Redigerer Optikk (avsnitt)

=== Utvikling av geometrisk optikk ===
I begynnelsen av 1600-tallet utviklet [[Johannes Kepler]] den geometriske optikken videre i sine skrifter. Kepler dekket temaer som linser, refleksjon på flater og buede speil, prinsippene for [[camera obscura]], samt den inverse kvadratlov. Denne loven forklarer hvordan intensiteten av lys reduseres med [[kvadrattall|kvadratet]] av avstanden, gir optiske forklaringer på astronomiske fenomener som [[Måneformørkelse|måne]]- og [[solformørkelse]], samt astronomisk [[parallakse]]. Han var også i stand til å utlede rollen som [[netthinne]]n har som selve organ som skaper synet. Endelig kunne man vitenskapelig kvantifisere effektene av ulike typer linser som brillemakerne hadde observert over de foregående 300 årene.<ref>{{Cite book|first=Vincent |last=Ilardi | title=Renaissance Vision from Spectacles to Telescopes | url=https://archive.org/details/bub_gb_peIL7hVQUmwC| year=2007 |publisher=American Philosophical Society | isbn=978-0-87169-259-7 | page=[https://archive.org/details/bub_gb_peIL7hVQUmwC/page/n255 244]}}</ref> Etter oppfinnelsen av teleskopet kunne Kepler formulere det teoretiske grunnlaget for hvordan teleskopet virker. Han kunne også beskrive en forbedret versjon, kjent som ''Keplers teleskop'', som består av to konvekse linser for å produsere høyere forstørrelse.<ref>Caspar, ''Kepler'', pp. 198–202, Courier Dover Publications, 1993, ISBN 0486676056.</ref>

[[Fil:Opticks.jpg|thumb|Omslaget av den første utgaven av [[Isaac Newton]]s bok ''[[Opticks]]''.]]

Teorien for optikk fikk stor fremgang på midten av 1600-tallet med ''Avhandling om lys'' skrevet av filosofen [[René Descartes]]. Her forklares en rekke optiske fenomener som refleksjon og brytning  ved en antagelse om at lys er noe som slippes ut av gjenstander som produser det.<ref name="Sabra">{{Cite book|title=Theories of light, from Descartes to Newton|url=https://archive.org/details/theoriesoflightf0000sabr|author=A. I. Sabra|publisher=CUP Archive|year=1981|isbn=0-521-28436-8}}</ref> Dette skilte seg i hovedsak fra den gamle greske emisjonsteorien. På slutten av 1660-årene og begynnelsen av 1670-tallet utvidet  Newton Descartes' ideer med [[emanasjonsteorien for lys]]. Denne er kjent for å hevde at lys i sin natur består av små partikler som han kalte ''korpuskler''. Dessuten hevdet han at hvitt lys var en blanding av farger som kan deles inn i komponenter ved hjelp av et [[Prisme (geometri)|prisme]]. I 1690 foreslo [[Christiaan Huygens]] en [[bølge]]teori for lys basert på idéer fra [[Robert Hooke]] i 1664. Hooke kritiserte offentlig Newtons teorier om lys og feiden mellom de to varte til Hooke døde. I 1704 publiserte Newton ''[[Opticks]]''; blant annet på grunn av sin suksess i andre områder av [[fysikk]]en, ble han generelt ansett for å være seierherren i debatten om lysets natur.<ref name="Sabra" />

Newtons optikk ble generelt akseptert før begynnelsen av 1800-tallet da [[Thomas Young (forsker)|Thomas Young]] og [[Augustin Fresnel]] utført eksperimenter på interferens med lys som forklarte lysets [[bølge]]natur. Youngs kjente ''dobbeltspalte-eksperiment'' viste at lys kan overlagres. Dette har sammenheng med lysets bølgelignende egenskaper som Newtons teori ikke kunne forutsi. Arbeidet førte til en teori om diffraksjon for lys og åpnet et helt nytt område av studiet i fysisk optikk.<ref>{{Cite book| author=W. F. Magie | title=A Source Book in Physics | url=https://archive.org/details/in.ernet.dli.2015.449479 | publisher=Harvard University Press | year=1935 | page=[https://archive.org/details/in.ernet.dli.2015.449479/page/n323 309]}}</ref> Bølgeoptikk ble vellykket forent med [[James Clerk Maxwell]]s [[Maxwells likninger|elektromagnetisk teori]] i 1860.<ref>{{Cite journal| author=J. C. Maxwell | title=A Dynamical Theory of the Electromagnetic Field | journal=Philosophical Transactions of the Royal Society of London | volume=155 | page=459 | year=1865 | bibcode = 1865RSPT..155..459C | doi=10.1098/rstl.1865.0008}}</ref>