Redigerer Purpur (avsnitt)

== Historie ==
Den fargefaste (ved at den ikke falmet) fargestoffet var en del av luksushandelen, høyt verdsatt av [[Romerriket|romerne]], som benyttet den for å farge seremonielle kleder. Det er antatt at purpurfargens styrke ble heller sterkere enn falmet etter hvert som klærne ble eldre. [[Vitruvius]] nevnte produksjonen av tyrisk purpur fra skalldyr.<ref>Vitruvius: ''De Architectura'', [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Vitruvius/7*.html Bok VII], kapittel 13.</ref> I verket ''Dyrenes historie'' beskrev [[Aristoteles]] skalldyr som man oppnår tyrisk purpur fra og prosessen å ekstrahere substansen som produserer fargestoffet.<ref>Aristoteles: ''History of Animals'', Whitefish, Montana, U.S.: Kessering Publishing, 2004, Bok V, [http://books.google.com/books?id=Dma7o9N6zWkC&pg=PA132&vq=stains&ie=ISO-8859-1&output=html&source=gbs_search_r&cad=1 se særlig sidene 131-132]</ref> [[Plinius den eldre]] beskrev produksjonen av tyrisk purpur i sitt verk ''[[Naturalis Historia]]'': <ref>Plinius den eldre: ''The Natural History'', red. John Bostock & H.T. Riley, London, England: Taylor and Francis, 1855, Bok IX. ''The Natural History of Fishes''. [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Plin.+Nat.+9.62&redirect=true Kapittel 62]. Plinius diskuterer tyrisk purpur i kapitlene 60-65 av hans Naturhistorie.</ref><ref>Problemet med tyrisk purpur er at forstadiet reagerer svært raskt med luft og lys for å produsere (fargestoffet) som er uoppløselig i vann. (Derav sier Plinius: «...når de [skalldyrene] straks har avgitt deres voksaktige sekresjon, har deres safter ingen fasthet...») Den besværlige prosessen som Plinius beskriver er nødvendig for omstøte oksidasjonsprosessen og således gjenopprette vann-oppløselig-forstadiet slik at store mengder med ull kan bli farget. Se Biggam, Carole P.: «Knowledge of whelk dyes and pigments in Anglo-Saxon England» i: ''Anglo-Saxon England'', vol. 35, sidene 23-56; se særlig [http://books.google.com/books?id=ZojyGIfG9m4C&pg=PA26&lpg=PA26&dq=soluble+insoluble&source=bl&ots=to-93GKu_d&sig=OXfhlEHrIYWKX1F3or7OXpERvsE&hl=en&ei=h40LTI_XJYOB8gbv0fmOBw&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=4&ved=0CCIQ6AEwAzgU#v=onepage&q=soluble%20insoluble&f=false sidene 26-27]. Se også: Cooksey, C. J. (2001): «Tyrian purple: 6,6’-Dibromoindigo and Related Compounds» i: ''Molecules'', vol. 6, no. 9, sidene 736–769, særlig side 761.</ref>

:«Den mest gunstige sesongen for å ta disse fiskene [= skalldyrene] er etter at [[Sirius|Hundestjernen]] har steget, eller ellers før våren; for når straks har avgitt deres voksaktige sekresjon, har deres safter ingen fasthet: dette, imidlertid, er et faktum ukjent for fargernes verksteder, skjønt det er et poeng av primær viktighet. Etter at den er tatt, åren [=kjertel] er ekstrahert, noe som vi tidligere har snakket om, til hvor det kreves å legge til salt, et ''sextarius'' [rundt 567 gram] for rundt hundre pund av saft. Det er nok for å etterlate dem til stives for en periode av tre dager, og ikke mer, for jo friskere de er, jo større kraft er det i saften. Det er deretter satt til å koke i kar av tinn [eller bly], og hvert hundre ''amphoræ'' burde bli kokt ned til fem hundre pund med fargestoff ved å legge til moderat varme; av denne hensikt blir beholderen plassert i enden av en lang tunnel, som meddeler seg med brennkammeret; mens det koker blir væsken skummet av fra tid til annen, og med det kjøttet som nødvendigvis kleber seg til årene. På omtrent den tiende dagen, generelt, er hele innholdet av gryten i en flytende tilstand hvorpå fettet må gines på ullen, det er dukket inn i det på et prøvende vis; men inntil en slik tid at fargen er funnet å tilfredsstille ønskene til de som behandler det, væsken er fortsatt oppbevart i gryten. Fargenyansen som tenderer til rødt er sett på som ringere til det som er av en svartere farge. Ullen er etterlatt til å ligge i bløt for fem timer, og deretter etter å ha kardet det, er det kastet inn det igjen inntil det har fullstendig sugd opp fargen.»

