Redigerer Michael Fu Tieshan (avsnitt)

=== Biskop ===
Etter [[kulturrevolusjonen]] ble han ordinert til biskop den 29. desember 1979 i en alder av 48 år. De ordinerende biskoper var den markant antipavelige biskop [[Yang Gaojian]] av [[Changde]] i [[Hunan]], assistert av [[Zhang Jiashu]] av [[Shanghai]] og [[Wang Xueming]] av [[Hohhot]] i [[Indre Mongolia]].{{tr}} Han var den første som ble bispeviet som ''selvvalgt og selvordinert'' av den kinesiske kirke etter at dens kirkefolk begynte å komme ut av fengsler og fangeleirer fra 1978.{{tr}} 

Han fikk i tillegg til sine kirkelige verv etterhvert også medlemskap i rådgivende organer for regjeringsapparatet.{{tr}}

Hans stadig viktigere verv korresponderte med en beredvillighet til å støtte opp under myndighetene.{{tr}} I juni 1989, få dager etter at det var blitt brukt stridsvogner mot de demonstrerende studentene på [[Demonstrasjonene på Den himmelske freds plass|Tiananmenplassen]], var han den eneste religiøse skikkelse som fremstod på statsfjernsynet med et forsvar av [[Deng Xiaoping]]s inngripen.

I 1999 solidariserte han seg med [[Jiang Zemin]]s kampanje mot [[Falun Gong]]-bevegelsen, og fordømte dens medlemmer (som da ble utsatt for arrest, tortur og drap, uten at det vites om biskopen var klar over det) som tilhørende «en ond kult».{{tr}} I 2000 deltok kan i [[New York]] på ''The Millennium Summit with world religious leaders'', og fordømte da skarpt [[Tenzin Gyatso|Dalai Lama]] og gikk ut mot de land som «under påskudd av et menneskerettighetsengasjement» krenket andre lands suverenitet.{{tr}} Samme år fordømte han også pave [[Johannes Paul II]]s [[helligkåring]] av 120 kinesiske og utenlandske martyrer i Kina, som han betegnet som «kolonialismens håndtlangere».{{tr}}

Da paven i 2001 skrev et brev til Kinas folk og myndigheter i anledning pater Matteo Riccis ankomst til Beijing, et brev som understreket at han ikke bad om noen «privilegier», men bare om «frihet» for kirken for å kunne bidra til «å fremme det store kinesiske folks gode», og bad om unnskyldning for alle tidligere misforståelser og negative signaler, avfeide han det hele offentlig som «utilstrekkelig».{{tr}}

Selv hadde han i 2000 opplevd et personlig tilbakeslag som sa meget om hans svake stilling blant mange katolske troende.{{tr}} Etter at regjeringen i 1999 i det stille hadde signalisert en vilje til å normalisere forholdet til Pavestolen, bestemte Den patriotiske forening seg å stikke kjepper i hjulene.{{tr}} Derfor var foreningen sammen med biskop Fu i spissen i gang med å planlegge en markering. Den 6. januar hvert år pleier paven å bispevie et antall nye biskoper i [[Peterskirken]], og biskop Fu belaget seg på også å ordinere noen – 12, samme antallet som i Roma – men uten at det først var innhentet pavelig mandat. I flere år var det blitt vanlig at kinesiske bispekandidater for den «registrerte» kirke i stillhet erklærte sin pavetroskap og avventet pavelig vigselsgodkjenning før de gikk med på ordinasjon. Men det gikk ikke slik biskop Fu hadde tenkt seg: Syv av dem nektet å la seg ordinere, og de øvrige ble enten ført bak lyset om den manglende pavelige godkjenning eller utsatt for betydelig press.{{tr}} Bispedømmets egne prestekandidater boikottet bispevielsesseremonien i Nantang-katedralen, og oppmøtet i det øvrige var glissent.{{tr}} Selv om bispevielsene virket etter planen ved at de avsporte de kinesisk-vatikanske tilnærmelser, synliggjorde de også biskop Fu Tieshans isolasjon.{{tr}}