Redigerer Moirer (avsnitt)

== Homeriske Moira ==
[[Fil:AstraeaVSH.JPG|thumb|Et relieff av [[Astraia|Dike Astraia]] i Old Supreme Court Chamber i Vermonts delstatsbygning, 1886.]]
Mye av den [[Mykensk kultur|mykenske]] religion overlevde og ble videreført i [[antikkens Hellas]], men det er ikke lenger mulig å vite med sikkerhet i hvilken grad greske religiøse trosforestillinger som er mykensk, heller ikke hvor mye som er et resultat av [[de mørke århundrer i Hellas]] eller senere. [[Moses Finley]], professor i antikkens historie, har detektert kun noe få autentiske mykenske trosforestillinger i den homeriske verden på 700-tallet f.Kr.<ref>Finley, Moses (1978): ''The world of Odysseus''. s.124</ref> Religion som senere grekere betraktet som deres egen, hadde et paradoks innebygget. Selv om verden er dominert av guddommelig makt gitt på ulikt vis til menneskene under dem, lå ingenting men «mørke» foran dem. Livet var skjørt og utilstrekkelig, og mennesket var som «en skygge i en drøm», som Pindaros uttrykte det.<ref>Pindar: ''Pythionikos'' VIII 95-97; Bowra, C. M. (1957): ''The Greek experience''. The World publishing company. Cleveland and New York. s. 64. Sitat: «Man's life is a day. What is he, what is he not? A shadow in a dream is man.»</ref>

I Homers diktning betyr ordene ''moira, aisa, moros'' «andel, del, lodd». Opprinnelig indikerte de ikke en makt som ledet lagnaden, og må bli betraktet til å omfatte «konstatering» eller «bevis». Ved utvidelse er ''Moira'' andelen i ære, glede, ulykker, død (μοίρα θανάτοιο: «dødens skjebne») som er uventede hendelser. De uforventede hendelser var vanligvis tilskrevet ''[[daimon]]er'' som oppsto i særskilte tilfeller. I den forstand ble ''Moira'' senere betraktet som et virkemiddel, som ''daimonen'' i den før-greske religion.<ref name="Nilsson361">Nilsson, Martin P. (1967): ''Die Geschichte der Griechissche Religion'', I, C.F.Beck Verlag., München, s. 361-368</ref>

Folk trodde at deres andel (lodd) i skjebnen var noe som var tilsvarende med deres andel i utbyttet, som ble fordelt i henhold til deres avstamning og tradisjonelle regler. Det er mulig å få mer enn deres tildelte lodd (moira), men det innebar alvorlige konsekvenser ettersom deres handlinger var ''over moira'' (υπέρ μοίραν: «over andelen»). Det kan bli betraktet som at «de brøt med orden». Det mest sikre orden i menneskelivet er at alle må dø, og at dette er bestemt av ''Aisa'' eller ''Moira'' fra fødselens øyeblikk.<ref name="Ilias7.52" /> Mykenerne trodde at hva som skjedde, skjedde ([[Fatalisme]]), og at det var betraktet rettmessig tilbudt (i henhold til skjebne: i ordenen). Om noen døde i krig, ville han eksistere som en skygge i en mørkt rom i underverden.<ref name="Nilsson361" />

Kongeriket til Moira er rike av begrensning og avslutning. Det er et avsnitt i ''[[Iliaden]]'' hvor [[Apollon]] tre ganger forsøker å stoppe [[Patroklos]] foran [[Troja]]s murer ved å advare ham om at det er «over hans lodd» å herje byen. Aisa (moira) synes å sette en begrensning til de mest kraftige menns handlinger.<ref>Homer: ''Iliaden'', Sekstende sang, linje 705, P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980: «Vik, høybordne Patroklos! Å øde de navngjetne troers by med ditt spydd er ikke din lodd (aisa). Enn ikke Akillevs, han som i tapperhet mestrer deg lett, slik heder skal vinne.» Jf. Castoriades, C. (2004): ''Ce que fait La Grece. 1 D' Homere a Heraclite''. La creation Humaine II . Edition du Seuils, Paris, s. 300</ref>

