Redigerer Oppløsningen av Sovjetunionen (avsnitt)

== Unionen oppløses ==
[[Fil:USSR Republics Numbered Alphabetically.png|300px|thumb|right|Selvstendige stater etter Sovjetunionens fall:<br />
1. [[Armenia]], 
2. [[Aserbajdsjan]], 
3. [[Belarus]], 
4. [[Estland]], <br />
5. [[Georgia]], 
6. [[Kasakhstan]], 
7. [[Kirgisistan]],
8. [[Latvia]], <br />
9. [[Litauen]], 
10. [[Moldova]], 
11. [[Russland]],
12. [[Tadsjikistan]], <br />
13. [[Turkmenistan]], 
14. [[Ukraina]],
15. [[Usbekistan]]]]

Sent på kvelden den 19. januar 1990 stormet {{Formatnum:26000}} sovjetiske soldater [[Baku]] for å knuse [[den aserbajdsjanske folkefronten]]. Under angrepet beskjøt soldatene folkemengden, og urolighetene fortsatte i tre dager. [[Det øverste sovjet]] hadde erklært [[unntakstilstand]], noe som imidlertid kom offentligheten for øre et par timer ''etter'' hærens inntreden i Baku.<ref name=hrw>[http://hrw.org/reports/1995/communal/ Human Rights Watch. “Playing the "Communal Card": Communal Violence and Human Rights”]</ref> På dette tidspunktet lå allerede mange aserbajdsjanere såret eller døde i Bakus gater. Ifølge offisiell tall omkom mellom 133<ref>[http://www.january20.net/ 20 January] {{Wayback|url=http://www.january20.net/ |date=20100317112443 }}</ref> og 137<ref name=BBC>
{{Cite news
 |url= http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/1477933.stm
 |title= Eyewitness: A republic loses faith
 |publisher= [[BBC News]]
 |author= Elchin Khalilov
 |date= 15. august 2001
 |accessdate=20. januar 2010}}
</ref> mennesker, mens uoffisielle tall går opp i mot 300 drepte.<ref name="Azerbaijan International">
{{Cite news
 |url= http://azer.com/aiweb/categories/magazine/61_folder/61_articles/61_blackjanuary.html
 |title= Black January: Baku (1990). Behind the Scenes - A Photojournalist's Perspective
 |publisher= Azerbaijan International
 |month= Spring| year= 1998
 |page= 33-37 
 |last1= |first1= Reza
 |last2= Blair |first2= Betty
 |date= 15. august 2001
 |accessdate=20. januar 2010}}
</ref> Opp i mot 800 ble skadet og fem var savnet.<ref name="Turkish Weekly">{{Cite news
 |url= http://www.turkishweekly.net/op-ed/2460/20-january-1990-black-face-of-the-red-terror-in-azerbaijan.html
 |title= 1990-01-20: Black Face of the Red Terror in Azerbaijan
 |publisher= Turkish Weekly
 |author= Shamkhal Abilov
 |date= 9. januar 2010
 |accessdate= 20. januar 2010
 |archivedate= 28. februar 2009
 |archiveurl= https://web.archive.org/web/20090228205032/http://turkishweekly.net/op-ed/2460/20-january-1990-black-face-of-the-red-terror-in-azerbaijan.html
 |url-status= yes
 }}</ref> Ytterligere 26 mennesker ble drept i og rundt byene [[Neftçala]] og [[Lankaran]].<ref>
{{Cite news
 |url= http://today.az/news/society/59767.html
 |title= Azerbaijan commemorates the anniversary of 20th January tragedy 
 |publisher= Today.az
 |author= 
 |date= 20. januar 2010
 |accessdate=20. januar 2010}}
</ref> I en resolusjon den 22. januar 1990 erklærte Det øverste sovjet i den aserbajdsjanske sovjetrepublikken at unntakstilstanden og militæroperasjonen i Baku var en fiendtlig handling fra Moskvas side.

