Redigerer Lucretius (avsnitt)

== Om diktets stil ==
Lucretius sammenligner sitt verk slik en poet forholder seg til en lege: akkurat slik en lege kan legge honning på kanten av en kopp som inneholder bitter, men helsebringende medisin, slik dekker forfatteren harde filosofiske sannheter i søte vers slik at de går lettere ned. Om verdensaltet viderebringer oppriktig den epikureiske fysisk og [[psykologi]]. Lucretius var en av de første epikureere som skrev på latin.

Stilistisk, de fleste forskere tilskriver oppblomstringen av det [[latin]]ske [[heksameter]] til Vergil. Imidlertid er ''Om verdensaltet'' av en ubestridelig betydning for dens andel i å naturalisere [[Antikkens Hellas|greske]] filosofiske ideer og diskurs i det latinske språket og dets påvirkning på Vergil og senere poeter. Lucretius’ heksameter er meget individualistisk og robust forskjellig fra den polerte urbaniserte lyrikk til Vergil eller [[Ovid]]. Hans bruk av heterodyner, klanglikhet, og energisk forkortede latinske former skaper en hard akustikk i mange ører, skjønt det er sannsynligvis alene et inntrykk som blir skapt av kontrasten til senere poeter og en generell fremmedartethet med latinsk poesi deklamert av øvete lesere. [[John Donne]] hadde et tilsvarende rykte i engelsk poesi på grunn av hans mektige og tankemettede diskurs. Den vedvarende energi i Lucretius' poesi (selv når den behandler meget kompliserte tekniske eiendommeligheter, som atomenes bevegelser gjennom rom) er praktisk talt uten dens like i [[latinsk litteratur]], med de mulige unntak i deler av [[Tacitus]]' ''Annaler'', og kanskje Bok II og IV av ''[[Æneiden]]''. De seks bøkene inneholder også mange formalistiske elementer som bevisst gjentatte liner og jevnlige følelsesmessige topper.

Blant de mange poetiske høydepunktene bør noe få nevnes: Introduksjonen til ''Bok I'' (en høystemt hyllest til [[Venus]] som symbol på det livsoppholdende prinsipp) er uovertruffen, både i dens innledende ekstatiske adresse til livets kraft og gjenfødelse, og i dens feiring av motet og klarsyntheten til [[Epikur]] og dens krasse [[Didaktikk|didaktiske]] polemikk mot overtro (latin «religio») som gir en bro til hoveddidaktikken i diktet. Åpningsseksjonene til de ulike bøkene framhever det nye som Lucretius har satt seg og den takknemlighet som menneskeheten skylder Epikur for å befri den fra ubegrunnet frykt og et tomt, gledesløst og underdanig liv. Og de store sluttbemerkninger til ''Bok III'' (om døden og hvorfor den ikke skal fryktes) og ''Bok IV'' (om sykdom, spesielt pest) er like så grafisk som noe annet i litteraturen, tilsvarende er også de ulike opptegnelser gjennom diktet av stormer, kamper, branner og oversvømmelser.