Redigerer Pompeius (avsnitt)

== Krig mot pirater ==
[[Fil:Bellum piraticum Pompeii 67 aC.png|thumb|350px|Romerriket 67 f.Kr. og kampen mot pirater i Middelhavet.]]
To år etter sin utnevnelse som konsul ble Pompeius tilbudt kommandoen over en marinestyrke for å ta seg av [[pirat]]problemet i [[Middelhavet]]. Den konservative fraksjonen i senatet forble mistenksom og på vakt mot ham. Det virket på dem som nok en ulovlig eller i det minste ekstraordinær utnevnelse.<ref name="Boak, History of Rome, pg. 160">Boak, ''History of Rome'', s. 160</ref> Pompeius' tilhengere som støttet denne kommando – deriblant [[Julius Cæsar]] – var i mindretall, men støtten økte etter at [[plebeier]]nes [[tribun]], Aulus Gabinius, foreslo en ''lex Gabinia'';<ref>[https://theodora.com/encyclopedia/g/aulus_gabinius.html «Aulus Gabinius»]</ref> egentlig ''lex de uno imperatore contra praedones instituendo'' («lov som utnevner en eneste øverstkommanderende mot røvere») eller ''lex de piratis persequendis'' («lov om forfølgelse av pirater»)<ref>D.C. Braund: «Piracy under the principate and the ideology of imperial eradication» i ''War and society in the Roman world'' (s. 195-212), London 1993</ref> som ga Pompeius kontroll over havet og kyststripen så langt som 80&nbsp;km inn i landet. Med en slik ''imperium maius'' fikk han rang over alle andre romerske [[magistrat]]er. Loven ble vedtatt med tre års varighet, og fikk gjennomslag til tross for heftig motstand. Pompeius' kamp mot piratene varte mindre enn ett år og beskrives som en strålende suksess av hans politiske allierte [[Cicero]].<ref>[https://www.karwansaraypublishers.com/products/ancient-warfare-xvi-1 Philip de Souza: ''Anti-piracy imperialism, Ancient Warfare'', bind XVI]</ref>

At Julius Cæsar ble tatt som [[gissel]] av pirater i 75 f.Kr.,<ref>[https://www.britannica.com/story/the-time-julius-caesar-was-captured-by-pirates#:~:text=In%2075%20BCE%20a%20band,bad%20luck%20for%20the%20pirates. «Da Julius Cæsar ble holdt som gissel», ''Britannica]</ref> sier noe om den faren sjøfarende var utsatt for. Likevel skrev [[Dio Cassius]] at romerne gjorde lite med saken. Iblant ble en flåte sendt ut for å rydde opp etter enkeltepisoder, men: «''Lite ble oppnådd, bortsett fra at forbundsstatene led enda mer vondt enn før, inntil deres levekår var helt fortvilte.''» Men gradvis var det ikke bare Romas allierte som ble plaget av piratene; noen tok seg helt inn til Romas havn, [[Ostia]], og senket flere skip der. [[Plutark]] viste til trusselen mot Romas matforsyninger som det mest presserende problemet: «''Sjørøvernes makt var følbar i alle deler av Middelhavet, slik at det var umulig å seile noe sted, og all [[handel]] lå nede. Det var dette som virkelig fikk romerne til å reagere. Med torgene tomme for matvarer, og truet av [[hungersnød]], utnevnte de Pompeius til å rense havene for pirater.''»<ref>[https://www.karwansaraypublishers.com/products/ancient-warfare-xvi-1 Philip de Souza: ''Anti-piracy imperialism, Ancient Warfare'', bind XVI]</ref> Om trusselen var reell, er diskutabelt, men alt som truet korntilførselen til millionbyen Roma, ga grunn til [[panikk]]. Folkemeningen i Roma og Pompeius' tilhengere kan ha overdrevet trusselen. Ulike folkeslag og [[bystat]]er rundt Middelhavet hadde sameksistert i århundrer, de fleste med festningsverk og [[krigsskip]] til å forsvare seg mot tilfeldig eller planlagt plyndring.<ref name="books.google.co.uk">De Souza, 149&nbsp;– 179, for bakgrunn og detaljert kritikk av primærkildene for Pompeius' utnevnelse og dens utførelse. Begrenset visning tilgjengelig via [http://books.google.co.uk/books?id=SOK-Jh1Zuk4C&pg=PA176&lpg=PA176&dq=Pompey+pirates+Cilicia&source=bl&ots=hQQD-ajV8Z&sig=0ZBzK2OAZJ_p_JFPYgKp4motCTg&hl=en&ei=xn5wS72eAcK7jAeM_NzqBg&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=5&ved=0CBMQ6AEwBDge#v=onepage&q=Pompey%20pirates%20Cilicia&f=false Google Books]</ref> Med Romas økende overherredømme vil uavhengige maritime økonomier i Middelhavet ha blitt marginalisert. Et økende antall kan ha slått seg på sjørøveri. Så lenge de oppfylte Romas økende behov for [[slave]]r, ikke forstyrret Romas allierte og områder, og ikke støttet Romas fiender, ble pirater tolerert. Men frykten for sjørøveri var reell, og en del pirater, ble det senere hevdet, hadde støttet Sertorius.