I februar 1990 gikk kommunistpartiets sentralkomité med på å gi opp maktmonopolet sitt. I løpet av de neste ukene holdt de 15 delrepublikkene sine første frie valg. De reformvennlige og [[Etnisk nasjonalisme|etniske nasjonalister]] vant mange av setene. Delrepublikkene begynte nå å hevde sin nasjonale suverenitet over Moskva og startet en «krig om lover» med Moskva, der delrepublikkenes regjeringer avviste de deler av den sentrale lovgivningen som gikk imot lokale lover. På denne måten hevdet de kontroll over sine lokale økonomier og nektet å betale skatt til Moskva-regjeringen. Dette bidro til en ytterligere svekkelse av den sovjetiske økonomien, ettersom det ble svært vanskelig å koordinere den økonomiske aktiviteten i de forskjellige delene av landet.

Presset fra den litauiske uavhengighetsbevegelsen [[Sąjūdis]], opprettet i juni 1988, var en av grunnene til at Gorbatsjov besøkte den litauiske hovedstaden [[Vilnius]] i januar 1990. Rundt {{Formatnum:250000}} demonstranter møtte opp for å vise sin støtte til selvstendighet. Den 11. mars 1990 [[Litauens uavhengighetserklæring 1990|erklærte]] [[Litauiske SSR|Den litauiske SSR]], med formann for Det øverste sovjet [[Vytautas Landsbergis]] i spissen, Litauen som uavhengig fra Sovjetunionen. Sovjethæren forsøkte imidlertid å stoppe løsrivelsen, gjennom å sette i gang en økonomisk blokade og ved å utplassere massive troppestyrker &ndash; offisielt for å «sikre rettighetene til [[Den russiske diaspora|etniske russere]]».<ref>[http://books.google.nl/books?id=RlhoP8snGTgC&pg=PA41&dq=%22to+secure+the+rights+of+ethnic+Russians%22&client=firefox-a#v=onepage&q=%22to%20secure%20the%20rights%20of%20ethnic%20Russians%22&f=false From Communists to Foreign Capitalists: The Social Foundations of Foreign Direct Investment in Postsocialist Europe] by Nina Bandelj, Princeton University Press, 2008, ISBN 0691129126/ISBN 978-0691129129, s.&nbsp;41</ref>

[[Fil:Riga barricade 1991.jpg|right|thumb|250px|Barrikaden i Riga som skulle hindre den sovjetiske hæren i å nå det latviske parlamentet, juli 1991.]]
Den 30. mars 1990 erklærte Det øverste sovjet i Estland at Sovjetunionens styre i [[Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk|Den estiske SSR]] helt siden 1940 hadde vært ulovlig, og begynte en prosess for å gjenopprette et uavhengig Estland. Prosessen med gjenopprettelse av uavhengighet i [[Den latviske sosialistiske sovjetrepublikk|Den latviske SSR]] begynte 4. mai 1990, med en avstemning i delrepublikkens øverste sovjet som fastsatte en overgangsperiode på vei mot full uavhengighet. Den 13. januar 1991 stormet sovjetiske tropper sammen med [[KGB]] og [[Spetsnaz]] fjernsynstårnet i Vilnius for å ta tilbake kontrollen over massemediene. Dette endte med at 14 ubevæpnede sivile ble drept og flere hundre såret. Senere samme måned kom det til antisovjetiske demonstrasjoner i Tbilisi i [[Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk|Den georgiske SSR]] til støtte for Litauens krav om uavhengighet.<ref>[http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,972214,00.html Hastening The End of the Empire] {{Wayback|url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,972214,00.html |date=20130823084105 }}, ''TIME Magazine'', 28. januar 1991.</ref>  

