Redigerer Paul Simon (avsnitt)

=== 1970–1976: Solo og ''Still Crazy After All These Years'' ===

I 1970 foreleste Paul Simon om komposisjon ved [[New York University]]. Han sa at han hadde villet lære bort det å skrive sanger en god stund, og han håpet han kunne hjelpe til med å unngå å gjøre de feilene han selv hadde gjort.

Simon fortsatte med sine soloprosjekt, og samarbeidet iblant med Art Garfunkel med diverse prosjekter. Skuespilleren [[Warren Beatty]] fikk Simon til å holde en solo-forestilling i Cleveland Arena i april 1972, som en konsert under presidentkampanjen til [[George McGovern]] i 1972. Etter det bestemte Simon og Beatty for å komme sammen igjen i juni i [[Madison Square Garden]] for en annen politisk konsert kalt "Together for McGovern". Garfunkel slo seg sammen med Simon igjen med komponering av Topp 10 singelen «My Little Town» i 1975. Simon skrev låten for Garfunkel, men Simon mente at soloinnspillingen manglet en del. Sangen kom med på  Simon's album ''[[Still Crazy After All These Years]]'' og Garfunkels album ''Breakaway''. Mange tror feilaktig at denne sangen er en selvbiografi fra Simons tidlige liv i New York City. Simon spilte også gitar på Garfunkels album ''Angel Clare'' fra 1973, og la til bakgrunnsang på «Down in the Willow Garden».

Paul Simons album, ''Paul Simon'', ble utgitt i januar 1972, rett etter sitt første eksperiment med "[[Verdensmusikk|world music]]", den Jamaica-inspirerte «Mother and Child Reunion». Den klaret til topp 5 på listene i både USA og Storbritannia. Albumet ble godt mottatt verden over, der kritikerne lovpriste de forskjellige musikkstilene og tekstene. Albumet klatret til nr. 4 i USA og nr. 1 i Storbritannia og Japan. Senere fa albumet en ny Topp 30 hit med låten «Me and Julio Down by the Schoolyard».

Paul Simons neste prosjekt var the pop-folk albumet ''There Goes Rhymin' Simon'', utgitt i mai 1973. Albumet inneholdt noen av hans mest populære og mest polerte innspillinger. Den mest populære singelen, «Kodachrome», ble en nummer 2 hit i Amerika. Oppfølgeren, den gospel-krydrede «Loves Me Like a Rock» ble en enda større hit og toppet listene på Cashbox. Andre sanger som «American Tune» eller den melankolske «Something So Right» (en hyllning til Simons første kone, Peggy), ble en standarlåt i musikk-katalogene. Kritisk og kommersiell mottagelse av dette andrealbumet var mer positivt enn for det første albumet. Albumet klatret til #1 på "the Cashbox album charts". Som en souvenir for turneen som kom etterpå, ble albumet også utgitt som et livealbum, med tittelen ''Live Rhymin''' i 1974. Albumet ble moderat mottatt og viste noen forandringer i Simons musikkstil, inspirert av [[Verdensmusikk|World Music]] og religiøs musikk.

Som forventet ble ''[[Still Crazy After All These Years]]'' hans neste album, utgitt i oktober 1975, og produsert av Simon og Phil Ramone, og albumet markerte en ny utvikling. Stemningen på albumet var mørkere. Han han skrev og spilte inn albumet inn rett etter sin skilsmisse. Kun forgått av duetten med [[Phoebe Snow]], «Gone at Last» (en Topp 25 hit) og Simon & Garfunkel "reunion track" «My Little Town» (nummer 9 på Billboard), ble albumet hans eneste nummer 1 album på Billboard-listen til dags dato. Det 18. Grammy Awards kalte albumet "Album of the Year", og Simons innsats på albumet for årets "Best Male Pop Vocal". Med Simon i front av populær musikken, klatret den tredje singelen fra albumet, «[[50 Ways to Leave Your Lover]]» helt til topps på Billboard, hans første singel til nummer 1 på denne listen. Simon arrangerte "benefit show" i [[Madison Square Garden]] for å samle inn penger til [[New York Public Library]] den 3. mai 1976. [[Phoebe Snow]], [[Jimmy Cliff]] og [[Brecker Brothers]] opptrådte også. Konserten ga over 30,000 dollar til biblioteket.