Redigerer Moss Jernverk (avsnitt)

== Råstoffene, verket og produktene ==

[[Fil:Masovner på Bærums Verk.jpg|mini|Masovn i drift, maleri av ovn fra Bærums Verk av [[Christian August Lorentzen]] (1749–1828)]]
[[Fil:Stove plate in iron from Moss Jernverk, dated 1769.jpg|mini|Del av jernovn produsert ved Moss Jernverk, fra 1769, av [[Henrik Bech]], motiv: [[Gaius Mucius Scaevola|Scævola]] brenner sin høyre hånd på et alter, oval laurbærkrans, platen har riflet bunn, meanderbord nederst og ramme av båndfletting med rosetter. Moss By- og Industrimuseum]]
[[Fil:Stove plate in iron from Moss Jernverk, dated 1721-1729.jpg|mini|Del av jernovn produsert ved Moss Jernverk, datert rundt 1721-1729, ukjent formgiver, motiv: Herremann gir ordre til en tjener, til høyre en hund. I bakgrunnen slott med rundt tårn, balustrader og trær. Utstilt Moss By- og Industrimuseum]]
Et jernverk på 1700-tallet representerte kapitalintensiv tungindustri av stor viktighet for landet, og det var en rekke utfordringer for å få en tilfredsstillende drift. Ved sekvestrasjonsforretningen i 1738 ble det nedtegnet hva Moss Jernverk hadde av driftsmidler, noe som sammen med forvalter Knud Wendelboes innberetning for ettertiden gir et godt bilde av virksomheten. I seksjonene under beskrives de ulike sidene ved driften av verket, fra opprettelse i 1704 til nedleggelse i 1874.

=== Malm ===

De gruvene som i henhold til verkets privilegier var forpliktet til å levere malm, kunne ikke levere tilstrekkelige mengder, så verkets direktør Peter Windt sikret i 1706 at Løvold gruve ved [[Arendal]] skulle levere 1000 [[Tønne (tørre varer)|tønner]] malm årlig. Kvaliteten av den leverte malmen var så varierende at det førte til en rettssak, som endte med at to bergkyndige skulle kontrollere at malmen var fri for gråberg. Gruvene ved Arendal var de viktigste for de norske jernverkene, da disse leverte om lag 2/3 av all jernmalm.<ref group="note">«Gruberne i Arendalsfeltet spillede uden sammenligning den vigtigste rolle, idet disse gruber, som vi i det følgende skal omtale, leverede med rundt tal to trediedel af al den malm som verkene forbrugte.», side 28, J.H.L. Vogt, ''De gamle norske jernverk''</ref> Selv om de viktigste gruvene lå langt unna verket, ble allikevel transporten rimelig da den skjedde sjøveis.<ref group="note">«Jernverkene blev anlagte ved vandfald i skov- eller trækul-distrikter, og for en væsentlig del i ganske stor afstand fra gruberne; malmtransporten blev dog for de fleste  verks vedkommende nogenlunde billig, idet den hovedsagelig fandt sted søværts, paa jægter eller slupper.», side 28, ''De gamle norske jernverk''</ref>

I sin innberetning om verkets tilstand fra 1723 bemerket forvalter Knud Wendelboes at man måtte samle malm i 2–3 år for å få nok til en blåsning.<ref name="Moss Jernverk, side 55">''Moss Jernverk'', side 55</ref> I 1736 var, foruten noen mindre lokale gruver ved Moss, også de større gruvene Østre Buøy, Vestre Buøy, [[Langsæ gård|Langsæ]] og [[Bråstad]] i Agder tilhørende [[Arendalsfeltet]] underlagt Moss Jernverk. Ledelsen ved verket var imidlertid ikke påpasselig nok med å følge opp at gruvene leverte nok malm av god kvalitet.<ref name="Moss Jernverk, side 55"/>

I 1749 nevnes også Weding gruve ved Arendal. Malmen derfra utmerket seg ved sin allsidighet, og den karakteriseres som verkets beste. I tillegg til gruvene ved Arendal var [[Skien]] et sentrum for verkets gruvevirksomhet, og en rekke ulike gruver ble drevet der.<ref>''Moss Jernverk'', side 158–159</ref> Verket hadde kommisjonærer i Skien og Arendal som fulgte opp gruvene, lønnet gruvearbeiderne og passet på at de såkalte mutingsbrevene (driftstillatelse) ikke utløp. I de mange år Lars Semb var bestyrer ved verket, reiste han nesten hvert år til malmfeltene og bodde da hos de kommisjonærene som var verkets lokale representanter.<ref>''Moss Jernverk'', side 160–161</ref>

