Redigerer Nordfugløya (avsnitt)

== Fiskevær ==
Mellom [[1900]] og [[1920]] hadde Nordfugløya sin storhetstid som [[fiskevær]], da en stor småbåtflåte drev fiske fra øya. I [[1901]] lå det 25 mann på vinterfiske her. Samme år fikk Indre Gamvik forbedret støa og murt en liten molo, noe som kunne gi beskyttelse for 50-60 småbåter. Det ble bygd kai, brygge, rorbuer, pakkhus, tranbrenneri og damperi, butikk, smie, styrerbolig, og det satt opp fiskehjeller. Moloanlegget ble ødelagt av storm allerede første vinteren, og måtte bygges opp igjen. Året etter ble også flere rorbuer knust av storm. Også i Laukvik ble det etablert rorbuer, trandamperi, pakkhus, kai og bolig. Nordfugløya produserte [[tørrfisk]], saltfisk, russefisk, tran og rogn. Like etter århundreskiftet [[1900]] fikk Nordfugløya også skole, dampskipsanløp i [[1906]] og postkontor noen år etterpå. Dampskipene med post og passasjerer kunne imidlertid ha mange ukers opphold mellom hvert anløp hvis det var uvær. Rundt [[1930]] fikk øya radiotelefonforbindelse med omverdenen.

I [[1899]] kjøpte Christian Figenschou på [[Helgøya (Karlsøy)|Helgøya]] øya fra sorenskriver Figenschou. I [[1901]] gikk Christian Figenschou i kompaniskap med kjøpmann Fritz Dreyer i [[Tromsø]] og dannet ''Nord-Fuglø Interessentskab'', og de to eide så øya i fellesskap. I [[1923]] overtok Christian Figenschous datter Charlanka og hennes mann Bjarne Bottolfsen øya og etablerte seg som fastboende væreiere. I løpet av [[1930-årene]] opphørte all drift. På [[1960-tallet]] ble øya overtatt av deres barn.

Etter krigen gikk det tilbake med samfunnet på Nordfugløya. Motoriseringen av fiskeflåten gjorde at nærhet til fiskebankene ikke var like viktig som tidligere, og de dårlige havneforholdene på øya gjorde sitt til nedgangen av aktivitet og bosetting. I [[1951]] ble postkontoret nedlagt og like etter flyttet de siste fasboende fra øya. Nordfugløya er nå fredet, med sterke restriksjoner på landstigning. Men fremdeles drives det med sanking av egg og multer i sesongene av grunneierne.