Redigerer Maorisk (avsnitt)

== Ortografi ==
Det moderne maoriske alfabetet har 20&nbsp;bokstaver, hvorav to er [[digraf]]er: A, Ā, E, Ē, H, I, Ī, K, M, N, O, Ō, P, R, T, U, Ū, W, NG og WH. De første forsøkene på å skrive maorisk med [[det latinske alfabetet]] kom med Cook og andre tidlige reisende, med varierende grad av suksess. Konsonantene virker å ha vært det største problemet, men også midtre og endelige vokaler mangler i tidlige kilder.

Fra 1814 prøvde misjonærer å definerer lydene i språket. I 1815 utga William Kendall en bok med tittelen ''He Korao no New Zealand'', som i dagens ortografi ville blitt skrevet ''He Kōrero nō Aotearoa''. Professor [[Samuel Lee (språkforsker)|Samuel Lee]] etalberte i 1820 en ortografi basert på nordlige dialekter, i samarbeid med høvding [[Hongi Hika]] og Hongis yngre slektning Waikato, ved [[University of Cambridge]]. Lees ortografi er den som fortsatt brukes i dag, med to større endringer: tillegget av ''wh'' for å skille [[fonem]]et [[ustemt bilabial frikativ]] {{IPA|/ɸ/}} fra [[stemt labiovelar approksimant]] {{IPA|/w/}}, og merking av lange vokaler. [[Makron]] har blitt den vanlige måten å merke dette på, men også dobbel vokal har blitt brukt.

=== Lange vokaler ===
Følgende [[minimalt par|minimale par]] viser at vokallengde er et [[distinkivt trekk]] i maorisk:
* ''{{Språk|mi|ata}}'' «morgen», ''{{Språk|mi|āta}}'' «forsiktig»
* ''{{Språk|mi|māna}}'' «prestisje», ''{{Språk|mi|māna}}'' «for ham/henne»
* ''{{Språk|mi|manu}}'' «fugl», ''{{Språk|mi|mānu}}'' «å flyte»
* ''{{Språk|mi|o}}'' «av», ''{{Språk|mi|ō}}'' «reiseproviant»
* ''{{Språk|mi|wahine}}'' «kvinne», ''{{Språk|mi|wāhine}}'' «kvinner»