Redigerer Norges Grunnlov (avsnitt)

== Grunnlovsendringer ==
{{trenger oppdatering|Avsnittet}}
{{Utdypende artikkel|Liste over endringer i Norges grunnlov}}
Grunnloven kan kun endres igjennom de regler som Grunnloven selv setter for endring. Det som frem til 2014 var Grunnlovens siste paragraf, § 112, bestemmer hvordan endringer skal utføres. Etter grunnlovsendringene i 2014 har Grunnloven fått flere bestemmelser, og § 112 gjelder nå retten til miljø.<ref>Grunnlovsvedtak 13. mai 2014 kunngjort ved res. 14. mai 2014 nr. 628</ref> Tidligere § 112 heter per juni 2014 bare «tidligere § 112», inntil Stortinget får ferdigredigert<ref>[http://lovdata.no/dokument/NL/lov/1814-05-17/KAPITTEL_6#KAPITTEL_6 ferdigredigert]</ref> paragrafnumrene. 

Endringsparagrafen stiller både materielle og prosessuelle krav til grunnlovsendringer. De materielle kravene er at ingen forandringer kan «modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand». Hensynet bak disse materielle reglene er at den mest sentrale kjerne av Grunnloven - dens ånd og prinsipper - skal forbli uforandret. Hva ånden og prinsippene nærmere består i, og hvem som kan avgjøre hvor deres grenser går, er i praksis ikke avklart. 

De prosessuelle kravene er at endringsforslag skal fremsettes av en eller flere stortingsrepresentanter. Grunnlaget for forslag kan imidlertid være utformet av andre. Endringsforslag må legges fram for Stortinget på det første, andre eller tredje Storting etter nytt valg (det vil si i løpet av de tre første årene i stortingsperioden). Deretter er det opp til første, andre eller tredje Storting etter neste valg (det vil si i første, andre eller tredje år av neste stortingsperiode) å bestemme om forslaget skal vedtas. Endringsforslag behandles av [[Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite]] og legges fram som et dokument (Dokument nr. 12) for en plenumssesjon av samlet Storting. For at forslaget skal gå igjennom må minst to tredjedeler av Stortinget stemme for forslaget (såkalt [[kvalifisert flertall]]) i en avstemning hvor minst to tredjedeler av representantene er tilstede. De prosessuelle kravene i § 112 skal sikre to hensyn: At endringer har et kvalifisert flertall av de folkevalgte representanter bak seg (kvalifisert representativt demokrati), og at folket skal ha mulighet til å være med å bestemme hvilke forslag som bør vedtas eller forkastes, gjennom å stemme på de partier som går inn for eller mot de ulike forslag (en form for mer direkte demokrati). 


{{Ufullstendig liste}}
=== § 2 - Jøde- og jesuittparagrafen ===
{{Utdypende|Jødeparagrafen|Jesuittparagrafen}}
Paragraf § 2 i den opprinnelige grunnlovsteksten inneholdt et forbud mot [[jesuitter]], [[munk]]eordener og [[jøde]]r («Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»). Paragrafen ble endret i 1851, men først etter at endringsforslaget var forkastet ved tre avstemninger i 1842, 1845 og 1848. Jøder fikk deretter tilgang til landet. For munkeordener ble loven endret i 1897 og for jesuitter i 1956. Under [[andre verdenskrig]] ble jødeforbudet gjeninnført av [[Vidkun Quisling]], og ble stående frem til frigjøringen. Under rettsoppgjøret etter krigen ble Quisling dømt for ulovlig endring av Grunnloven.

=== Arvefølgen ===
{{se også|Det norske kongehuset}}
Den opprinnelige 1814-grunnloven hadde en [[Slekt (jus)|agnatisk tronfølgeordning]], noe som innebærer at kun menn kunne arve den norske tronen.<ref>Andenæs, Johs. og Fliflet, Arne: Statsforfatningen i Norge, 2006, s. 180</ref>
Ved Grunnlovsendring i 1990 ble tronfølgeordningen endret, slik at Norge nå har en kognatisk ordning, der Kongens eldste barn er hans etterfølger på tronen, uavhengig av kjønn.

