Redigerer Norsk språkhistorie (19. århundre) (avsnitt)

==Dikterne og det norske språket==
Knudsen og Aasen var ikke de eneste som var opptatt av språkspørsmål på 1800-tallet. Både [[Henrik Wergeland]] og eventyrsamlerne [[Asbjørnsen og Moe]] var forløpere for utviklingslinjen til Knudsen.{{tr}}

Henrik Wergeland var opptatt av å bedre kårene for de fattige og eiendomsløse. Han mente at dette kunne gjøres gjennom folkeopplysing, og da var det viktig å fornorske dansken slik at folk kunne lese og forstå.{{tr}}

I 1840-årene gav Asbjørnsen og Moe ut sine samlinger av norske eventyr og sagn. Det var uaktuelt å publisere eventyrene og sagnene på dialekt, som var utilgjengelig for leserne i byene. Aasen sitt landsmål var ennå ikke klart, og Asbjørnsen og Moe mente heller ikke at et rent dansk var egnet til å uttrykke innholdet.{{tr}} Løsningen ble dansk grammatikk og rettskriving, men norsk ordvalg og setningsbygning. Senere brukte de norske [[diftong]]er (bein – ben) og harde konsonanter (''p'', ''t'', ''k'' for ''b'', ''d'', ''g'').

[[Henrik Ibsen]] og [[Bjørnstjerne Bjørnson]] var begge opptatt av språkspørsmål. De var begge riksmålsforkjempere som var opptatt av norsk språktone og norske ord og uttrykk i sitt forfatterskap.<ref>{{Kilde bok
| tittel=Med ordet i sin makt
| forfatter=Jan E. Hansen og André Savik
| forlag=Dreyer
| sted=Oslo
| år=1980
| isbn=8209018132
}}</ref>

[[Arne Garborg]] og [[Aasmund Olavsson Vinje]] derimot, tok i bruk det nye landsmålet i [[dikt]]ningen sin.