Redigerer Nynorsk (avsnitt)

=== 1900-tallet og språkreformene ===
Helt fra begynnelsen var det forskjellige syn blant målfolk på hvordan skriftnormalen skulle være. Ivar Aasen var naturligvis en autoritet, men tidlige målfolk som [[Aasmund Olavsson Vinje]], [[Arne Garborg]] og [[Olaus Fjørtoft]] utviklet alle hver sin variant. Lengst fra Aasen sto Fjørtoft som argumenterte for direkte samsvar mellom skrift og dagligtale, selv skrev han på sunnmørsdialekten sin. Den første offisielle landsmålsrettskrivninga fra 1901 var stort sett i samsvar med Aasens landsmål.{{tr}} Salmedikting og bruk av nynorsk i kirkene (for eksempel representert ved [[Elias Blix]]) fikk stor betydning for nynorskens stilling.<ref name="DagTid" />

[[Arne Garborg]] var medlem av en komité som i 1899 utarbeidet et ''Framlegg til skriveregler for landsmaale i skularne'', der de gikk inn for en språkform de kalte '''midlandsmål''' som Garborg selv skrev på. Her het det ''skriftir'' og ''visur'', der Aasen skrev ''skrifter'' og ''visor''. Offisielt tok landsmålet aldri opp «midlandsmålet». I stedet godkjente Kirkedepartementet i 1901 ''Landsmaalsordlista'' utarbeidet av [[Matias Skard]] til skolene. Denne rettskrivningen «''bliver at anvende i alle lærebøger skrevet paa landsmaal som bruges i skolen''». Landsmålet fjernet store forbokstaver i substantiv og flertallsbøyning av verb. Den fulgte også riksmålet ved å skrive «[[brød]]» for ''braud'', «[[dåp]]» for ''daup'' og «[[snø]]» for ''snjo''.<ref>Arild Leitre, [[Einar Lundeby]], Ingvald Torvik: ''Språket vårt før og nå'' (s. 103), Gyldendal, 1982, ISBN 82-05-12686-0</ref>    

Det var først med samnorskpolitikken at normeringa av landsmålet tok ei anna retning. Tanken var ved gradvise endringer i de to skriftspråka å samle seg om én [[samnorsk]] normal. Den første reforma i denne retninga var 1907-rettskrivningen for [[riksmål]]. Dette var riktignok hovedsakelig ei reform av dansk skriftspråk i retning av det dansk-norske talemålet, men hovedarkitekten bak denne reforma, [[Moltke Moe]], så selv dette som det første skritt på veien mot samnorsk. Deretter fulgte 1910-rettskrivninga i landsmålet og [[1917-rettskrivinga|1917-rettskrivningene]] i både landsmål og riksmål. Alle disse reformene var relativt forsiktige i forhold til det som skulle komme, ikke minst fordi de mest radikale endringene var valgfrie.

Den moderne forma av nynorsk ble til gjennom rettskrivningsendringene av 1938 og 1959. Den mest markante endringa er at skrivemåten av ei hel rekke ord er endra. Mest oppmerksomhet har nok likevel det at det såkalte i-målet er fjernet fra læreboknormalen fått. Både endringa av skrivemåter og bøyingsmønster er stort sett gjort for å komme i samsvar med enten tradisjonelt bokmål eller nye samnorskformer i bokmål.

Som en konsekvens av disse reformene hadde både bokmåls- og nynorsknormalen et stort antall alternative skrivemåter og bøyingsmønster for mange ord. I utgangspunktet ble dette gjort for å kunne få til en gradvis overgang til de nye formene, men etter hvert så mange på valgfriheten i seg selv som et gode, fordi det gav mulighet til å velge former som ligger nærmere sitt eget talemål, ikke ulikt Fjørtofts syn. Mot dette har andre videreført Aasens syn på enhet, kontinuitet og indre struktur. Språkrådet og departementet har de siste åra jobbet for å stramme inn og rydde opp i rettskrivninga, og gikk i gang med arbeidet i november 2009.<ref>http://språkrådet.no/Toppmeny/Aktuelt/Klarsignal-for-a-setja-i-gang-nynorskrevisjon/</ref> Etter en prosess ble en ny norm uten sideformer innført fra den 1. august 2012.<ref>http://språkrådet.no/Toppmeny/Aktuelt/Nynorskrettskrivinga-skal-bli-enklare-/</ref> Tidligere hadde skriftnormalen to nivåer: hovedformer som ble brukt i lærebøker og av det offentlige (læreboknormalen), og sideformer som var tillatt i elevarbeider og offisielt ble regnet som korrekte.

==== Utviklinga av høgnorsk ====
Under prosessen med å fusjonere nynorsk og bokmål til samnorsk, ble den nynorske målforma betydelig endra fra det som først var Ivar Aasen sin språknormal. For eksempel er det ikke lengre svake og sterke hunkjønnsformer i nynorsk rettskrivning, og ''i''-målet er i dag totalt borte fra nynorsken. Nynorsk er i realiteten ei fusjonering av det opprinnelige landsmålet med det dansk-norske [[Koinéspråk|koinéspråket]] «[[dannet dagligtale]]», som ble snakka og skrevet på 1850-tallet. En liten minoritet har holdt seg tro mot den historiske normen som var utvikla av Ivar Aasen, og har fullstendig avvist disse forandringene av målforma som skjedde under samnorskprosessen. Rettskrivningsnormen som dette mindretallet anvender, er i dag kjent som «[[høgnorsk]]». Ivar Aasen-sambandet er i dag en [[paraplyorganisasjon]] av foreninger og individ som jobber for å fremme høgnorsken.<ref>[https://hognorsk.no/kva-er-hognorsk/ «Kva er høgnorsk?», ''Høgnorskringen'']</ref>