I en [[Folkeavstemningen i Sovjetunionen 1991|landsomfattende folkeavstemning]] den 17. mars 1991 stemte 76,4 % av alle velgere for å opprettholde unionen, dog i en noe endret form.<ref>[http://soviethistory.org/index.php?page=subject&SubjectID=1991march&Year=1991&Theme=4e6174696f6e616c6974696573&navi=byTheme 1991: March Referendum] {{Wayback|url=http://soviethistory.org/index.php?page=subject&SubjectID=1991march&Year=1991&Theme=4e6174696f6e616c6974696573&navi=byTheme |date=20140330025028 }} SovietHistory.org</ref> De baltiske republikkene, Armenia, Georgia, Tsjetsjenia og [[Den moldovske sosialistiske sovjetrepublikk|Den moldovske SSR]] boikottet folkeavstemningen. I alle de ni andre delrepublikkene støttet et flertall av velgerne en fortsettelse av Sovjetunionen. Etter at resultatene ble klare indikerte armenerne at de på nytt ønsket å bli med i videre diskusjoner om unionen. 

Den 12. juni 1991 fikk [[Boris Jeltsin]] 57 % av stemmene i det [[Presidentvalget i Russland 1991|demokratiske valget]] til de nyopprettede presidentembedet i [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk|Den russiske SFSR]]. Han vant dermed klart mot den Gorbatsjov-støttede hovedmotstanderen [[Nikolaj Ryzjkov]], som kun fikk 16 % av stemmene. I valgkampen kritiserte Jeltsin det han kalte «det sentrale diktatur», men han ville likevel ikke gå over til full [[markedsøkonomi]]. Han uttalte derimot at han skulle «legge hodet sitt på jernbanesporet» dersom prisene gikk opp. Den 10. juli samme år ble Jeltsin innsatt i presidentembedet. 

Om natten den 31. juli 1991 angrep sovjetiske [[OMON]]-styrker den litauiske grenseposten i [[Medininkai]]. Syv litauiske tjenestemenn ble drept, noe som ytterligere svekket Sovjetunionens omdømme, både nasjonalt og internasjonalt.

=== Augustkuppet ===
{{Hovedartikkel|Kuppforsøket i Sovjetunionen i 1991}}
[[Fil:Image0 ST.jpg|right|thumb|200px|Stridsvogner på [[Den røde plass]] under kuppforsøket i 1991.]]

Gorbatsjov forsøkte å restrukturere Sovjetunionen til en mindre sentralisert stat mens han ble konfrontert av flere og flere separatister som ønsket selvstendighet. Den 20. august 1991 var det planlagt at Russiske SFSR skulle undertegne den nye unionsavtalen, som skulle gjøre Sovjetunionen om til en føderasjon bestående av uavhengige republikker med en felles president, utenrikspolitikk og militær. Den nye avtalen ble sterkt støttet av de sentralasiatiske republikkene, som trengte den økonomiske makten og [[fellesmarked]]ene til de andre sovjetrepublikkene for å blomstre. Imidlertid betydde dette opprettholdelse av kommunistpartiets kontroll over økonomisk og sosialt liv. De mer radikale reformistene ble stadig mer overbevist om at en rask overgang til markedsøkonomi var nødvendig, selv om det endelige utfallet inkluderte oppløsningen av Sovjetunionen i flere uavhengige nasjonalstater. Oppløsningen av Sovjetunionen var også i henhold til Jeltsins ønsker om å være president Den russiske føderasjon, samt regionale og lokale myndigheters synspunkter. De ønsket å få full makt over sine territorier og bli kvitt Moskvas gjennomgripende ideologiske kontroll. I motsetning til reformistenes lunkne holdning til den nye avtalen, hadde de konservative og gjenværende «patriotene» og russiske nasjonalistene i Sovjetunionen fortsatt sterkt fotfeste i SUKP og militæret. Disse var helt imot alt som kunne bidra til svekkelse av den sovjetiske staten og dens sentraliserte maktbase.

Den 19. august 1991 hindret Gorbatsjovs visepresident [[Gennadij Janajev]], statsminister [[Valentin Pavlov]], forsvarsminister [[Dmitrij Jazov]], KGB-sjef [[Vladimir Krjutškov]] og andre høytstående embedsmenn undertegnelsen av unionsavtalen ved å danne «Generell komité for unntakstilstanden». «Komitéen» satte Gorbatsjov (på ferie i [[Foros]], [[Krim]]) i husarrest, gjeninnførte politisk sensur og prøvde å stoppe ''perestrojka''. 