Moira er en makt som handler parallelt med gudene, men de endrer ikke skjebnen som er forhåndsbestemt. I ''Iliaden'' vet Zevs at hans kjære Sarpedon vil bli drept av Patroklos, men kan likevel ikke redde ham.<ref>Homer: ''Iliaden'', Sekstende sang, linje 433, P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980: «Å for en sorg, om min kjæreste helt Sarpedon må falle nu for Patroklos, Menoitios' sønn, efter skjebnens beslutning. Tvilende banker mitt hjerte i barm, når tankene drøfter om jeg skal rive ham bort fra de gråtsvangre kampe og føre høvdingen levende hjem til Lykias fruktbare enge, eller jeg nu skal volde hans fall for Patroklos' hender.»</ref> I den berømte scene med Kerostasia, opptrer den fremste guden Zevs som lagnadens veileder. Ved å bruke et par vekter beslutter han at [[Hektor]] må dø i henhold til hans ''aisa'' (skjebne).<ref>Morrison, J. V. (1997): «Kerostasia, the Dictates of Fate, and the Will of Zeus in the Iliad» i: ''Arethusa'' '''30''' (2): 276–296. doi:[http://dx.doi.org/10.1353%2Fare.1997.0008 10.1353/are.1997.0008].</ref> Hans beslutning synes å være uavhengig av hans egen vilje, og er ikke relatert med noen «moralsk hensikt». Hans holdning er forklart av Akilles til [[Priamos]] i en [[lignelse]] med to krukker ved Zevs' dør, den ene inneholder gode ting og den andre onde ting. Zevs gir en blanding til noen menn, til andre kun det gode og til andre igjen kun det onde og slikt er drevet av «hungerens kvaler» over jorden. Det var den gamle heroiske utsikt.<ref>Homer: ''Iliaden'', Fire og tyvende sang, linje 527-533, P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980; Bowra, C. M. (1957): ''The Greek experience''. The World publishing company. Cleveland and New York. s. 53</ref>

Personifiseringen av Moira opptrer i de nyeste delene av eposet. I ''Odysseen'' er hun fulgt av «veverskene», personifiseringene av skjebnen som ikke har adskilte navn.<ref name="Oddysey7.198" /> Moira synes å spinne forutbestemte løpene til hendelsene. [[Agamemnon]] hevder at han ikke er ansvarlig for sin arroganse. Han tok prisen til Akilles ettersom Zevs og Moira hadde forutbestemt hans beslutning.<ref>Homer: ''Iliaden'', Nittende sang, linje 87, P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980. «... men det er ikke meg som her bærer skylden. Skjebnen har skylden og Zevs og Erinys, som vandrer i mørket. Disse har lagt meg i sinn hin rasende dårskap på ting den gang jeg ranet med vold Akillevs' hedrende kamplønn.» (Erinys = [[Erinnyere]], hevngudinner)</ref> I den siste seksjonen av ''Iliaden'' er Moira «den mektige lagnad» (μοίρα κραταιά: ''moira krataia'') som leder skjebnen og hendelsenes forløp. [[Thetis]], mor til Akillevs, advarer ham at han vil ikke leve lenge grunnet mektig skjebne står hardt mot ham, derfor må han gi til [[Priamos]] liket av Hektor.<ref>Homer: ''Iliaden'', Fire og tyvende sang, linje 131, P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980. «Snart er jo også ditt livsløp forbi; ti døden og skjebnens veldige makter (''moira krataia'') har nærmet seg alt og står ved din side.»</ref> Ved Hektors fødsel bestemte skjebnens veldige krefter at hans lik skulle bli fortært av hunder etter hans død, og at [[Hekabe]] gråte desperat etter hevn.<ref>Homer: ''Iliaden'', Fire og tyvende sang, linje 209</ref>