Ved slutten av vinteren var Pompeius' forberedelser fullført. Han delegerte ett av tretten områder til hver av sine ''[[legatus|legates]]'', og sendte dem ut. I løpet av førti dager skal den vestlige delen av Middelhavet ha blitt renset.<ref name="Boak, History of Rome, pg. 160" /> Først fokuserte han på kornproduserende områder på [[Sicilia]], [[Sardinia]], [[Korsika]] og Nord-Afrika, og da de var sikret, dro han østover og avsluttet i [[Kilikia]], som ble ansett som piratenes hovedsete. Likevel er lite kjent om Pompeius' innsats her. Cicero summerer den i en eneste setning: «''Han seilte ut fra [[Brindisi|Brundisium]], og på 49 dager hadde han gjort Kilikia til del av Romerriket''» - i kontrast til tidligere romerske hærføreres manglende suksess da de gikk til kamp mot piratene. Pompeius skal ha kunngjort at hvis piratene overga seg uten kamp, ville de bli mildt behandlet; en helt uvanlig fremgangsmåte for en romersk general, men slik overvant han Kilikia nesten uten våpenbruk. Ifølge [[Velleius Paterculus]], Plutark, [[Appian]] og Dio Cassius fikk Pompeius flyttet kilikierne og [[Pamfylia|pamfylierne]] som hadde overgitt seg til ham, til innlandsstrøk. Men dette stemmer ikke, for kilikerierne fortsatte å bo langs kysten. Forskjellen var at de ikke lenger ble omtalt som «pirater», men «Romas allierte». Noen av dem kjempet senere for ham i [[Cæsars borgerkrig|borgerkrigene]]. [[Satiriker]]en [[Lucan]] skrev [[ironi]]sk om dette i et dikt: «''...og kilikieren, ikke lenger en pirat, seiler ut i et lovlig fartøy''». Men Pompeius hadde slett ikke renset havene for pirater i 67 f.Kr., tvert om forble piratvirksomhet en alvorlig trussel mot både romerne selv og deres allierte. Selv Cicero måtte innrømme at noen av dem Pompeius hadde flyttet til Dyme i Hellas, herjet på havet mellom Italia og Hellas i 44 f.Kr.<ref>[https://www.karwansaraypublishers.com/products/ancient-warfare-xvi-1 Philip de Souza: ''Anti-piracy imperialism, Ancient Warfare'', bind XVI]</ref>
[[Fil:Soli_Pompeiopolis_20141116_07.jpg|thumb|Ruiner i byen Soli som ble omdøpt til Pompeiopolis.]]
Dio Cassius rapporterte at forbindelsen ble gjenopprettet mellom Hispania, Afrika og Italia. Det menes trolig kornforsyningene, men i hvilken grad den var forstyrret før Pompeius' tokt, er ikke kjent. Referansen til Hispania kan være en henvisning til Sertorius' opprør og motstand, omtalt i rapporter om «pirater fra Kilikia», som skal ha dominert praksisen med sjørøveri i Middelhavet på 200- og 100-tallet f.Kr. Kilikia var et delvis uavhengig område, en gang provins under det nå svekkede [[Selevkideriket]]. Han forflyttet mange av dem til byen Soli der. Den ble deretter kalt for Pompeiopolis.<ref>Dio, ''Roman History'', s. 63</ref>

I Roma ble Pompeius hyllet som den fremste i Roma, ''[[primus inter pares]]'', det vil si «den første blant like». Cicero klarte ikke motstå en panegyrisk hyllest: «''Pompeius gjorde sine forberedelser til krig ved slutten av vinteren, gikk inn i den ved vårens begynnelse, og fullførte den midt på sommeren.''»<ref>''pro Lege Manilia'', 12 eller ''De Imperio Cn. Pompei'' (til støtte for Pompeius' kommando), 66 f.Kr.</ref> Denne militære suksessen sikret trolig Pompeius hans neste og enda mer imponerende kommando, i krigen mot [[Mitridates VI av Pontos]], hersker av [[Pontos (oldtidsrike)|det lille riket Pontos]] ved kysten av [[Svartehavet]], men med innflytelse på begge sider av [[Egeerhavet]].