Redigerer Licinius (avsnitt)

=== Konflikt med Konstantin ===
Konstantin hadde ventet på den rette anledningen på å få fjernet Licinius. Han hadde inngått allianse for å unngå å kjempe mer enn én krig om gangen. Med Maximinus Daia og Maxentius fjernet sto turen for Licinius. Han trengte ikke å støtte seg på de kristne for å gå etter sin svoger, men da Licinius ga ham den perfekte anledning for å få fjernet sin med-keiser, passet det ham utmerket å benytte seg av den kristne saken. Licinius anklaget kristne ved sitt hoff for å drive spionasje for hans kollega i Vest, noe de uten tvil også gjorde, og han kastet dem ut. Konstantin umiddelbart utropte at Licinius forfulgte kristne og hadde forbrutt Milanoediktet, og marsjerte hæren østover.<ref name=" Bauer7">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of The Medieval World'', s. 7</ref>

De to herskerne møttes i slag to ganger. Konstantin var seirende i [[slaget ved Cibalae]] i [[Pannonia]] den 8. oktober 314, omtrent 350&nbsp;km innenfor Licinius' besittelser.<ref name="DiMaio" /> Tilsynelatende trakk begge herskerne seg tilbake og lot som situasjonen var midlertidig avgjort, og delte formelt konsulembetet i 315, men det var bare en utsettelse. Året etter brøt krigen ut på nytt da Licinius utnevnte [[Valerius Valens]] som med-keiser.<ref name=" Canduci125" /> De møttes i et nytt slag på sletten av Mardia (også kjent som Campus Ardiensis) i Trakia. Igjen ble keiserne tilsynelatende forsonte, og for å vise god vilje lot Licinius sin medkeiser Valens bli henrettet.<ref name="Jones509" />

I løpet av de neste ti årene opprettholdt de to keiserne en urolig fredsavtale. Licinius var opptatt med krigføring mot [[Sarmatere|sarmatiske angripere]] i 318, men spenningen steg igjen i 321 da Konstantin forfulgte en del sarmatere, som hadde herjet områder i hans del av riket, over [[Donau]] og inn i det som formelt sett var Licinius’ område.<ref name="DiMaio" /> Da han gjentok dette ved en annen invasjon, denne gangen ved [[gotere]] som herjet Trakia, klagde Licinius at den andre hadde brutt avtalen dem imellom.

Konstantin kastet ikke bort tid, men angrep selv. Licinius’ flåte på rundt 350 skip ble beseiret av Konstantins flåte i 323. Deretter, i 324, erklærte Konstantin igjen krig, fristet av Licinius’ «høye alder og upopulære laster».<ref name="Gibbon" /> De møttes i slaget ved Adrianople den 3. juli 324, omtrent på samme sted hvor Licinius hadde seiret over Maximinus Daia, men denne gangen gikk han selv på et tungt nederlag.<ref name=" Bauer7" /> Licinius flyktet og fant tilflukt bak festningsmurene av Byzantium.<ref name="DiMaio" /> Samtidig led Licinius’ tilsynelatende overlegne flåte et nederlag i slaget ved Hellespont mot [[Crispus]], Konstantins sønn og arving, og det fikk Licinius til å trekke seg tilbake til Bithynia hvor han nederlagsdømt gjorde siste motstand. [[Slaget ved Chrysopolis]], ikke langt fra [[Khalkedon]], ble utkjempet den 18. september samme år, og nederlaget var så stort at det førte til at Licinius underkastet seg og overga seg. Hans medkeiser [[Martinianus|Sextus Martinianus]] ble drept, men hans eget liv ble spart da Konstantins søster Konstantia tryglet på hans vegne. Konstantin lot ham bli internert i [[Thessaloniki]].<ref name=" Canduci125" />

Konstantin var endelig enehersker av Romerriket. Hans første oppgave var å forene den kristne kirke som var delt mellom den katolsk ortodoksi og [[arianisme]]n, delt i spørsmålet om Jesu guddommelighet. [[Den nikenske trosbekjennelse]] ble den eneste kristne rettroenhet og ble forfattet og vedtatt under [[konsilet i Nikea]] i 325. [[Arius]] måtte rømme til [[Midtøsten]], så langt unna Konstantins rike han kunne, men arianismen forsvant ikke, den gikk under jorden og hadde sine forkjempere. En av dem var keiserens søster Konstantia. Hun kan ha vært motivert av bitterhet. I 325, noen måneder etter konsilet i Nikea brøt Konstantin sitt løfte til sin søster og lot Licinius bli hengt etter nakken til han døde. For at det ikke skulle være noen igjen å kreve tronen, sendte han Konstantias og Licinius’ ti år gamle sønn, og sin egen nevø, til galgen.<ref name=" Bauer11">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of The Medieval World'', s. 11</ref>