Redigerer Massakrene i Nord-England (avsnitt)

== Ettermæle ==
Ikke før i [[1072]] utpekte Vilhelm en ny jarl i Northumbria og skottene ba om fred. Det gikk ytterligere to år, ikke før i [[1074]] at Edgar Ætheling og normannerkongen kom til en enighet. Vilhelms grep om den engelske kronen ble ikke en gang teoretisk utfordret. Fra normanniske side var den kalde og brutale taktikken en suksess. Store områder, inkludert så langt syd og vest som [[Staffordshire]] ble lagt øde (''wasta est'', som [[Domesday Book]] bevitnet) og ytterligere opprør av betydning skjedde ikke. Vilhelm bygde fire nye normanniske festninger i nord, og plasserte en trofast alliert, [[William FitzOsbern]], i festningen i York, og lot den bretonske greve [[Alan Rufus]] håndtere den strategisk viktige festningen i [[Richmond]].

Effekten på nordområdene var umåtelige og i økonomiske begreper skapte det en enorm ulikhet mellom nord og sør som først begynte å bli utjevnet på slutten av middelalderen og senere. 

Samtidige biografer betraktet handlingen som Vilhelms mest grusomme dåd og som merket hans sjel, men handlingen ble lite nevnt siden og gikk nesten i glemmeboken inntil moderne historikerne på begynnelsen av [[1900-tallet]] skiftet fokuset fra en historieskildring som vektla konge og aristokrati og over til sosial historie, i England også kalt for «Whig History».
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Englands historie]]
[[Kategori:Den normanniske erobringen av England]]
[[Kategori:Massakrer i Storbritannia]]
[[Kategori:Konflikter i 1069]]
[[Kategori:Konflikter i 1070]]