Redigerer Opphavsrett (avsnitt)

=== Bernkonvensjonen &ndash; internasjonale likheter og forskjeller ===
Den overordnete [[rettskildefaktor|rettskilden]] på opphavsrettens område er den verdensomspennende [[Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk|Bernkonvensjonen]]<ref>[http://www.wipo.int/treaties/en/ip/berne/index.html Någjeldende utgave av Bernkonvensjonen]</ref> om vern av litterære og kunstneriske verk fra [[1886]]. De aller fleste land er tilsluttet denne [[traktat|konvensjonen]], som knesetter visse grunnleggende prinsipper for nasjonalt rettighetsvern. Et sentralt siktemål med konvensjonen var å hindre misbruk av åndsverk på tvers av landegrenser, noe som ble gjort mulig av at den nasjonale lovgivningen opprinnelig kun vernet nasjonale verk. Ved tilslutning til konvensjonen forpliktet medlemslandende seg til å gi utenlandske verk den samme beskyttelse som nasjonale verk, samtidig som det kom på plass visse minimumskrav til vernets omfang. Et tredje sentralt prinsipp var det som nevnt innledningsvis, nemlig at vernet oppstår i og med skapelsen av verket, og ikke krever noen registrering, markering eller andre formaliteter. Norge sluttet seg til konvensjonen allerede i 1896, [[Danmark]] kom til i [[1903]], [[Sverige]] i [[1904]] og [[Finland]] i [[1928]]. Et land som [[USA]], som hadde krav til formalisering for utøvelse av retten som en sentral del av lovverket, sluttet seg derimot ikke til før i [[1989]].

Bernkonvensjonen har bidratt til å harmonisere regelverket på opphavsrettens område internasjonalt, særlig på den måten at de to hovedretningene (tradisjonene) innen opphavsretten, den [[Frankrike|franske]] ''droit d'auteur'' og den anglo-amerikanske ''copyright'', har nærmet seg hverandre. Disse to retningene hadde utviklet seg på forskjellig måte. Den franske retningen, som er gjeldende i mesteparten av [[Europa]] med unntak av [[Storbritannia]] (''kontinental rett''), var basert på lovgivning, noe som resulterte i at de opprinnelige opphavspersonene ble gitt et utstrakt vern, også utover de rent økonomiske interessene &ndash; de ble gitt såkalt [[moral]]ske eller [[ideelle rettigheter]]. I den anglo-amerikanske tradisjonen, som omfatter Storbritannia, [[USA]], [[Australia]] og enkelte andre tidligere britiske kolonier, var reglene derimot blitt til gjennom [[prejudikat]]er fra [[domstol]]ene. Her sto de [[økonomi]]ske rettighetene i fokus, mens de ideelle rettighetene ikke var inkludert i vernet. Som følge av dette fikk arbeidsgiverne en bedre stilling, ved at de fikk overført alle rettighetene til verket, uten å måtte ta hensyn til den umiddelbare skaperen av verket.

Etter innføringen av Bernkonvensjonen har de ideelle rettighetene fått et visst innpass også i anglo-amerikansk rett. En forskjell som fortsatt eksisterer er dog at man innen anglo-amerikansk rett kan overføre også de ideelle rettighetene, noe som ikke er mulig innen kontinental rett. Her kan man imidlertid fraskrive seg disse i atskillig grad, slik at den reelle forskjellen ikke blir veldig betydelig. En annen forskjell er at mens den kontinentale rettstradisjon foreskriver at opphavsretten alltid oppstår hos den originære opphavsperson (den som skaper verket), er ikke dette like absolutt i den anglo-amerikanske tradisjonen. Her er reglene slik at opphavsretten til verk som skapes i en arbeidssituasjon ofte vil tilhøre arbeidsgiver (såkalt «work for hire»). Heller ikke her er imidlertid forskjellen veldig stor, ettersom land innen kontinental tradisjon har regler som gjør at den økonomiske opphavsretten i slike situasjoner ofte vil gå over til arbeidsgiver automatisk. De ideelle rettighetene vil riktignok her bli værende hos arbeidstakeren i større grad.

Det er viktig å være oppmerksom på at selv om de fleste land i verden er tilsluttet Bernkonvensjonen, betyr ikke dette at omfanget av vernet er det samme i alle land. Den viktigste forpliktelsen konvensjonen medførte var som sagt å behandle alle verk likt uavhengig av nasjonalitet, og de minimusmbetingelsene som ble stilt til det enkelte lands vern fikk liten betydning i de fleste vestlige land ettersom vernet her allerede var minst like omfattende. Konvensjonen hindrer for eksempel ikke at kravene til [[verkshøyde]] varierer en del fra land til land. Kravene som stilles er således i alminnelighet noe strengere i [[Tyskland]] og de nordiske land, enn de er i land som Storbritannia og USA, samt øvrige land på det europeiske kontinent. At et verk oppnår åndsverkstatus i for eksempel [[Spania]] er således ikke noen garanti for at verket vil være vernet i Norge.

I tillegg til Bernkonvensjonen finnes det også annen opphavsrettslig regulering på internasjonalt nivå som er av betydning. Først og fremst gjelder dette [[Den europeiske union|EUs]] [[EU Copyright Directive|Infosoc-direktiv]] om opphavsrett, som er bindende også for [[EFTA]]-landene gjennom [[EØS]]-avtalen. En annen konvensjon, av betydning er [[WIPO Copyright Treaty]]<ref>{{Kilde www |url=http://www.wipo.int/treaties/en/ip/wct/trtdocs_wo033.html |tittel=WIPO Copyright Treaty |besøksdato=2007-02-20 |arkiv-dato=2006-06-24 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20060624024908/http://www.wipo.int/treaties/en/ip/wct/trtdocs_wo033.html |url-status=død }}</ref>, utarbeidet av [[FN]]-organisasjonen [[Den internasjonale opphavsrettsorganisasjonen|WIPO]]. Denne konvensjonen utfyller Bernkonvensjonen, og stiller til dels strengere krav enn det Bernkonvensjonen gjør.