Redigerer Preussen (avsnitt)

==Kongeriket Preussen==
[[Fil:Flag of Prussia (1892-1918).svg|thumb|Kongeriket Preussens flagg]]
{{utdypende|Kongeriket Preussen|Det tysk-romerske rike}}
I 1701 ble [[Brandenburg-Preussen]] utropt som [[Kongeriket Preussen]] av Fredrik I, med tillatelse av den tysk-romerske keiser. Under [[Fredrik II av Preussen|Fredrik II den store]] erobret Preussen [[Schlesien]] fra [[Østerrike]] i [[den østerrikske arvefølgekrig]], og forsvarte området i [[syvårskrigen]] som endte i [[1763]] med Preussen som den dominerende tyske staten. Gjennom ekteskap og arv kom Preussen også i besittelse av andre territorier, som [[Pommern]].

I løpet av denne perioden ble den slagkraftige prøyssiske armeen og det effektive statsbyråkratiet grunnlagt, institusjoner som ble sentrale i det tyske statsapparatet. Preussen utvidet sine territorier ytterligere i perioden [[1772]]–[[1795]].

Under Friedrich Wilhelm II gikk Preussen til krig mot det revolusjonære [[Frankrike]] i [[1792]], men ble slått i slaget ved Valmy og ble tvunget til å avstå de vestlige territoriene til Frankrike. Friedrich Wilhelm III gjenopptok krigen, men led en katastrofal skjebne ved [[slaget ved Jena-Auerstedt|slaget om Jena]] og trakk seg tilbake fra krigen etter å ha avstått enda mer territorium.

I 1813 gikk Preussen inn igjen i krigen sammen med bl.a. Russland og England mot [[Napoléon Bonaparte|Napoleon Bonapartes]] Frankrike. Ved [[Wienerkongressen]] i [[1815]] fikk Preussen tilbake sine tapte territorier, samt hele [[Rhinland|Rheinland]] og [[Westfalen]]. Disse vestlige områdene var av stor betydning fordi de inkluderte [[Ruhr]], som kom til å bli sentret for tysk [[industri]]alisering. Preussen kom ut av [[Napoleonskrigene]] som den dominerende makten i Tyskland, overskyggende sin rival Østerrike. I bytte trakk Preussen seg tilbake fra områder som ble til [[Kongress-Polen]] under russisk styre.

[[Fil:Ac.prussiamap3.png|miniatyr|400px|Preussens ekspansjon 1807-1871]]

Begynnelsen av det 19. århundre ble preget av strid mellom [[liberalisme|liberalistiske]] krefter, som ønsket et forent føderalt Tyskland under en [[demokrati]]sk [[konstitusjon]], og [[konservatisme|konservative]] grupperinger, som ønsket å bevare Tyskland som et lappeteppe av svake uavhengige stater, med Preussen og Østerrike som konkurrerende stormakter. I [[1848]] grep de liberale sjansen da [[Revolusjonen i Tyskland i 1848|1848-revolusjonen]] brøt ut i Europa. En skremt Fredrik Vilhelm IV godtok å sammenkalle en nasjonalforsamling og gi en [[konstitusjon|grunnlov]]. Men da [[Frankfurtparlamentet]] tilbød Fredrik Vilhelm tronen i et forent Tyskland, takket han nei på grunnlag av at en nasjonalforsamling ikke kunne tildele kongelige titler. Preussen fikk en halvdemokratisk konstitusjon, med et parlament (landdag) bestående av et underhus og et overhus ([[Preußisches Herrenhaus|Herrenhaus]]), og den landeiende junkerklassen beholdt sin makt.