforbundet var Nielsen oppgitt over [[kirke- og undervisningsminister]] [[Jørgen Løvland]], formann i [[Noregs mållag]]. I ''[[Aftenposten]]'' 3. mars 1919 skrev hun: «''Naar [[bolsjevik]]erne i [[Russland|Rusland]] samler stakkars skolegutter og skyder dem ned, fordi de hører til "de dannede", og alle "dannede" skal dræbes, saa er det den samme aand som har givet "overseminaristen"'' [dvs. Løvland] ''og hans aandelige bolsjeviker her den glubende appetit på ødelæggelsen af, hvad Norge eier af kultur.''»<ref>[[Egil Børre Johnsen]]: ''Vårt eget språk'' (s. 108), forlaget Aschehoug, ISBN 82-03-15108-6</ref>