Redigerer Nykonservatisme (avsnitt)

===Internasjonal politikk===
Mens den tradisjonelle amerikanske konservative politikken var basert på [[politisk realisme]] innenfor [[internasjonal relasjonsteori]], er den nykonservative basert på ''nyliberalismen'', en undergren av [[Pluralistisk institusjonalisme]] (som Demokratene alltid har fulgt).

Denne nyliberalismen innenfor IR er sterkt påvirket av [[Francis Fukuyama]] og hans bok ''The End of History and the Last Man'' der han hevder at historien som en kamp mellom [[ideologi]]er er slutt etter avslutningen av [[Den kalde krigen]] med [[kommunisme]]n og [[Sovjetunionens fall]] og spådde at politisk og økonomisk liberalisme vil triumfere i verden. Underforstått at [[demokrati]]et og [[kapitalismen]], verdier som de Nykonservative setter høyt, vil seire. De nykonservative mener derfor at det er at det er USAs plikt å hjelpe til å få dette til å skje.

I praksis har dette vist seg som en sterke støtte til «[[preventiv krigføring]]» og [[humanitær intervensjon]], dvs muligheten til å så langt som til militære angrep på fremmede stater for å stoppe folkemord og innføre det de nykonservative regner som demokrati. De gammelkonservative ville på sin side "holde forsvaret hjemme" og blande seg minst mulig inn i internasjonale anliggende, med mindre de var helt nødt. Spøkefullt ble det sagt: «Republikanerne er for et størst mulig forsvar og vil ikke sende det noen steder, mens demokratene er for et minst mulig forsvar – og vil sende det overalt». En vanlig kritikk av nykonservatismen fra de gammelkonservative var at det ikke var USAs oppgave å redde verden.

Andre virkemidler for å sine internasjonale mål er jobbe for ytterligere frihandel og globalisering som man da mener vil nettopp hjelpe å bygge opp flere demokratier og mer kapitalisme i verden. Man vil også støtte nye (og såkalte skjøre) demokratier der man kan, bl.a med å jobbe for utviding av NATO i det tidligere Øst-Europa (dette har vært offisiell amerikansk politikk helt siden Clinton-periodene).