Kupplederne utstedte raskt et dekret for nødsituasjon samtidig som de stoppet politisk aktivitet og forbød de fleste aviser. 

Mens kupparrangørene forventet stor støtte for sine handlinger var folkets sympati i store byer og i republikker stort sett mot dem. President [[Boris Jeltsin]] i Russiske SFSR var raskt ute med å fordømme kuppet og fikk dermed økt folkelig støtte. 

Tusenvis av mennesker i Moskva kom ut for å forsvare «[[Det hvite hus (Moskva)|Det hvite hus]]» (Den russiske føderasjons parlament og Jeltsins kontorbygg), som på daværende tidspunkt var et symbolsk sete for russisk [[suverenitet]]. De som stod bak kuppforsøket prøvde å arrestere Jeltsin, men lyktes ikke til slutt. Jeltsin hadde samlet en stor folkemengde mot kuppet. Spesialstyrker som ble sendt ut av kupplederne tok posisjoner nær Det hvite hus, men stormet ikke den barrikaderte bygningen. 

Etter tre dager (21. august) ble kuppet slått tilbake og de som stod bak ble arrestert. Gorbatsjov kom tilbake som president i Sovjetunionen. Imidlertid var Gorbatsjovs makt nå skjebnesvangert kompromittert ettersom verken unionens eller Russlands maktstrukturer fulgte hans ordre.

==== Etterspillet til det mislykkede kuppforsøket ====
[[fil:Boris Yeltsin 1 February 1989-1.jpg|thumb|[[Boris Jeltsin]] vant i løpet av 1991 maktkampen med Gorbatsjov, og var den sentrale spilleren i oppløsningen av Sovjetunionen.]]
Gjennom høsten 1991 tok den russiske regjeringen over unionens regjering, departement etter departement. I november 1991 utstedte Jeltsin et dekret som forbød SUKP i hele Russland. Som et resultat forlot mange tidligere [[apparatsjik]]er kommunistpartiet til fordel for stillinger i den nye regjeringens avdelinger.

Etter kuppet gikk løsrivelsen av de sovjetiske delrepublikkene mot uavhengighet raskere, og én etter én erklærte de sin suverenitet. Statenes lokale myndigheter begynte å overta eiendom som lå på deres territorium. Den 6. september 1991 anerkjente den sovjetiske regjeringen uavhengigheten til de tre baltiske statene som vestmaktene alltid hadde sett for å være suverene. I kampen om makten undertegnet likevel Gorbatsjov og kommunistrepresentanter fra åtte republikker (unntatt Aserbajdsjan, Georgia, Moldova, Ukraina og Baltikum) en avtale om å skape et nytt økonomisk fellesskap den 18. oktober.

I mellomtiden fortsatte økonomiske situasjonen i Sovjetunionen å forverre seg. Innen desember 1991 hadde matmangel i det sentrale Russland gjort [[rasjonering]] på matvarer nødvendig i Moskva-området for første gang siden andre verdenskrig. Midt iblant den stødige kollapsen fortsatte den sovjetiske presidenten Gorbatsjov og hans regjering å motsette seg raske markedsreformer som [[Grigorij Javlinskij|Javlinskijs]] «500-dagers» program. For å sette til side Gorbatsjovs motstand besluttet Jeltsin å oppløse Sovjetunionen i samsvar med [[Traktaten om opprettelsen av Sovjetunionen|1922-avtalen]] og dermed fjerne Gorbatsjov og den sovjetiske regjeringen fra makten. Dette steget ble også entusiastisk støttet av regjeringene i Ukraina og Belarus, som var med i avtalen fra 1922 sammen med Russland.

