Redigerer Marcus Aurelius (avsnitt)

=== Hadrians etterfølgelse, 136–138 ===
[[Fil:0 Marcus Aurelius - Palazzo Nuovo - Musei Capitolini (1).JPG|thumb|right|Portrett av keiser Marcus Aurelius - Palazzo Nuovo (Kapitolmuseene).]]
På slutten av 136 hadde Hadrian nesten dødd fra en endetarmsblødning. Som rekonvalesent i [[Villa Adriana|sin villa]] ved [[Tivoli (Italia)|Tivoli]] utenfor Roma, valgte han [[Lucius Aelius|Lucius Ceionius Commodus]] som sin etterfølger, og adopterte ham som sin sønn.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 41–42.</ref> Valgte ble gjort ''invitis omnibus'', «mot alles ønsker»;<ref>HA Hadrian 23.10, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 42.</ref> de eventuelle rasjonelle grunnene er fortsatt uklare.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 42. Om etterfølgelsen til Hadrian, se også: Barnes, T.D. (1967): «Hadrian and Lucius Verus» i: ''Journal of Roman Studies'' '''57''':1–2, s. 65–79; VanderLeest, J. (1995): «Hadrian, Lucius Verus, and the Arco di Portogallo» i: ''Phoenix'' '''49''':4, s. 319–330.</ref> Som en del av sin adopsjon tok Commodus navnet Lucius Aelius Cæsar. Etter en kort stasjoneringen ved grensen langs Donau, kom Aelius tilbake til Roma for å tale til [[det romerske senatet]] på den første dagen i 138. Natten før han skulle holde talen, ble han imidlertid syk og døde fra endetarmsblødning senere på dagen.<ref>''HA Hadrian'' 23.15–16; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 45; «Hadrian to the Antonines», 148. Commodus var kjent for sitt overforbruk på den tiden han ble adoptert.</ref> Den 24. januar 138 valgte Hadrian en ny etterfølger, [[Antoninus Pius|Aurelius Antoninus]].<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 46. Date: Birley, «Hadrian to the Antonines», 148.</ref>

Etter noen dagers betenkningstid aksepterte Antoninus. han ble adoptert den 25. februar. Som en del av Hadrians betingelser måtte Antoninus adoptere Marcus og [[Lucius Verus]], sønn av Lucius Aelius. Ved denne planen ble Lucius Verus, som allerede var Hadrians barnebarn via adopsjon via hans biologiske far, også hans adopterte sønn via hans nye far. Adopsjonen av Marcus Aurelius var antagelig et forslag fra Antoninus selv ettersom Marcus var nevø av hans hustru og kom til å bli hans favorittsønn.

Som adoptert ble Marcus’ nye navn M. Aelius Aurelius Verus; Lucius ble L. Aelius Aurelius Commodus. På Hadrians anmodning ble Antoninus’ datter Faustina trolovet med Lucius.<ref>Dio 69.21.1; ''HA Hadrian'' 24.1; ''HA Aelius'' 6.9; ''HA Antoninus Pius'' 4.6–7; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 48–49.</ref> Marcus ble sjokkert til å høre at keiseren skulle bli hans adopterte bestefar. Kun med ulyst flyttet han fra sin mors hus på [[Celiohøyden]] og til Hadrians private hjem.<ref>''HA Marcus'' 5.3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 49.</ref>

En gang i 138 anmodet Hadrian i senatet at Marcus ble fritatt fra loven som unntok ham fra å bli [[kvestor]] før han hadde fylt 24 år. Senatet bøyde seg og Marcus tjenestegjorde under Antoninus, konsul for 139.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 49–50.</ref> Marcus’ adopsjon adskilte ham fra den typiske karrierevei som tilhørte hans samfunnsklasse. På grunn av hans adopsjon ble han sannsynligvis ''[[triumvir monetalis]]'', en av tre myndighetspersoner i Roma som ble utpekt for å overvåke pregingen av statens mynter; etter det kunne han ha tjenestegjort som [[tribun]] for en [[Romersk legion|legion]] og normalt ha blitt legionens andrekommanderende i navnet. Marcus kunne antagelig ha valgt å reise og tatt videre utdannelse, eksempelvis i Athen som flere av adelens unge sønner ofte gjorde. Som det var sto han i en annen posisjon enn sine jevnaldrende, men uansett bevitner hans biograf at hans vesen forble uaffektert: «Han viste fortsatt den samme respekt i sine forhold som han hadde gjort da han var en vanlig borger, og han var så sparsommelig og forsiktig med sin eiendeler som han hadde vært som da han bodde i en privat husholdning.»<ref>''HA Marcus'' 5.6–8, sitert hos Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 50.</ref>

Etter en rekke forsøk på selvmord, alle forhindret av Antoninus, reiste Hadrian til Baiae, et feriested ved kysten av [[Campania]]. Hans kondisjon ble ikke bedre, og han oppga å holde seg til den diett som hans leger hadde foreskrevet, og henga seg til mat og drikke. Han sendte bud på Antoninus, som således var ved hans side da han døde den 10. juli 138.<ref>Dio Cassius 69.22.4; ''HA Hadrian'' 25.5–6; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 50–51. Hadrians selvmordsforsøk: Dio Cassius 69.22.1–4; ''HA Hadrian'' 24.8–13.</ref> Antoninus’ etterfølgelse til keisertronen var fredelig og stabil. Antoninus behold Hardians utvalgte i deres posisjoner og tilfredsstilte senatet, respekterte dets privilegier og reduserte de dødsdommer som var blitt anklaget i Hadrians siste dager.<ref>''HA Antoninus Pius'' 5.3, 6.3; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 55–56; «Hadrian to the Antonines», 151.</ref> For sin pliktoppfyllende oppførsel ble Antoninus bedt om å akseptere navnet Pius («den fromme»).<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 55; «Hadrian to the Antonines», 151.</ref>