=== Trekull ===

Verket var helt avhengig av trekull som bøndene rundt verket produserte i [[kullmile]]r. Ved utgangen av vinteren 1719–1720 hadde restansene på bøndenes levering av trekull nådd totalt 28&nbsp;000 lester. Forvalter Wendelboe anga at for årene 1709–1723 skulle det vært levert 70&nbsp;995 lester, mens faktisk leveranse var 37&nbsp;233 lester, altså en restanse på 33&nbsp;726 lester.<ref>''Moss Jernverk'', side 56</ref> De manglende leveransene skyldtes dels at skogen var uthogd, dels krigen, men også at bøndene var motvillige til å overholde leveringsplikten.<ref>''Moss Jernverk'', side 57–58</ref>

Mangelen på trekull fortsatte under Ancher & Wærn, selv om de betalte bedre enn andre verk og ga premier til dem som leverte mer enn pålagt kvantum. Den viktigste årsaken til dårlige leveranser var at kulldrift nesten alltid var mindre lønnsomt enn annen utnyttelse av skogen.<ref>''Moss Jernverk'', side 162</ref> Under Bernt Anker forsøkte verket å få myndighetenes tillatelser til repartering (et bestemt kvantum for hver gård). Det fikk han ikke gjennom, og det var tydelig at myndighetene ikke ønsket å gå for hardt på bøndene for å få dem til å overholde leveringsplikten.<ref group="note">«Bøndene anvendte ulovlige virkemidler for å vinne fram i kampen om å få redusert byrden som pliktleveranser av kull innebar, men vi ser at myndighetene langt på vei aksepterte slike virkemidler som ulovlige allmuesamlinger, bruk av budstikke og leveringsnekt. Dette skyldtes ikke sympati, men resignasjon og maktesløshet overfor bøndene, som hadde mektige allierte i godseiere og trelasthandlere. For forakten for bøndene er lett å spore hos embetsmennene. Samtidig ser vi at Moss jernverk reagerte sterkt på myndighetenes unnfallenhet. Med andre ord var bøndenes ulovlige virkemidler omstridte.» Fra «Opprør eller legitim politisk praksis?»</ref> For hele tidsrommet 1750–1808 mottok verket i gjennomsnitt 6&nbsp;000 lester trekull, mens behovet ved full drift var over det dobbelte.<ref group="note">«Dette kunne på langt nær dekke behovet, som ble anslått til 16&nbsp;337 lester ved full drift, fordelt således: Til hver masovn 4&nbsp;320 lester pluss 10 % svinn eller undermål, til hver av de to stangjernshammere 2&nbsp;916 lester og til rostning etc. 1&nbsp;000 lester.», fra ''Moss Jernverk'', side 164</ref> Det meste av trekullet ble brent og levert av bøndene på vinteren, hver transport tok kun en lest, så det ble mange turer før alt var levert.<ref>''Moss Jernverk'', side 165–166</ref>

=== Vann ===
Wendelboe påpekte i sin rapport fra 1723 at det var mangel på vann. Dette skyldtes dels at fossen var uten demning som kunne samle opp flomvann, og dels at de andre brukerne av fossen (møller og sagbruk) brukte mer enn de skulle. Stoppet vanntilførselen til masovnbelgene, ville ovnen raskt slokne, og det gav store tap.<ref>''Moss Jernverk'', side 59</ref>

Ved de store arbeidene i 1750 fikk verket en stor vannrenne som gikk over kongeveien, den foregående hadde gått under veien. Vannrennen var 8–9 [[fot]] bred, 6 fot dyp og fallhøyden var 48 fot.<ref>''Moss Jernverk'', side 166–167</ref> Vannmangel ble da et mindre problem enn det hadde vært i verkets første år, men under en uvanlig tørke i 1795 begynte man å sprenge i Krapfos og bygge dammer ovenfor, noe bestyrer Lars Semb mente burde vært gjort lenge før. På selve jernverket (ikke innbefattet møller og sager) var det rundt 1810 totalt 24 vannhjul, en del av dem var svært store.<ref>''Moss Jernverk'', side 167</ref>