Arkeologiske data fra Tyr indikerer at sneglene ble samlet sammen i store kar og etterlatt til å oppløsning. Det produserte en fryktelig stank som faktisk ble nevnt av antikkens forfattere. Ikke mye er kjent om den påfølgende prosessen, og den faktiske antikke metoden for å masseprodusere fargestoffet fra sneglene har ikke med hell blitt rekonstruert; denne spesielle fargen beskrevet som «svartaktige levret blod» som ble verdsatt høyere enn alle andre, er antatt å ha blitt oppnådd ved å dobbeldyppe tekstilene, en gang i en indigofarge fra ''Hexaplex trunculus'' og en gang fra den purpurrøde fargen fra ''Bolinus brandaris''.

Den romerske [[Mytografi|mytografen]] [[Julius Pollux]], som skrev på 100-tallet f.Kr., hevdet (''Onomasticon'' I, 45–49) ble først oppdaget av [[Herakles]], eller egentlig av hans hund da dennes kjeft var blitt farget purpur fra å tygge på snegler langs kysten i Midtøsten. Nyere arkeologiske undersøkelser av et vesentlig antall snegleskall fra murex på [[Kreta]] antyder at [[Minoisk kultur|minorene]] kan ha vært de første som ekstraherte purpurfargen århundrer før folket i [[Tyr]] gjorde det. Datert fra innsamlet keramikk antyder at fargestoffet kan ha blitt produsert i løpet av den midtre minoiske perioden på 1900-1700-tallet f.Kr.<ref>Reese, David S. (1987): «Palaikastro Shells and Bronze Age Purple-Dye Production in the Mediterranean Basin» i: ''Annual of the British School of Archaeology at Athens'', '''82''', s. 201-6); Stieglitz, Robert R. (1994): «The Minoan Origin of Tyrian Purple» i: ''Biblical Archaeologist'', '''57''', s. 46-54.</ref> Opphoping av knuste skall fra murexsnegler fra en hytte på arkeologiske funnstedet [[Coppa Nevigata]] i sørlige [[Italia]] kan indikere at det ble produsert purpurfarge her fra minst 1700-tallet f.Kr.<ref>Cazzella, Alberto & Maurizio Moscoloni (1998): «Coppa Nevigata: un insediamento fortificato dell'eta del Bronzo» i: Luciana Drago Troccoli (red.), ''Scavi e ricerche archeologiche dell'Università di Roma La Sapienza'', [http://books.google.com/books?id=Zcc5P5hqsu8C&pg=PA178&lpg=PA178 ss. 178-179]</ref>

Produksjonen av purpur for det [[Østromerriket|bysantinske]] hoffet kom til en brå slutt da Konstantinopel ble herjet i 1204, en kritisk periode under det fjerde korstog. David Jacoby konkluderte med at «ingen bysantinsk keiser, ei heller noen [[Det latinske riket|latinsk]] hersker i de tidligere bysantinske områdene, kunne oppdrive de finansielle ressursene som var nødvendig for å drive produksjon av purpurfarge. På den annen side, fisking av murex og farging med ekte purpur er dokumentert i Egypt på 900 til 1200-tallet e.Kr.»<ref>Jacoby 2004, s. 210.</ref> I kontrast fant Jacoby ingen omtale av purpurfisking eller farging, heller ikke handel i fargestoff i noen vestlig kilde, selv ikke i frankiske Levanten. Vest-Europa vendte seg isteden til fargestoffet [[sinoberrødt]] (''vermilion'') som ble framskaffet av insektet ''Kermes vermilio'', også kjent som karmosinrød eller høyrødt.