Endringen ble ikke gitt tilbakevirkende kraft, som ville ha vært i strid med Grunnloven. Den nye § 6 fastsetter at for arvinger født før 1971 gjelder den ''opprinnelige'' tronfølgeordning, og for de som er født før 1990 går mann foran kvinne. Overgangsordningene innebærer først og fremst ryddighet, da [[Ragnhild, fru Lorentzen|prinsesse Ragnhild]] og [[Astrid, fru Ferner|prinsesse Astrid]] ville ha gått foran [[Harald V|kong Harald]] etter den nye tronfølgeordningen, da de begge er hans eldre søsken. [[Märtha Louise|Prinsesse Märtha Louise]] ville også ha gått foran sin bror [[Haakon Magnus av Norge|kronprins Haakon]].

=== Bondeparagrafen ===
{{utdypende|Bondeparagrafen}}
«[[Bondeparagrafen]]» var § 57<ref>{{Kilde www|url=https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Saksside/?pid=1945-1954&mtid=41&vt=a&did=DIVL54868|tittel=Saksside|besøksdato=2023-10-05|dato=2013-09-04|språk=no|verk=Stortinget}}</ref><ref name="Kleven">{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/valg/artikler-og-publikasjoner/stemmeberettigede-valgordninger-og-valgdeltakelse-siden-1815|tittel=Stemmeberettigede, valgordninger og valgdeltakelse siden 1815|besøksdato=2020-06-20|forfattere=Kleven, Øyvin|dato=11. mai 2017|språk=no|verk=ssb.no|forlag=|sitat=En stemme i byen telte mer enn en stemme på landet. «Bondeparagrafen» resulterte aldri i at landdistriktene ble «overrepresentert» eller sendte så mange representanter de skulle ha gjort i forhold til antall stemmeberettigede. ... I 1859 vedtok stortinget å endre paragraf 57 i Grunnloven: to tredjeparter av representantene skulle velges fra landdistriktene og en tredjedel fra byene.}}</ref>{{efn|I [[Grunnloven av 1814]] var dette §59 «De i § 57 og 58 fastsatte Bestemmelser gjelde indtil næste Storthing. Befindes det da, at Kjøbstædernes Repræsentanter udgjøre mere eller mindre end 1/3 af hele Rigets, bør Storthinget, til Følge for Fremtiden, forandre disse Bestemmelser saaledes, at Kjøbstadernes Repræsentanter forholde sig til Landets, som 1 til 2, og bør Repræsentanternes Antal i det Hele ikke være mindre, end 75 og ei større end 100.»<ref>https://lovdata.no/dokument/HIST/lov/1814-05-17-18140517</ref> «Regelen i § 59 om 2:1 representasjon fra land og by, som i 1814 skulle sikre de få og folkefattige kjøpstedene sterk representasjon, ble nå til «bondeparagrafen»; fordelingsregelen som helt til den ble opphevet i 1952, tilsynelatende favoriserte landdistriktene i stortingsvalg.»<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=§ 59|url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/9788215054179-2021-073|utgiver=Universitetsforlaget|oppslagsverk=Grunnloven|dato=2021-07-22|besøksdato=2023-10-05|isbn=978-82-15-02258-1|side=548–554|doi=10.18261/9788215054179-2021-073|språk=no|fornavn=Marit|etternavn=Halvorsen|redaktørfornavn=Ola|redaktøretternavn=Mestad}}</ref>}} som fra 1859 bestemte at landdistriktene skulle ha dobbelt så mange [[Stortingsrepresentant|stortingsrepresentanter]] som bydistriktene. Så lenge paragrafen gjaldt måtte byene og landdistriktene velge representanter hver for seg. Bestemmelsen førte til at bydistriktene fikk langt flere representanter relativt til folketallet enn landdistriktene. Byenes overrepresentasjon varte til paragrafen ble opphevet i 1952.<ref name=":2">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012071908165|tittel=Grunnloven med forklaringer: med grunnlovsteksten ajourført pr. 1. juli 1959|forlag=Aschehoug|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1959}}</ref><ref name="Kleven" /><ref name=":0">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112304044|tittel=Statsforfatningen i Norge|forfatter=Andenæs, Johs.|fornavn=|forlag=TANO|år=|isbn=8251828309|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=127-128|kapittel=|sitat=Til tross for denne betegnelsen førte bestemmelsen til en sterk underrepresentasjon for landdistriktene.