=== Verket === 
Selve jernverket besto av en rekke bygninger nord for elven i Moss. Huset med masovnene var den sentrale bygningen. Her sto det to 31 fot (om lag 9,5 meter) høye ovner under samme tak, men kun den østre var i bruk. I tillegg til selve masovnen fantes forskjellig tyngre utstyr som en [[vinsj]] til håndtering av tungt støpegods. På østsiden av masovnen lå formerhuset der det flytende jernet ble støpt. Ved masovnhuset lå et pukkhammerhus med en vanndrevet hammer for pukking av malmen. Det var to kullhus til masovnen, det vestre målte 56 x 25 [[alen]] (om lag 550 kvadratmeter) mens det østre målte 45 x 20 alen (om lag 350 kvadratmeter).<ref>''Moss Jernverk'', side 61</ref>

Brannfaren var stor, så det var også et sprøytehus med en dobbelt brannsprøyte (to slanger) på området. Øst for formerhuset var en [[smie|kleinsmie]] hvor finere smiearbeide ble utført. Ved sjøen var det anlagt en brygge med en stor 8-laftet sjøbod med to overloft. Verkseieren bodde i en stor hovedbygning med 9 beboelsesrom over to etasjer. I et annet toetasjes hus var det skrivekammer, dvs. kontorer. I tillegg var det andre bygninger, som uthus for hester, låve, høyloft og ti boliger for arbeiderne. Viktig for verket var også bro-sagen, hvor det var tillatt å sage nødvendig trelast for nybygg, reparasjoner osv. Verket kunne sage 12&nbsp;900 bord på bro-sagen, videresalg var imidlertid strengt forbudt og medførte inndragelse.<ref>''Moss Jernverk'', side 63</ref>

I tillegg til ulike utvidelser og fornyelser gjennom de 170 år verket var i drift, måtte deler av anlegget også gjenoppbygges etter branner. I 1760-årene brant for eksempel det kostbare hammerverket, og nedre hammer sto nyreist i 1766.<ref>''Moss Jernverk'', side 170</ref>

På flere områder var Moss Jernverk teknologisk i front. Det var første verk i Norge med høye masovner,<ref>''Moss Jernverk'', side 168</ref> kanonstøperi, spikerfabrikk og valseverk, det siste reist i 1755 etter engelsk forbilde og til den betydelige kostnaden av rundt {{formatnum:12000}} riksdaler.<ref>''Moss Jernverk'', side 171</ref>

=== Produktene ===
Ved etableringen av Moss Jernverk ble det planlagt å produsere ammunisjon. Ifølge Wendelboe gikk det meste av jernet frem til 1723 til granater og kuler, kun en mindre del var rujern for videre bearbeidelse ved hammerne. I en oversikt fra Landetatens Generalkommissariat (landforsvaret)<ref group="note">«Sentraladministrasjonen for den landmilitære etat ble med en fellesbetegnelse kalt Landetaten (til forskjell fra Sjøetaten). Under denne myndighet hørte hæravdelinger, garnisoner og festninger i Danmark-Norge.», fra [http://www.arkivportalen.no/arkivportalen-web/side/aktor/detaljer;jsessionid=011f035eaff9c98be220f9b99abd?aktorId=no-a1450-01000000303382 arkivportalen.no]</ref> fra 2. mai 1720 gis følgende oversikt:

{| class="wikitable"
|+ Ammunisjonsleveranser fra Moss Jernverk
! Leveringstidspunkt !! Mengde !! Type ammunisjon
|-
| 18. juni 1714 || 2 000 || 24-pundige ovale jerngranater
|-
| 22. mars 1715 || 3 000 || 24-pundige kuler
|-
| || 5 330 || 10-pundige håndmørse-granater
|-
| 31. januar 1716 || 800 || 200-pundige granater
|-
| || 9 000 || 100-pundige granater
|-
|}

Prisen for den grovkalibrede ammunisjonen var angitt til 11,5 riksdaler for [[skippund]]et, mens den for smågranatene var 14,5 riksdaler, altså ganske store summer totalt.<ref>''Moss Jernverk'', side 65</ref> Ifølge kontrakten fra 1716 leverte verket inntil 1720 totalt rundt {{formatnum:2500}} skippund til en verdi av nesten {{formatnum:30000}} riksdaler. I 1713 var det ellers produsert 1000 geværløp.<ref>''Moss Jernverk'', side 66</ref>

