Redigerer Ovid (avsnitt)

== Ettermæle ==
Ovid var en marginalisert forfatter inntil 1000-tallet, da [[munk]]er begynte å lese ham. På 1100- og 1200-tallet var interessen så stor at epoken er blitt omtalt som ''aetas Ovidiana'' (= Ovids [[æra]]). På 1300-tallet fant [[Dante]] plass til ham i ''[[Den Guddommelige Komedie]]'' som en av [[skjærsilden]]s [[dyd]]ige [[hedning]]er, og omtaler ham fjorten steder i sine ulike verker. Ovids karakterer gjenkjennes også rundt om i ''Komedien''. På 1300-tallet fikk man også en [[anonym]] omskrivning av ''Metamorfosene'', kalt ''Ovide moralisé'' (= Ovid [[moral]]isert). Her leses [[slange]]n [[Python]] som [[Satan]], mens [[Apollon]] som dreper den, er et [[symbol]] på [[Jesus Kristus]]. [[Faeton]], Apollons sønn, er [[Antikrist]], mens Tiresias, den gamle seeren fra [[Theben (Hellas)|Theben]], tolkes som en [[profet]] fra [[Det gamle testamentet]]. Ovid fungerte også som [[medisin]]sk rådgiver, idet hans ''Remedia amoris'' (= Kur mot kjærlighet) tjente som lærebok for lærde som Arnold fra Villanova.<ref name=autogeneret2> Kleinhenz, Christopher & Barker, John W.:[http://books.google.no/books?id=spKxJeHJgTAC&pg=PA814&lpg=PA814&dq=pierre+bersuire+ovid&source=bl&ots=ZLtmynQZPz&sig=zhaL18SgTxUoN2MKmg0jbs1sa7c&hl=no&ei=qpImTqunNonAtAbF85nCCQ&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=8&ved=0CDoQ6AEwBw#v=onepage&q=pierre%20bersuire%20ovid&f=false ''Medieval Italy : an encyclopedia'', bind 2], Routledge, s. 814 (Google Books)</ref> [[Alkymist]]ene kastet seg over Ovids verker, som ble gjort til «et [[steinbrudd]] for [[alkymi]]stens hakke og spade».<ref>Willard, Thomas: [http://willard.arizona.edu/sites/default/files/Ovid.pdf The Metamorphoses of Metals: Ovid and the Alchemists] {{Wayback|url=http://willard.arizona.edu/sites/default/files/Ovid.pdf |date=20110820232346 }} (PDF)</ref>

Vel var Ovid en av hovedkildene til [[middelalderen]]s kunnskap om antikken, men også kjent som ''magister Amoris'': Derfor måtte han omskrives og [[allegori]]seres for å bli passende lesestoff for munker. Man mente dengang at han ble sendt i eksil av tre grunner, «''quod ipse concubuit cum Livia, quod vidit Augustum condormientem puero, quod ipse composuit librum de arte amatoria''» (= at han sov med [[Livia Drusilla|Livia]], at han så Augustus sove med en gutt, og at han skrev boken om kjærlighetens kunst).<ref>[http://www.columbia.edu/dlc/garland/deweever/O/ovide.htm Ovide]</ref> Fra ca. 1170 utviklet Arnulf av [[Orléans]]<ref>Gura, David Turco:[http://etd.ohiolink.edu/view.cgi?acc_num=osu1274904386 A critical edition and study of Arnulf of Orléans’ philological commentary to Ovid's «Metamorphoses»], den fulle teksten er forsinket til 2015</ref> en allegorisk tolkning av Ovids verker. Arnulf mente at [[filosofi]] og [[retorikk]] dannet en bro mellom hedenskap og [[kristendom]] ved en felles streben for å forstå verden og uttrykke denne kunnskapen. På 1200-tallet utviklet den [[fransk]]e [[benediktiner]]munken Pierre Bersuire ''Ovidius moralizatus'' (= den moralske Ovid) med tanke på kristen forkynnelse: [[Satyr]]er har horn og skulle derfor leses som «biskoper», mens gudinnen [[Diana]] skulle tolkes som [[jomfru Maria]]. På denne måten omgjorde Bersuire Ovids historier til noe som kunne flettes inn i [[preken]]er og gjøre dem mer underholdende, med en passende moral.<ref>Bandlien, Bjørn (2010): «Ovids disipler», ''Sagaspor', forlaget Andresen og Butenschøn, Oslo, ISBN 978-82-7694-245-3, s. 291-292</ref> Ovids dårlige rykte forfulgte ham i lang tid etter [[antikken]]. Alle verkene hans ble brent af [[Girolamo Savonarola]] i [[Firenze]] i [[1497]]; [[Christopher Marlowe]]s [[oversettelse]] av ''Ars Amatori'' ble [[Bannlysning|bannlyst]] i [[1599]], og [[erkebiskop av Canterbury|erkebiskopen av Canterbury]] og [[biskop]]en av [[London]] fikk den offentlig brent.<ref>[http://www.ancient-literature.com/rome_ovid_ars.html Ars Amatoria – Ovid – Ancient Rome – Classical Literature<!-- Bot genereret titel -->]</ref>

Den [[island]]ske presten Kløng Torsteinsson skal på 1100-tallet hatt glede av å resitere Ovids dikt. I en islandsk [[versjon]] av sagaen om trojanerne er lange avsnitt fra heltinnebrevene i ''Heroides'' oversatt og tilpasset beretningen om [[Troja]]s fall. På en [[rune]]pinne i [[Bergen]] er det en lengre innskrift på [[latin]] fra ''Metamorfosene''.<ref>Bandlien, Bjørn: «Ovids disipler», ''Sagaspor'', s. 293</ref>

[[Publius Vergilius Maro|Vergil]], [[Horats]] og Ovid er, hver på sin måte, den klassiske [[latin]]ske diktnings mest betydningsfulle representanter. En [[tradisjon]] om Ovid som profet og [[magiker]] vokste frem på hjemtraktene hans ved Sulmona, men bygger i stor grad på eldre [[sagn]], som handlet om Vergil.<ref name=autogeneret2 /> I et sagn fra 1200-tallet fortelles det at to [[klerk]]er dro på [[valfart]] til Tomis for å besøke Ovids [[gravsted]]. En stemme hørtes fra graven, og klerkene forhørte seg om hvilke av verselinjene sine Ovid selv var mest fornøyd med. Deretter ville de be [[fadervår]] for ham. «''Nolo pater noster''» (= Intet fadervår [for meg]) lød det fra graven. I én versjon av [[legende]]n heter det at Ovid på sine eldre dager hadde møtt [[apostelen Johannes]], ble omvendt, og endte sin dager som biskop av Tomis og [[helgen]]. Derfor hadde han ikke bruk for klerkenes [[forbønn]].<ref>Bandlien, Bjørn: «Ovids disipler», ''Sagaspor'', s. 292</ref>