Redigerer Maximianus (avsnitt)

=== Krigføring i Gallia og Germania ===
[[Bagaudæ]] i Gallia, noen uklare figurer, opptrådte første gang i de antikke kildene i forbindelse med uro i 285.<ref>Rees (2002): ''Layers of Loyalty in Latin Panegyric'', s. 29.</ref> Historikeren [[Eutropius (historiker)|Eutropius]] fra 300-tallet beskrev dem som folk på landet under ledelse av [[Aelianus (opprører)|Amandus og Aelianus]], mens Aurelius Victor kalte dem for banditter.<ref>Eutropius, ''Brev''. 9.20; Aurelius Victor, ''de Caesaribus'', 39.17, sitert i Rees (2002): ''Layers of Loyalty in Latin Panegyric'', s. 29–30.</ref> Historikeren David S. Potter mener at de var mer enn bønder og søkte enten politisk selvstyre i Gallia eller gjeninnsettelse av den nylig avsatte Carus (en innfødt fra [[Gallia Narbonensis]], i hva som i dag er sørlige Frankrike): i dette tilfellet ville de være deserterte keiserlige tropper, røvere.<ref>Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 281–282.</ref> De var dårlig utstyrt, ledet og trenet – og derfor en lett kamp for romerske legioner – Diocletian betraktet i alle fall disse som en betydelig trussel som nødvendigvis måtte bli slått ned.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 6; Barnes (1982): ''The New Empire of Diocletian and Constantine'', s. 10; Rees (2002): ''Layers of Loyalty in Latin Panegyric'', s. 30; Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s.137; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 45–46.</ref>

Maximianus reiste til Gallia og opptatt med bagaudæ mot slutten av sommeren 285.<ref>Barnes (1982): ''The New Empire of Diocletian and Constantine'', s. 57; Bowman (2005): «Diocletian and the First Tetrarchy», s. 70–71.</ref> Detaljer fra kampanjen er sparsommelig og gir ingen taktiske detaljer. ''Panegyrici Latini'' til Maximianus i 289 nedtegner at opprørerne ble beseiret med en blanding av hardhet og mildhet.<ref name="S137">Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 137.</ref> Da krigen var rettet mot rikets egne borgere, og derfor smakløs, ble den ikke nevnt i seierstitlene og offisielle romerske triumfer. Faktisk erklærte ''Panegyrici Latini'' at «Jeg går raskt over denne episoden for jeg ser i din storsinnethet at du heller vil glemme denne seier enn å feire den.»<ref>''Panegyrici Latini'' 10(2), sitert i Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 46; Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s.137.</ref> Mot slutten av pret hadde opprøret blitt betydelig redusert, og Maximianus forflyttet det meste av sine styrker til fronten ved Rhinen og en periode med stabilitet.<ref>Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 139–138; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 46.</ref>

Maximianus slo ikke ned bagaudæ raskt nok til å unngå en germansk reaksjon. Høsten 285 invaderte to barbariske hærer – den ene bestående av [[burgundere]] og [[alamannerne]], og den andre av kaibonere og [[herulere]] – over Rhinen og inn i Gallia.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 6; Barnes (1982): ''The New Empire of Diocletian and Constantine'', s. 57; Bowman (2005): «Diocletian and the First Tetrarchy», s. 71; Rees (2002): ''Layers of Loyalty in Latin Panegyric'', s. 31.</ref> Den første hæren ble etterlatt for å dø av sykdom og sult mens Maximianus avbrøt og beseiret den andre.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 6.</ref> Han etablerte deretter hovedkvarter ved Rhinen i forberedelse mot framtidige kriger,<ref>Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 46.</ref> enten ved Moguntiacum ([[Mainz]], [[Tyskland]]), Augusta Treverorum (Trier, Tyskland), eller Colonia Agrippina ([[Köln]], Tyskland).<ref>Potter (2005): ''The Roman Empire at Bay'', s. 282–83. Potter og Barnes (''New Empire'', s. 56) foretrekker Trier; Williams (''Diocletian'', 46) favoriserer Mainz.</ref>