Redigerer Pádraig Pearse (avsnitt)

== Pearse som president ==

[[Fil:Easter_Proclamation_of_1916.png|thumb|Pearse leste opp [[påskeproklamasjonen]] i 1916]]
Pearse ble på grunn av sine tale- og skriveevner valgt ut av [[Thomas Clarke]] til å være talsmann for opprøret. Det var Pearse som kort tid før påske beordret alle medlemmer av Irish Volunteers til å begynne tre dagers manøvrer og eksersis påskesøndag, noe som skulle kamuflere samlingen for å starte opprøret. [[Eoin MacNeill]], som var øverstkommanderende for Volunteers og motstander av opprørsplanene, fikk vite om dette, og sendte ut kontraordre. Pearse måtte da sende ut en ny ordre om at opprøret skulle starte neste dag, den [[24. april]], i stedet. Egentlig skulle MacNeill, når han ble presentert med et ''[[fait accompli]]'', blitt utnevnt til øverstkommanderende for republikkens styrker, og ettersom det var en militærregjering også president. Men han ville ikke ha noe med opprøret å gjøre, og dermed stod det mellom Pearse og Clarke. Ettersom Clarke var en dømt forbryter, mens Pearse var respektert over hele landet, falt valget enkelt på sistnevnte.

Etter opprøret nektet mange for at Pearse var utpekt som president. Clarkes enke skrev i sin selvbiografi at det var forståelse for at Clarke skulle ha denne rollen, og at det var derfor hans signatur stod først på proklamasjonen. Tom Clarke sønn Emmet husket at han som barn overhørte at ledende personer i opprøret spurte hvem i all verden det var som hadde utnevnt Pearse til president. Motstandere av Pearse hevdet i ettertid at han hadde misbrukt sin stilling som produsent av propagandamateriale til å skrive inn seg selv som president, og det er et faktum at det bare er i en kladd til proklamasjonen skrevet av Pearse, og ikke i det signerte dokumentet, at man finner ham navngitt som president. Det er der også skrevet ''president for den provisoriske regjering'', og ikke ''president for Den irske republikk''; dette er en betydelig forskjell, ettersom førstnevnte tittel tilsvarer en [[statsminister]]post. På den annen side må det trekkes frem at Pearse og hans kolleger diskuterte en rekke muligheter for fremtiden, blant annet å hente inn en [[Hohenzollern]]prins for å opprette et monarki dersom opprøret lyktes. Strukturen var med andre ord ikke helt på plass, og det var mye forvirring i dagene før og under opprøret.

Da opprøret brøt ut var det Pearse som leste opp proklamasjonen fra trappen foran [[General Post Office (Dublin)|General Post Office]]. Folkemengden som hørte på moret seg noe over det, og var stort sett likegyldige. 

Da det etter noen dagers kamp var klart at opprøret var slått ned overgav Pearse seg sammen med andre ledere. Han ble sammen med fjorten andre ledere dømt til døden av en [[krigsrett]] og henrettet ved [[arkebusering|skyting]] den 3. mai 1916, 36 år gammel. Hans bror Wiilie ble også henrettet. 

[[Michael Collins (1890)|Michael Collins]], som hadde spilt en mindre rolle i opprøret, var senere kritisk til Pearse. Han sammenlignet ham med [[James Connolly]], og skrev: «Av Pearse og Connolly beundrer jeg sistnevnte mest. Connolly var en realist, Pearse var den rake motsetningen... Jeg ville ha fulgt Connolly gjennom helvete hadde det vært nødvendig. Men jeg må ærlig si at jeg tviler sterkt på om jeg ville fulgt Pearse &ndash; i det minste ikke uten å tenke meg godt om.»<ref>Collins til Kevin O'Brien, fra Frongoch, 6. oktober 1916, sitert i Tim Pat Coogan, ''Michael Collins'', Hutchinson, 1990.</ref>

St. Enda's School er innredet som museum til hans minne.  I [[1966]], ved femtiårsjubileet for opprøret, ble Westland Row stasjon i Dublin omdøpt til [[Pearse stasjon]] til ære for de to brødrene.