Redigerer Politianmeldelse (avsnitt)

=== Avgitt anmeldelse ===

En avgitt anmeldelse er avgitt og skrevet av en polititjenestemann om forhold han selv har erfart i tjenesten.<ref name="AMR595"/>

Politiet kan ha sett et [[Straffbar handling|straffbart forhold]] når det skjedde. Politiet kan ha sett resultatet av et [[Straffbar handling|straffbart forhold]] i ettertid. Politiet kan ha kommet over [[Straffbar handling|straffbart forhold]] under patruljering eller spaning. Politiet kan ha fått et anonymt tips. [[Straffbar handling|Straffbarte forhold]] i trafikken eller andre steder avsløres ofte ved kontrollvirksomhet. Politiet har kilder og informanter. Når politiet selv har avdekket det de mener er en [[straffbar handling]] skriver tjenestepersonen som har vært vitne til hendelsen eller som kom først til åstedet en anmeldelse i de sakene hvor det er mulighet for offentlig påtale. Ved tvil om forholdet er straffbart eller der det trengs flere undersøkelser kan det opprettes en såkalt undersøkelsessak i stedet for å skrive en vanlig anmeldelse.<ref name="BW72"/>

Politiet har<ref>etter [[straffeprosessloven]] § 224</ref> etterforskingsplikt når det er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige. Alle antatte straffbare forhold blir ikke etterforsket. Politiet har også plikt til å prioritere avhengig av lovbruddets art og alvorlighet. Politiet har også etterforskningsplikt når lovbryter er mindreårig under 15 år og over 12 år. [[Straffeprosessloven]] § 224 4. ledd bestemmer også at det kan foretas etterforskning om årsaken til branner og ulykker også når det ikke er mistanke om et [[straffbart]] forhold<ref>Nærmere detaljer finnes i [[påtaleinstruksen]] kapittel 7 og er drøftet i [[riksadvokaten]]s rundskriv del II - nr. 3/1999</ref>.<ref>Ole Thomas Bjerknes og Eldrid Williksen: Politirapport, 3. utgave, 2012. Forlaget Vett og Viten. ISBN 978 82 412 0698 6, sidene 23</ref>

Politiet kan inngi anmeldelse mot en person for et [[Straffbar handling|straffbart forhold]] og iverksette etterforsking mot en mistenkt<ref>jf. strpl. § 224 1. ledd og § 225 1. ledd</ref>. Plikten til å iverksette etterforsking gjelder også der en mulig lovbryter ikke kan straffes fordi vedkommendene var mellom 12 og 15 år på handlingstidspunktet<ref>jf. strpl § 224 2. ledd</ref>. Tilsvarende der barn under 12 år har utført en ellers straffbar handling<ref>jf. strpl. § 224 3. ledd</ref>. Ved brann og andre ulykker kan det også foretas etterforsking selv om det ikke er grunn til mistanke om et [[Straffbar handling|straffbart forhold]]<ref>jf. strpl § 224 4 ledd</ref>. Ikke sjelden vil allerede politietterforskingen i seg selv ha en klar adferdsreguerende effekt overfor den aktuelle personen selv om straffesaken senere skulle bli henlagt, eksempelvis på grunn av bevisets stilling. Det avgjørende er ikke alltid hva politiet foretar seg, men at det blir reagert, gjerne umiddelbart etter forøvelsen eller ulykken.<ref>Ragnar L. Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug: Politirett, 2. utgave 2004, Gyldendal Akademisk. ISBN 82 05 29892 0 side 409</ref>

Politiet har full adgang til å anmelde et forhold av eget initiativ når overtredelsen er undergitt offentlig påtale<ref>Se også artikkelen [[Påtalebegjæring]]</ref>. Det samme gjelder hvor allmenne hensyn kan betinge påtale.<ref>Avgjørelse i Høyesterett publisert i Rettstidende: Rt. 1980 s 1263</ref> I de tilfelle hvor offentlig påtale er avhengig av at allmenne hensyn gjør det påkrevd, er det etter rettspraksis ikke ubetinget nødvendig at den kompetente påtalemyndighet uttrykkelig uttaler dette i tiltalebeslutningen eller siktelsen. Utferdigelsen av tiltalebeslutning eller siktelse må oppfattes som uttrykk for at allmenne hensyn krever påtale hvis det ikke foreligger omstendigheter egnet til å fremkalle tvil om spørsmålet er blitt overveid.   ) Uten hensyn til hvem som  har anmeldt forholdet, er det under enhver omstendighet [[påtalemyndigheten]] som avgjør om etterforskning skal settes i verk eller om saken skal forfølges på annen måte.<ref name="AMR595"/><ref>Ragnar L. Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug: Politirett, 2. utgave 2004, Gyldendal Akademisk. ISBN 82 05 29892 0 side 672</ref>

Politiet har anledning til å ikke forfølge et [[Straffbar handling|straffbart forhold]] hvis de ikke finner at det er rimelig grunn til det. Se også [[opportunitetsprinsippet]].