|utgivelsesår=1990}}</ref><ref name=":1">{{Kilde www|url=https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Valg-og-konstituering/Stortingsvalg/|tittel=Stortingsvalg|besøksdato=2020-06-20|forfattere=|dato=2019-09-02|språk=no|verk=Stortinget|forlag=|sitat=Det siste punktet er kjent som «bondeparagrafen». I mange år førte denne ordningen til at byene ble sterkt overrepresentert i Stortinget, men etter hvert førte urbanisering og «flukt fra landsbygda» til at dette endret seg. I 1952 ble «bondeparagrafen», etter mye strid, opphevet ved en grunnlovsendring. Dermed ble det valgtekniske skillet mellom by og land avskaffet, og fylkene ble gjort til valgkretser.}}</ref> På grunn av urbaniseringen ble byenes overrepresentasjon noe mindre etter hvert.<ref name=":4">{{Kilde artikkel|tittel=Geokratiet – Valglovens demokratiske underskudd|publikasjon=Norsk statsvitenskapelig tidsskrift|url=https://www.idunn.no/nst/2010/02/art07|dato=2010|forfattere=|fornavn=Andreas|etternavn=Føllesdal|via=|serie=02|språk=no-NO|bind=26|hefte=|sider=149–160|issn=1504-2936|besøksdato=2020-06-22|sitat=Dermed villeder Valglovutvalget når det gir inntrykk av at skjevfordeling til landdistriktenes favør går tilbake til 1814: «Tanken om at fjerntliggende og tynt befolkede distrikter skal ha en sterkere representasjon enn de folkerike og sentrale deler av landet er opprettholdt som prinsipp gjennom skiftende valgordninger» (NOU 2001:3:104, med referanse til Valen 1985:48–49). Det er derfor uheldig å hevde at overrepresentering av grisgrendte strøk «fanger opp relevante distriktsmessige hensyn på en måte som det har vært bred tilslutning til ved tidligere valgordningsreformer» – med mindre man kun legger vekt på de aller siste reformene.}}</ref> Det var særlig de mindre byene som fikk en klart større representasjon enn folketallet skulle tilsi.<ref name="Aschehoug1939">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008041400008|tittel=Aschehougs konversasjonsleksikon|forlag=Aschehoug|utgivelsessted=Oslo|side=844|utgivelsesår=1939}}</ref> Grunnloven fastsatte i 1814 at landdistriktene skulle ha to representanter for hver representant i [[Kjøpstad|kjøpstedene]].<ref name=":02">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112304044|tittel=Statsforfatningen i Norge|forfatter=Andenæs, Johs.|fornavn=|forlag=TANO|år=|isbn=8251828309|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=127-128|kapittel=|sitat=Til tross for denne betegnelsen førte bestemmelsen til en sterk underrepresentasjon for landdistriktene.|utgivelsesår=1990}}</ref> En grunnlovsendring den 26. november [[1859]] beholdt fordelingsprinsippet, men bestemt hvor mange stortingsrepresentanter hver enkelt kjøpstad og hvert enkelt landdistrikt skulle ha.<ref>{{kilde www|url=https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Valg-og-konstituering/Stortingsvalg/|tittel=Historiske valgordninger|besøksdato=13. november 2017|utgiver=[[Stortinget]]}}</ref> Dette skapte «Bondeparagrafen».<ref name="Kleven2">{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/valg/artikler-og-publikasjoner/stemmeberettigede-valgordninger-og-valgdeltakelse-siden-1815|tittel=Stemmeberettigede, valgordninger og valgdeltakelse siden 1815|besøksdato=2020-06-20|forfattere=Kleven, Øyvin|dato=11. mai 2017|språk=no|verk=ssb.no|forlag=|sitat=En stemme i byen telte mer enn en stemme på landet. «Bondeparagrafen» resulterte aldri i at landdistriktene ble «overrepresentert» eller sendte så mange representanter de skulle ha gjort i forhold til antall stemmeberettigede. ... I 1859 vedtok stortinget å endre paragraf 57 i Grunnloven: to tredjeparter av representantene skulle velges fra landdistriktene og en tredjedel fra byene.}}</ref>

