Redigerer Mihail Sebastian (avsnitt)

=== Hvordan den unge generasjonen ble til «neshorn» ===
I de følgende år opplevde Sebastian at mange av hans venner fulgte Ionescus eksempel og støttet Jerngarden. Vitnesbyrd for denne «konverteringen» av den unge generasjonen til fascisme og den stadig mer utbredte fasciseringen av brede samfunnslag – en prosess Eugen Ionescu skulle senere kalle i «Neshornene» for «rhinocerisation» – er Sebastians dagbok av stor tidshistorisk interesse, men på samme tid et meget personlig vitneutsagn av denne utviklingen. Dagboken dokumenterer dermed gradvis slutten på det nære vennskapet med [[Mircea Eliade]]. Eliade hadde tatt Sebastian i forsvar mot antisemitiske angrep i debatten omkring boken ''De doua mii de ani'',<ref>Mircea Eliade: ''În Iudaism si antisemitism. ''</ref> men begynte kort tid etter å sympatisere med den fascistiske bevegelsen. Dette førte Sebastian inn i dagboken den 25. september 1936:
{{Sitat|Han er en høyreekstremist, til siste slutt. I Abessinerkrigen støttet han Italia. I Spaniakrigen Franco. Hos oss støtter han Codreanu. Han gjør halvhjertede, men pinlige forsøk å gjemme denne omstendigheten, i det minste overfor meg. Men det hender at han lar seg rive med, og da skriker han så som i går kveld  … Fra nå av ønsker jeg at vi utelater enhver politisk hentydning fra våre samtaler. Men er det mulig? Men begivenhetene ute på gaten trenger seg på oss, enten vi ønsker det eller ikke, og selv ved den uvesentligste refleksjon føler jeg den stadig større knekken i vårt vennskap.<ref>''„Voller Entsetzen, aber nicht verzweifelt.“ Tagebücher 1935–1944.'' S. 129.</ref>}}

Kort tid etterpå agiterte Eliade åpent for [[Jerngarden]] og unngikk tydelig å møte Sebastian, på samme måte som andre medløpere, som ikke ville bli bragt i forbindelse med en jøde, langt mindre bli sett sammen med ham i offentligheten. Men Sebastian ga ikke opp håpet på bedre tider: den 19. desember 1937 står det i dagboken:

Eliade gjorde etter 1940 karriere i utenrikstjenesten under de fascistiske makthaverne og ble sendt ut til den rumenske ambassaden i [[London]], og senere til [[Lisboa]]. Da han besøkte București sommeren 1942 for siste gang før sin emigrasjon, i et Romania som nå var alliert med Nazi-Tyskland, prøvde han ikke engang å møte Sebastian. 30 år senere minnet Gershom Scholem Eliade om dette; Eliade svarte at han var redd Gestapo kunne bli oppmerksom på Sebastian hvis de hadde møttes. De sanne grunnene betrodde han sin dagbok i 1946: «Jeg skammer meg nå, skammer meg over meg selv. Mens jeg var kulturattaché i Lisboa, måtte han tåle alle disse fornedrelsene, fordi han ble født som Iosif Hechter geboren wurde og ville forbli Iosif Hechter. Nå kjemper jeg hjelpeløs mot noe som ikke kan gjøres godt om igjen.»<ref>Andrei Oișteanu: ''Mihail Sebastian and Mircea Eliade.''</ref>

Etter bruddet med Ionescu skrev Sebastian i forskjellige kulturelle, snarerer enn politisk-orienterte tidsskrifter, så som teatermagasinet ''Rampa'', den franskspråklige avisen ''L’Indépendence Roumaine'' og ''Revista Fundațiilor Regale'' («Den kongelige stiftelsens tidsskrift», som ansatte ham som [[Redaktør (Norge)|heltidsredaktør]] i 1936). Ved siden av artikler om litteratur skrev han også mange kommentarer angående aktuelle temaer, særlig om veksten av [[nasjonalsosialismen]] i Tyskland.