I tillegg til den militære produksjonen var det en mindre og variert sivil produksjon. Moss Jernverk produserte [[Ambolt (verktøy)|ambolter]], hjulstokkringer, smidde sagblad, støpte gryter, munkepanner, vaffeljern og bryggepanner. Verket leverte også spesialarbeider, som en hel sukkerovn til et større sukkerraffineri på Fredrikshald i 1750-årene. På 1800-tallet ble det også laget strykejern.<ref>''Moss Jernverk'', side 183–184</ref> Tønnebåndsjern var et av hovedproduktene i Bernt Ankers tid og ble også eksportert.<ref group="note">«Lars Semb påstår i 1797 at det fine båndjern fra Moss var mer populært i Frankrike, Madeira og Vestindia enn det svenske.», fra ''Moss Jernverk'', side 185</ref>

Verkets produksjon av [[jernovn]]er (ofte feilaktig kalt kakkelovner) er spesielt interessant, både fordi flere er bevart og fordi ovnene var kunstnerisk dekorert. Flere av ovnene ble av kunsthistoriker og riksantikvar [[Arne Nygård-Nilssen]] anslått å være formgitt av [[Torsten Ottersen Hoff]], en anerkjent ovnskunstner, som tok borgerskap som billedhogger i [[Oslo|Christiania]] i 1711 og virket der til sin død i 1754.<ref>''Moss Jernverk'', side 68</ref>

Etter å ha overtatt Moss Jernverk investerte Ancher & Wærn også i opprustning av ovnsproduksjonen. Gjennom en av sine forbindelser i København fikk de [[Henrik Bech|Henrik Lorentzen Bech]] (1718–1776) til å komme til Moss, hvor han arbeidet med ovnsformer fra [[sankthans]] 1750 til året etter, og deretter nesten hele 1769.<ref group="note">«18 rdl. og 60 sk. kostet det altså å tilføre norsk kunsthistorie et av dens fremste navn i det 18. århundre, Henrich Beck. Ancher & Wærn førte ham hit, og Moss Jernverk skulle bli hans første arbeidssted.», fra ''Moss Jernverk'', side 177</ref> Fra Bechs siste periode ved verket er det kjent tre hovedformer; «Medaljongen», «Herkules» og «Altertavlen», Moss Jernverk produserte etter disse meget populære formene i årene som kom.<ref>''Moss Jernverk'', side 178–179</ref>

{| class="wikitable"
|+ Kanonleveranser til Landetaten 1754-1761
! Kaliber || København || Rendsborg || Glückstad || Christiania|| Fredrikstad || Fredrikssten || Christiansand
|-
| 18 / 12 / 6-punds || 42 / 171 / 5 || 9 / 59 / 0 || 11 / 29 / 0 ||  0 / 34 / 0 || 10 / 37 / 0 || 8 / 20 / 0 || 0 / 5 / 0
|-
|}

I tillegg til kanonleveransene i tabellen over ble det produsert 29 stk. 12-punds kanoner, som sank under transport i 1759.<ref name="Moss Jernverk, side 119">''Moss Jernverk'', side 119</ref><ref>''Moss Jernverk'', side 172</ref> Kvaliteten på kanonene hadde fra Bernt Ankers tid vært god, ifølge Lars Semb hadde ingen sprukket på 30 år.<ref name="Moss Jernverk, side 173">''Moss Jernverk'', side 173</ref> Under Ancher & Wærn ble kanonene merket «AW», mens senere ble «MW» brukt. En vanlig inskripsjon på kanonene var «Liberalitate optimi» (ved den nådigstes velvillige gavmildhet), som viste til privilegiet og det store lånet fra statskassen.<ref name="Moss Jernverk, side 173"/>

Moss Jernverk leverte kanoner helt opp til 36-pund, men også 1/8-punds, som var å anse som leketøy. I 1789 fikk man mistanke om at 18-punds og 12-punds kanoner fra Moss Jernverk ikke var pålitelige, og prøveskyting på flere steder bekreftet mistanken. Dette bidro til at man gikk over til svenske kanonverk, og kanonene fra Moss ble etterhvert utfaset.<ref>''Moss Jernverk'', side 174</ref> Så sent som i [[Første slesvigske krig|treårskrigen]] 1848–1850 ble imidlertid bastionene ved [[Fredericia]] i Danmark bestykket med 12-pundere fra Moss Jernverk.