=== Grunnleggelsen av SUS og USSRs offisielle avvikling === 
[[Fil:CIS-Map.png|right|thumb|250px|SUS-medlemmer]]
Den siste brikken i puslespillet «Sovjetunionens oppløsning» falt på plass etter den [[Folkeavstemningen over Ukrainas selvstendighet 1991|ukrainske folkeavstemningen]] 1. desember 1991, hvor 90&nbsp;% av velgerne stemte for uavhengighet. Lederne av de slaviske republikkene ble enige om å møte hverandre for å diskutere mulige former for relasjoner, alternativt til Gorbatsjovs kamp for en union.

Den 8. desember 1991 møttes lederne av republikkene Russland, Ukraina og [[Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk|Belarus]] i [[Białowieżaskogen|Belaveskaja pusjtsja]] og undertegnet [[Minsk-avtalen]], som erklærte Sovjetunionens oppløsning og erstattet det med [[Samveldet av uavhengige stater]] (SUS). Gorbatsjov beskrev dette som et grunnlovsstridig kupp, men det ble snart klart at utviklingen ikke kunne stanses.

Den 12. desember 1991 ble Russlands løsrivelse fra unionen forseglet da ''Den russiske kongressen av folkets deputerte'' formelt ratifiserte Minsk-avtalen og fordømte 1922-avtalen for opprettelsen av Sovjetunionen. 

17. desember 1991 undertegnet 12 av de 15 sovjetrepublikkene ''[[Energy Charter Treaty]]'' (ECT) i [[Haag]] som suverene stater, sammen med 28 europeiske land, Det europeiske fellesskapet og fire ikke-europeiske land.<ref>[http://www.encharter.org/fileadmin/user_upload/document/EN.pdf#page=211 Concluding document of The Hague Conference on the European Energy Charter] {{Wayback|url=http://www.encharter.org/fileadmin/user_upload/document/EN.pdf |date=20131024073327 }}</ref>
[[Fil:Anti communism.png|right|thumb|Sovjetunionens fall betraktes ofte også som [[kommunismen]]s endelige fall fordi Sovjetunionen var den desidert største kommuniststaten i verden.]]
Tvil forble over autoriteten til Minsk-avtalen og dens evne til å påvirke oppløsningen av Sovjetunionen, siden den ble signert av kun fem sovjetrepublikker. Men 21. desember 1991 undertegnet representanter fra alle medlemslandene, bortsett fra Georgia, [[Alma Ata-erklæringen]] der de bekreftet oppløsningen av unionen. Samme dag ble alle tidligere sovjetrepublikker enige om bli med i SUS, med unntak av de tre baltiske statene og Georgia. Dokumentene undertegnet i [[Almaty|Alma Ata]] tok også opp flere problemer som hadde kommet med unionens bortgang. Russland ble merkverdig nok autorisert til å påta seg Sovjetunionens rolle i FN, noe som betydde at det skulle arve sitt faste medlemskap i Sikkerhetsrådet. Den sovjetiske ambassadøren til FN leverte et brev fra Russlands president Boris Jeltsin til generalsekretæren, datert 24. desember 1991. I dette brevet informerte han generalsekretæren at i kraft av denne avtalen var Russland etterfølgeren av Sovjetunionen i forbindelse med FN-medlemskapet. Etter å ha sirkulert blant FNs medlemsland og ingen kom med noen innvendinger ble uttalelsen erklært akseptert 31. desember.

Den 25. desember 1991 gikk Gorbatsjov av som president i Sovjetunionen, og erklærte kontoret som fritt og overførte dermed all sin gjenværende makt til Russlands president, Jeltsin. På natten samme dag ble det sovjetiske flagget senket for siste gang over [[Kreml]]. Dagen etter anerkjente endelig Rådet for republikkene (et kammer) i [[Det øverste sovjet]] oppløsningen av Sovjetunionen og oppløste seg selv (et annet kammer i Det øverste sovjet hadde ikke vært i stand til å arbeide noen måneder før dette, på grunn av mangelen på et kvorum (''quorom'')). Innen 31. desember 1991 hadde virksomheten ved alle offisielle sovjetiske institusjoner opphørt ettersom individuelle republikker overtok den sentrale regjeringens rolle.