=== Stortinget og Riksretten ===
Den 20. februar 2007 gjennomførte [[Stortinget]] omfattende grunnlovsendringer. [[Parlamentarismen]], som siden [[1884]] har vært en uskreven sedvanerettsregel, ble nå innskrevet i Grunnloven.<ref>{{Kilde www|url = http://www.stortinget.no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/Parlamentarismen-i-utvikling/|tittel = Parlamentarismen i utvikling|besøksdato = 2013-12-29|utgiver = [[Stortinget]]|dato = 2009-10-01}}</ref> Videre ble inndelingen av Stortinget i [[Odelstinget]] og [[Lagtinget]] i behandlingen av lovsaker opphevet, og lovene vedtas etter dette av Stortinget i plenum.<ref>[http://www.stortinget.no/Hva-skjer-pa-Stortinget/Nyhetsarkiv/Forsidenyheter/2008-2009/Ny-lovbehandling-i-Stortinget/ Ny lovbehandling i Stortinget] (besøkt 2013-12-29)</ref> I tillegg ble riksrettsordningen endret slik at [[Riksrett (Norge)|Riksrettens]] sammensetning og saksbehandling blir mer tidsmessig og smidig.

=== Domstolene ===
{{se også|Norges domstoler}}
Opprinnelig var det ingen adgang til å begrense retten til å anke til [[Norges Høyesterett|Høyesterett]]. I 1862 ble Grunnloven endret slik at det kunne fastsettes begrensninger i ankeadgangen i straffesaker. Dette skjedde som et ledd i innføringen av [[lagrette|lagretteordningen]] (juryordningen) der lekfolk skulle ha siste ord i skyldspørsmålet. En tilsvarende ordning for sivile tvistesaker ble grunnlovsfestet i 1911.<ref>Andenæs, Johs. og Fliflet, Arne: Statsforfatningen i Norge, 2006, s. 211</ref>

Grunnloven § 89 lød tidligere slik: «I fredstider er Høyesterett tillige med tvende høie offiserer som Kongen tilforordner anden og siste Instans i alle de krigsrettssaker som angaa enten Liv, Ære, eller Frihedstab for længere tid enn 3 måneder».<ref>[http://home.c2i.net/genadv/vedlegg/historie.pdf Generaladvokaten og det militære rettsvesen] s. 17 ([http://web.archive.org/web/20050211112340/http://home.c2i.net/genadv/vedlegg/historie.pdf arkivert 2005-02-11])</ref>
Bestemmelsen viste seg å være ganske tungvint etter hvert som Høyesteretts sakstilfang økte, og i 1913 ble § 89 endret til: «I militære straffesaker skal Høyesterett tiltredes at tvende offiserer som Kongen tilforordner».<ref>Generaladvokaten og det militære rettsvesen, s. 39</ref>
I [[1920]] ble paragrafen opphevet i sin helhet.

=== «Kirkeforliket» ===
{{se også|Den norske kirke}}
I mai 2012 vedtok Stortinget å endre Grunnlovens paragrafer 2, 4, 12, 16, 21, 22 og  27, som alle berører forholdet mellom staten og Den norske kirke, det såkalte «[[kirkeforliket]]». Endringen ble kunngjort i statsråd 15. juni 2012, og fristilte i praksis kirken fra staten.<ref>[http://lovdata.no/artikkel/statsrad_15__juni_2012/148 Knut Davidsen: Statsråd 15. juni 2012] (besøksdato: 2012-09-10)</ref>