Redigerer Marcus Antonius (avsnitt)

== Antonius og Kleopatra ==
Antonius stevnet Kleopatra til [[Tarsus]] i oktober [[41 f.Kr.]] hvor de dannet en allianse og ble samtidig elskere. Antonius reiste tilbake til [[Alexandria]] sammen med henne, og han tilbrakte vinteren 41-40 f.Kr. der. Våren 40 f.Kr. ble han tvunget til å returnere til Roma etter å ha fått høre at hans hustru [[Fulvia]] var involvert i en strid med Octavian på hans vegne. Mens han var på reise til [[Sikyon]] i [[Oldtidens Hellas|Hellas]], hvor hustruen var blitt sendt i eksil, døde hun. Antonius fikk inngått fred med Octavian i september 40 f.Kr. og den ble beseglet ved at han giftet seg med Octavians søster [[Octavia den yngre|Octavia Minor]].

[[Det partiske rike]] hadde støttet [[Marcus Junius Brutus|Brutus]] og [[Gaius Cassius Longinus|Cassius]] i borgerkrigen, og hadde sendt soldater som kjempet sammen med dem i [[slaget ved Filippi]]. Etter at Antonius og Octavian invaderte Partia romersk territorium, okkuperte [[Syria]], dro videre inn i [[Lilleasia]] og satte inn [[Antigonos Mattathias]] som deres marionettkonge i [[Judea]] som erstatning for den pro-romerske [[Johannes Hyrcanus II]], sendte Antonius sin general [[Publius Ventidius Bassus|Ventidius]] for å slå invasjonen tilbake. Ventidius vant en rekke seire mot partierne, drepte kronprinsen [[Pacorus I av Parthia|Pacorus]] og forviste dem fra de romerske områdene de hadde invadert. Antonius planla nå å gjøre gjengjeld ved å invadere Partia, og sikret seg en enighet med Octavian for at han skulle støtte ham med ekstra tropper for hans hærtokt. Med denne militære hensikten seilte Antonius til Hellas med Octavia og hvor han oppførte seg på særlig vis, og tok attributtene til den greske gud [[Dionysos]] i 39 f.Kr. Derimot førte opprøret på [[Sicilia]] ved [[Sextus Pompeius]], den siste av Pompeiusene, til at hæren som var lovet Antonius, ble holdt igjen i [[Italia]]. Da planene hans ble forstyrret, havnet Antonius igjen i krangel med Octavian. Med hjelp fra Octavia ble en ny avtale inngått i [[Tarentum]] i 38 f.Kr. [[Det annet triumvirat|Triumviratet]] ble fornyet for en periode av fem år (med avslutning i år 33 f.Kr.), og Octavian lovte igjen å sende legioner til Østen.

[[Image:Sir Lawrence Alma-Tadema - The Meeting of Antony and Cleopatra.jpg|thumb|''Antonius og Kleopatra'', maleri av [[Lawrence Alma-Tadema]] (1883)]]
Antonius var forlengst blitt skeptisk til Octavian og tvilte på om han virkelig kom til å støtte ham i krigen mot Paria. Han etterlot seg Octavia gravid med deres andre barn Antonia, i Roma og seilte til [[Alexandria]] hvor han forventet finansiering fra Kleopatra, mor til hans tvillinger. Dronningen av Egypt lånte ham de pengene han trengte for å finansiere hæren, og etter å ha gjenerobret [[Jerusalem]] og de omliggende områdene i 37 f.Kr., satte han [[Herodes den store|Herodes]] som sin underkonge i Judea, og som således erstattet Antigonos som var plassert av Partia. Deretter invaderte han partiske områder med en hær bestående av rundt 100 000 romerske og allierte soldater, men hærtoktet ble en katastrofe. Etter nederlag i slag, desertering av hans [[Armenere|armenske]] allierte og at han feilet i å erobre partiske skanser, ble han tvunget til å trekke seg tilbake. Hans hær ble ytterligere redusert ved de vansker og strabaser som reisen gjennom Armenia midt på vinteren innebar, og han tapte mer enn en fjerdedel av sin styrke.

I mellomtiden var triumviratet i Roma blitt avviklet. Octavian tvang [[Marcus Aemilius Lepidus|Lepidus]] til å gå. Alene ved makten fridde Octavian til det tradisjonelle republikanske aristokratiet og fikk dem over på sin side. Han giftet seg med [[Livia]], datter av [[Marcus Livius Drusus Claudianus|Drusus]], og gikk deretter til muntlig angrep på Antonius. Han argumenterte at Antonius var en mann med lav moral som hadde etterlatt sin trofaste hustru i Roma med sitt kommende barn, og at han isteden var sammen med den promiskuøse dronningen av Egypt. Antonius ble anklaget for det meste, men hovedsakelig for «å gå innfødt», en utilgivelig synd for stolte romere. Flere ganger ble Antonius hjemkalt til Roma, men han forble likevel i Alexandria sammen med Kleopatra.

Igjen ved hjelp av egyptiske penger, invaderte Antonius Armenia, denne gangen med hell. Da han kom tilbake, ble det satt opp en etterligning av en [[romersk triumf]] for å feire i Alexandrias gater. Paraden gjennom byen var en [[pastisj]] av Romas viktigste militære feiring. For finalen var hele byen samlet for å høre en særdeles betydningsfull uttalelse. Omgitt av Kleopatra og hennes barn uttalte Antonius at han avsluttet sin allianse med Octavian. Han fordelte kongedømmene mellom sine barn: [[Aleksander Helios]] ble navngitt som konge av [[Armenia]], [[Media]] og [[Partia]] (sistnevnte var strengt talt ikke erobret eller underlagt av Roma), hans tvillingsøster [[Kleopatra Selene II|Selene]] fikk [[Kyrenaika]] og [[Libya]], og unge [[Ptolemaios Philadelphus]] ble belønnet med [[Syria]] og [[Kilikia]]. Samtidig ble Kleopatra proklamert som «dronning av konger og dronning av Egypt», og for hersker sammen med [[Cæsarion]], [[Julius Cæsar]]s sønn med Kleopatra, som fikk tittelen «konge av konger og konge av Egypt». Viktigst av alt, Cæsarion ble erklært som den legitime sønn og arving av Cæsar. Disse proklamasjonene ble kjent som [[Donasjonene i Alexandria]], og førte til et avgjørende brudd i Antonius' forhold til Roma.

[[Fil:Giambattista Tiepolo - The Banquet of Cleopatra - Google Art Project.jpg|thumb|300px|''Kleopatras bankett'', maleri av [[Giovanni Antonio Tiepolo]] 1743-1744]]
Mens fordelingen av nasjoner blant Kleopatras barn knapt var en forsonende handling, innebar det ikke noen umiddelbar trussel overfor Octavians posisjon. Langt farligere var anerkjennelsen av Cæsarion som legitim sønn og arving til Cæsars navn. Octavians maktbase var nettopp den makten som lå i at han selv bar Cæsars navn. Å oppleve denne posisjonen angrepet av et barn født av den rikeste kvinnen i verden rundt [[Middelhavet|Middelhavet,]] var noe Octavian ikke kunne akseptere. Triumviratet utløp den siste dagen av året [[33 f.Kr.]] og ble ikke fornyet. En ny borgerkrig mellom to romerske ledere var påbegynt.

I løpet av årene 33 og 32 f.Kr. ble det utkjempet en [[propaganda]]krig i Romas politiske arena med beskyldninger som gikk begge veier. Antonius, mens han fortsatt oppholdt seg i Egypt, lot seg skille fra Octavia og anklaget Octavian for å være en sosial oppkomling som hadde ranet til seg makten ved å forfalske adopsjonspapirene til Cæsar. Octavian svarte med beskyldninger om forræderi: å ulovlig holde på provinser som skulle ha blitt gitt til andre menn ved loddtrekning slik Romas tradisjon krevde, og for å gå i krig med andre nasjoner (Armenia og Partia) uten tillatelse fra senatet. Antonius ble også holdt ansvarlig for henrettelsen av Sextus Pompeius uten rettssak. I år 32 f.Kr. fratok senatet all formell makt fra Antonius og erklærte krig mot Kleopatra – ikke Antonius, ettersom Octavian ikke ønsket å vise fram sin rolle i videreføringen av Romas dødbringende blodbad. Begge konsulene, Gnaeus Domitius Ahenobarbus og Gaius Sosius, og en tredjedel av senatet, forlot Roma for å møte Antonius og Kleopatra i Hellas.

[[Fil:Castro Battle of Actium.jpg|thumb|left|''Slaget ved Actium'', maleri av Lorenzo Castro, 1672]]
I 31 f.Kr. brøt krigen ut. Octavians lojale og talentfulle general [[Marcus Vipsanius Agrippa]] erobret den greske byen og marinehavnen [[Methoni (Messenia)|Methone]] som var lojal til Antonius. Octavians store popularitet blant legionene sikret avhopping til hans side fra provinsene Kyrenaika og Hellas. Den 2. september fant [[Slaget ved Actium|sjøslaget ved Actium]] sted. Kleopatra var tilstede med egen flåte, men da hun så at de dårlig utrustede og bemannede skipene til Antonius var i ferd med å tape for romernes overlegne fartøyer, flyktet hun tilbake til Egypt. Antonius forlot slaget for å følge henne.

Octavian som var nær absolutt makt, hadde ikke til hensikt å la dem slippe unna. I august 30 f.Kr. invaderte han Egypt med støtte fra Agrippa. Uten noe sted å rømme til, begikk Antonius selvmord ved å stikke seg med sverdet, "falle på sverdet", i den tro at Kleopatra allerede hadde begått selvmord. Da han fant ut at Kleopatra fortsatt levde, ble han fraktet til henne og døde i hennes armer. Kleopatra fikk tillatelse til å utføre Antonius' gravritualer etter at hun hadde blitt tatt til fange av Octavian. Da hun forsto at Octavian hadde til hensikt å føre henne til Roma i triumf som krigsfange, gjorde hun flere forsøk på ta livet sitt og greide det til sist i midten av august. Octavian fikk Cæsarion myrdet, men han sparte Antonius' barn som Kleopatra hadde født, men de måtte paradere i Romas gater. Antonius' barn med Octavia ble også spart, det samme ble også hans andre sønn [[Iullus Antonius]], men hans eldste sønn Marcus Antonius Antyllus ble drept av Octavians menn mens han ba for sitt liv i Cæsarium i Alexandria.